Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

== Politiske strømninger og partier ==
[[Fil:Adolf Iwar Arwidsson_smaller.jpg|thumb|[[Adolf Ivar Arwidsson]] var en pionér i Finlands selvstendighetstekning og regnes ofte som hjernen bak det selvstendige Finland]]
[[Fil:JV Snellman.jpg|thumb|[[Johan Vilhelm Snellman]] var [[fennomani]]bevegelsens åndelige fader.  De finske partiene sprang ut fra denne bevegelsen.]]
[[Fil:Leo Mechelin.jpg|thumb|[[Leo Mechelin]] grunnla det kortlivede liberale partiet og var en lederfigur for forfatningskampen.]]
[[Fil:Edvard Valpas.jpg|miniatyr|Sosialdemokratenes [[Edvard Valpas-Hänninen]] var en ortodoks marxist i [[Karl Kautsky]]s ånd]]
Mellom 1809 og 1917 gikk det politiske livet i Finland gjennom tre hovedperioder. I den første perioden som varte fram til 1863 ble ikke riksdagen innkalt og bortsett fra i akademiske kretser ved universitetet foregikk det stort sett ingen politisk aktivitet. Senderforsamlingens tid fram til 1906 preges av begynnende politiske bevegelser og særlig av motsetningene som språkstriden førte til. Etter innføringen av alminnelig stemmerett dannet det seg moderne politiske partier med  sosialdemokratene som den etter hvert sterkeste politiske kraften.

=== 1809 til 1863 ===
Siden den finske riksdagen ikke ble innkalt mellom 1809 og 1863 fantes det ikke noe politisk liv i egentlig forstand i denne perioden. Regjeringen, dvs. tsaren og senatet, konsentrerte seg om forvaltningen. Nødvendige forskrifter ble iverksatt ved dekret, større lovgivende tiltak som krevde behandling av riksdagen ble helt utelatt. Embetsverket ble målbevisst utviklet, spesielt ved å sentralisere utdanningen ved [[Helsingfors universitet|universitetet]].

Finlands eneste universitet lå i Åbo fram til 1828, men etter en storbrann i byen ble institusjonen flyttet til Helsingfors og utviklet seg der til periodens viktige politiske forum. [[Adolf Ivar Arwidsson]] var en av pionerene innen finsk politikk. Fra 1820 sto han hardt på krav om at det ble bygget opp finsk statsidentitet og gitt større frihet til borgerne, og måtte i 1823 betale for det med jobben som dosent. Arwidsson emigrerte til Stockholm hvor det i tidens løp samlet seg en rekke finske immigranter, de fleste svært skeptiske til Russland.

Blant de som var påvirket av Arwidsson var [[Johan Vilhelm Snellman]], som fra 1840-årene ble en forløper og inspirator for den såkalte [[fennomani]]bevegelsen. For fennomanene var utvikling av Finlands eget språk og kultur sentrale anliggender slik at det finske folket kunne finne sin egen plass sammen med andre folk. Til forskjell fra Arwidsson hadde ikke Snellmans virksomhet brodd mot Russland; han strebet i stedet etter å bevare finsk selvbestemmelsesrett innen rammene av tsardømmet. For å oppnå dette arbeidet de aktivt for folkeopplysning og utvikling av finsk til et kulturspråk.

Da tsar Aleksander II utnevnte den baltiske tyskeren [[Friedrich Wilhelm Rembert von Berg|F. W. R. Berg]], fikk Finland for første gang en generalguvernør som foraktet finner og alt finsk. Allerede i [[1858]] avsatte han senatets nestleder og mangeårige finansminister [[Lars Gabriel von Haartman]]. Men også Berg landet svært raskt på en politikk som i praksis var pro-finsk, som bolverk mot svensk påvirkning. Dette var i pan-skandinavismens gullalder, og Berg forstod snart at fennomanerne var de beste garantister for fortsatt russisk herredømme.

I [[1858]] ble finsk administrasjonsspråk i alle kommuner som hadde finsk majoritet, og to år senere ble Snellman først utnevnt til professor i filosofi, og i [[1863]] utpekt som finsk finansminister. Han fikk samme år gjennomslag for språkreformen som i 1863 gjorde finsk til statlig administrasjonsspråk, og videreførte viktige økonomiske reformer. Enkelte av reformene krevde lovendringer, og dette ble foranledningen til å sammenkalle riksdagen for første gang på mer enn femti år.<ref>Jutikkala, side 325-327.</ref>

=== 1863 til 1906 ===
[[Fil:Yrjö Koskinen 2.jpg|thumb|[[Yrjö Koskinen]] ledet det finske partiet i maktperioden på slutten av 1800-tallet.]]
Tsaren nølte først med å innkalle riksdagen fordi polske og russiske liberale samtidig krevde tilsvarende demokratiseringer. Men etter finsk press gjenoppstod riksdagen i september 1863, og derved fikk politikken innpass i det allmenne samfunnslivet. I perioden 1863–1898 signerte ikke Tsaren en eneste lov som ikke fikk flertall i den finske riksdagen, og Riksdagsloven av 1869 definerte grensene for Tsarens makt i Finland.<ref>Jutikkala, side 330-331.</ref>

Den nye lederskikkelsen, [[Yrjö Koskinen]], skapte  i 1860-årene Fennomanibevegelsen om til en politisk bevegelse som snart fikk navnet ''[[Finska partiet]]''. Grunnlaget lå hos akademikere med fennomanske sympatier og store deler av den finskspråklige befolkningen. De arbeidet for at finsk skulle bli offisielt embetsspråk, for gjennomføring av økonomiske og sosiale reformer, men også for ubetinget lojalitet til den russiske monarken. I stenderforsamlingen var det finske partiet dominerende blant bonde- og prestestanden, mens de fleste av adel og borgerskap var tilhengere av det svenske partiet. En rekke forsøk på å utvide stemmeretten falt på det svenske partiets bekymringer om at den rådende maktbalansen skulle bli avgjørende endret om den finskspråklige bybefolkningen slapp til.

I 1870-årene dannet det seg en motreaksjon mot de politiske fennomanene, ''[[svekoman]]ene'' forsvarte det svenske språkets stilling. I tillegg tenderte de under sin leder [[Axel Olof Freudenthal]] mot [[konservatisme]], og enkelte lot seg lede av reaksjonær raseteori inspirert av Sohlman. Blant annet påvirket av det forrige århundrets [[skandinavisme]], inntok tilhengerne en distansert og til dels fiendtlig holdning overfor Russland, men også overfor fennomanerne.<ref>Virrankoski II, s. 512 f.</ref> Skandinavismen fikk en viktig og avklarende rolle i finsk åndsliv.

Tanken om et samlet Norden stod sterkt i deler av Sverige inklusive hoffet, og under [[Krimkrigen]] foreslo Storbritannia at svenskene skulle utnytte krigssituasjonen til å gjenerobre Finland. Dette ble avvist fordi en finsk provins vanskelig lot seg balansere mot den statsrettslige norske suvereniteten i personalunionen – finnene måtte nødvendigvis bli skuffet om de fikk lavere status enn Norge. Særlig Snellman forsto at nordisk samling ville gjøre Finland underdanig, og trolig følges av hardhendt anti-finsk språkpolitikk. Overbevist om at finsk språk og kultur hadde bedre kår under Tsar-Russland enn under et mer nærværende, svensk styre utviklet han og de fleste andre finner en direkte fiendtlig holdning til skandinavismen.<ref>Jutikkala, side 321-322.</ref>

De [[liberalisme|liberalistiske]] strømningene i Finland skriver seg tilbake til [[1848]]-revolusjonen i Europa. På Kontinentet tok de liberale til orde mot det autokratiske imperie-Europa som hadde knuget og undertrykt små nasjoner etter 1815. De finske liberale var derimot ikke utpreget nasjonalt innstilt. Mens fennomanene mente Finland bestod av étt folk og derfor ønsket étt språk, og svekomannerne mente Finland bestod av to folk, inntok de liberale en mellomstilling med tanken om at Finland bestod av étt folk med to språk.<ref>Jutikkala, side 323.</ref>

Deres hovedfiender var ekstreme pan-skandinavister som mente finnene var underlegne «asiater» og at svenskene var et arisk herrefolk som burde lede et samlet Norden. Liberale tilhørte ofte de svenskspråklige elitene, men fungerte som en forsonende kraft i språkspørsmålet og konsentrerte seg mest om økonomiske og rettsstatlige spørsmål. De ønsket bredere stemmerett og pressefrihet uten sensur. Disse kravene ble avvist, men de liberale satte et varig stempel på en rekke sosiale og økonomiske reformer i 1860-årene, som retten til å anlegge bygdeskoler med statsstøtte fra [[1865]]. Handelsforholdet mellom Finland og Russland begynte å minne om frihandel.<ref>Jutikkala, side 332.</ref> I [[1869]] ga Kirkeloven svakere statlig styring med kirken, og introduserte menighetsråd som fikk en rolle i sognets styre og stell.

Mens fennomanene, svekomanene og pan-skandinavistene var politiske strømninger uten faste partiorganisasjoner, ble ''Det liberale partiet'' Finlands første politiske parti i moderne forstand i 1880, under ledelse av [[Leo Mechelin]]. De finske liberale var mest influert av britiske meningsfeller, og utviklet en realistisk og jordnær tilbakeholdenhet som hindret revolusjonære utbrudd. Men de var samtidig langt forut for sin tid, og fikk aldri stor oppslutning.<ref>Jutikkala, side 323-324.</ref> Partiet ble derimot etter hvert splittet da frontene i språkstriden ble mer uforsonlige, og forsvant rundt 1885. Deres avis ''[[Helsingfors Dagblad]]'' innstilte i 1889, og de fleste liberale sluttet seg til svekomannerne. Dette medførte at det svenske partiet fikk et modererende element, og kom til å stå langt framme i kampen for konstitusjonelt demokrati. Mechelin ble dermed rundt århundreskiftet en av de sentrale forkjemperne for de konstitusjonelt sinnede.

I den nye riksdagen vokste det fram tre klare «partier» med tydelige standpunkter og ledere:

{| class="wikitable"
|-
! Riksdagsgrupper 1863-85
! Språkstandpunkt
! Andre standpunkter
! Ledere
|-
|Fennomanene
| Ett folk, ett språk
| Finsk språk i administrasjon, skole, rettsvesen
| [[Johan Vilhelm Snellman]], [[Yrjö Koskinen]] (G. Z. Forsman), [[Agathon Meurman]]
|-
| Svekomanene
| To folk, to språk
| Egne svenske skoler. Svensk språk i rettsvesen.
| [[Carl Gustaf Estlander]], [[Viktor Magnus von Born]], [[Rabbe Axel Wrede]], [[Axel Olof Freudenthal]]
|-
| De liberale
| Et folk, to språk
| Bred stemmerett, pressefrihet, skole for alle 
| [[Leo Mechelin]]
|}

Aleksander III hadde helt fra begynnelsen av sin regjeringstid for vane å ta hensyn til samfunnsmessige forhold når han bekledde senatet med politiske ledere. Under hans styre ble fennomanene et slags regjeringsparti fram til 1905. Særlig under generalguvernør [[Fjodor Logginovitsj Heiden]] i 1881–1897 ble fennomanerne favorisert. Radikale fennomaner rettet kritikk mot Yrjö Koskinens lojalitetslinje og det kritikerne betegnet som en altfor konservativ sosialpolitikk. Samtidig ble finskspråklige liberale partiløse etter at Det liberale partiet ble sprengt i 1885.

Da ''Helsingfors Dagblad'' gikk inn i 1889 startet finskspråklige liberale straks avisen ''[[Päivälehti]]''. Finskspråklige liberale bevirket en regelrett splittelse av det fennomanske partiet, i de konservative ''Gammelfinnerna'' og de yngre og mer liberale ''Ungfinnerna''. I 1894 dannet sistnevnte gruppe et formelt parti – ''[[Ungfinska partiet]]''. Tross partisplittelsene ble partiene samtidig mer viktige, allerede i [[1882]] satt tre partiledere i Senatet, og grupperingene opptrådte stadig mer som moderne, politiske parlamentariske partigrupper.<ref>Jutikkala, side 337-338.</ref>

=== 1906 til 1917 ===
Etkammerparlamentet og stemmerett til de brede folkemassene krevde at det ble dannet moderne, strukturerte politiske partier. ''Socialdemokraterna'' ble stiftet i 1899 og var allerede i 1905 organisert i den grad at partiet kunne spille en sentral rolle under årets revolusjonære hendelser, og å drive en effektiv valgkamp. I 1904 ble det gammelfinske partiet restrukturert og fikk en formell partiledelse og regionale avdelinger. Ungfinnene gjorde det samme året etter. Et helt nytt parti var [[Centern i Finland|''Agrarförbundet'']] som ble dannet i 1906 og først og fremst representerte de finskspråklige bøndene. Den dominerende personligheten var  [[Santeri Alkio]] som hadde skiftet over fra ungfinnene.<ref name="Klinge, s. 436">Klinge, s. 436</ref>

Det svenske partiet sto overfor en drastisk reduksjon av sin innflytelse. Tidligere sikret valgsystemet at den svenskspråklige eliten dominerte i to stender, men nå var det å forvente at de ville komme i undertall i det nye parlamentet. Derfor foretok den svenske leiren en nyorientering, og i mai 1906 ble ''[[Svenska folkpartiet]]'' stiftet. Målgruppa var ikke bare de gamle elitene, men også svenskspråklige finner i alle samfunnslag.<ref name="Klinge, s. 436"/>

Det første valget til nytt parlament i mars 1907 gav Socialdemokraterna 80 av 200 mandater, et resultat som kom overraskende på samtidige kommentatorer. Gammalfinnene fikk 59 og Centern 9 plasser. De konstitusjonelt innstilte partiene var svært skuffet: ungfinnene erobret 26 mandater, Svenska folkpartiet 24.<ref>Virrankoski II, s. 600</ref> De følgende årene oppløste tsaren parlamentet flere ganger etter kort tid da parlamentet stadig gikk i mot den russiske regjeringen. Under [[den første verdenskrig|første verdenskrig]] kom ikke parlamentet sammen, selv om det ble avholdt valg i 1916.

Socialdemokraterna var i denne tiden splittet av uenighet. Mens partiet i 1909–1911 og 1913–1917 ble ledet av den moderate  [[Matti Paasivuori]] som søkte samarbeid med de borgerlige, arbeidet ledelsen i 1906–1909 og 1911–1913, [[Edvard Valpas-Hänninen]] og [[Otto Ville Kuusinen]] for en revolusjonær klassekamplinje.<ref>Virrankoski II, s. 610</ref> Likevel vokste Socialdemokratarnas valgoppslutning ved hvert valg. I 1916 fikk de med et stemmetall på 47,29 % et absolutt flertall på 103 plasser. Centern var også på frammarsj og fikk 16 mandater i 1916. Til gjengjeld svant oppslutningen om Det finske partiet drastisk, og de fikk i 1916 bare 33 mandater.