Redigerer Stavkirke (avsnitt)

== Inndeling av stavkirker ==
[[Fil:Stave church construction.jpg|thumb|left|upright=1.3|Stavkirke med hevet midtrom De forskjellige bygningsdelene er navngitt på tegningen.{{Byline|[[Håkon Christie]]|type=Tegning}}]]
De norske stavkirkene har stor variasjon i utforming, noe som trolig skyldes både ombygginger og at de heller ikke var ensartet i utgangspunktet. Blant annet er eller var noen stavkirker små og enkle andre er eller var store og kompliserte.{{Sfn|Christie|1981|s=139}} Det er vanlig å inndele stavkirkene i to grupper. ''Type A'' er enskipet og har staver bare i ytterveggene; hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver. ''Type B'' har en mer komplisert struktur med indre stolpereisning omkring et hevet midtrom, omgitt av en omgang under et lavere tak. Midtrommets staver står på en ramme av ''grunnstokker''. Nedre del av stavene er frittstående, mens øvre del over omgangens tak inngår i midtrommets vegger.

Kirker av type B med hevet midtrom underdeles vanligvis i to grupper. I kirkene av [[Kaupanger stavkirke|Kaupanger]]gruppen danner rekken av staver på midtrommets langsider en [[arkade]]rekke. De har også en del detaljer som imiterer steinarkitektur, blant annet [[Kapitel (arkitektur)|kapitel]]er på stavene, og gir inntrykk av å være inspirert av steinkirker av [[basilika]]typen.

Kirkene i [[Borgund stavkirke|Borgund]]gruppen har avstivninger i form av ''andreaskors'' mellom stavene, som er forbundet med ''tenger'' eller sammennaglede, dobbelte bjelker. Konstruksjonen gir et utseende som minner om [[triforium|triforiet]] i en stein[[basilika]]. Den gjorde også midtrommets vegger så godt avstivet at det var mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av flere staver. I noen kirker er denne muligheten utnyttet så langt at midtrommets vegger og tak bæres bare av de fire hjørnestavene. (Se bildet fra interiøret i [[Lomen stavkirke]]).

=== Enskipede kirker (type A) ===
I bunnen ligger fire grove planker på høykant på et lavt steinfundament. Disse danner den rektangulære ''svillerammen''. Svillene kan være laftet sammen i hjørnene, og da er hjørnestavene forsynt med to kryssende slisser i bunnen, slik at de kan felles ned over knutepunktet. Men oftere er de ført inn i spor i hjørnestavene og festet med trenagler.

På oversiden av svillene er det skåret ut en ''not'' som veggplankene (tilene) er satt ned i, og disse er samtidig føyd sammen innbyrdes med not og fjær. Tilene ble presset sammen ved at den siste (midterste] ble laget avsmalnende fra topp til bunn og ble slått ned som en kile. Øverst avsluttes veggen av en horisontal ''stavlegje'' &ndash; en bjelke med not på undersiden, som holder de øvre endene av tilene på plass. På denne måten danner stavlegjene en ramme i horisontalplanet, tilsvarende svillerammene nede, mens sviller, hjørnestaver og stavlegjer danner vertikale rammer for hver vegg.

På stavlegjene hviler sperrebindene. De takbærende sperrene er kammet ned i stavlegjene. Under disse, og forbundet med dem, står to kryssende undersperrer eller saksesperrer i en litt slakere vinkel. Under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett ''hanebjelke'' som låser hele sperrebindet sammen til et stivt fagverk. Mellom hovedsperrenes nedre ender er det satt inn selvvokste ''bueknær'' for sideveis avstiving, naglet til sperrer og stavlegje. Ytterligere stivhet i lengderetningen gir åsene som er nedfelt i sperrene; én mønsås og ett eller flere par sideåser. På disse er bordtaket festet.

Konstruksjonen kombinerer elastisitet og styrke, samtidig som den innkapsler punkter som er utsatt for fuktighet og råte.

En forløper til denne fullt utviklede stavkirketypen hadde jordgravne stolper i stedet for sviller på steinfundament, men slike ''stolpebygg'' er for lengst gått tapt. Muligens kan det ha stått en stolpekirke der Urnes Stavkirke står i dag. Det er også funnet spor etter stolpebygg i grunnen under noen av steinkirkene.

* '''Den enkleste stavkirketypen''' har et rektangulært skip og et smalere kor, tilnærmet kvadratisk. Typen var mest vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. [[Haltdalen stavkirke]] fra Trøndelag er av denne typen, reist omkring 1170. Noen av disse enkle kirkene ble senere ombygget til ''langkirker'' ved å utvide koret til samme bredde som skipet. [[Håkon Christie]] antar at det fantes mange hundre stavkirker den enkle typen.{{Sfn|Christie|1981|s=144}}

* '''Midtmastkirketypen''' har midt i kirkeskipet én stav som går opp i takkonstruksjonen, men ikke hevet midtrom som i kirkene av type B. Kirketypen er en variant i [[Numedal]] og [[Hallingdal]] og dateres til omkring 1200.

* '''Møretypen''' er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Denne konstruksjonen har fellestrekk med [[Grindverk|vestlandske grindbygg]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Storsletten, Ola | utgivelsesår = 1993 | tittel = En arv i tre: de norske stavkirkene | isbn = 8203220061 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014062407232 | side = }}</ref> Uvanlig er også avstivningen med skråbånd eller ''skorder'' &ndash; grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken  &ndash; i stedet for bueknær. Det er usikkert om skordene i [[Kvernes stavkirke]] og [[Rødven stavkirke]] er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Håkon Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Denne typen var trolig særlig vanlig på i Møre og Romsdal, og Dietrichson kalte dem for «Møre-typen». [[Gerhard Schøning]] besøkte i 1773 [[Stangvik]] der det var en kirke av denne typen.{{Sfn|Christie|1981|s=154}}

Eksisterende enskipete kirker er [[Grip stavkirke|Grip]], [[Haltdalen stavkirke|Haltdalen]], [[Undredal stavkirke|Undredal]], [[Hedal stavkirke|Hedal]], [[Reinli stavkirke|Reinli]], [[Eidsborg stavkirke|Eidsborg]], [[Rollag stavkirke|Rollag]], [[Uvdal stavkirke|Uvdal]], [[Nore stavkirke|Nore]], [[Høyjord stavkirke|Høyjord]], [[Røldal stavkirke|Røldal]], [[Garmo stavkirke|Garmo]], [[Kvernes stavkirke|Kvernes]] og [[Rødven stavkirke|Rødven]].

=== Stavkirker med hevet midtrom (type B) ===
[[Fil:Lomen.5.jpg|thumb|left|Interiør fra Lomen Stavkirke med tenger og andreaskors. Mellomstavene er utvekslet, og bare hjørnestavene er bærende.{{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
Denne stavkirketypen har frittstående indre staver omkring et hevet midtrom omgitt av omganger på alle fire sider. Denne byggemåten er opphavet til den vanlige betegnelsen i moderne litteratur.<ref>se f. eks. Christie 1974 s. 55</ref> Betegnelsen «treskipede kirker» ble brukt i eldre litteratur, for eksempel av Dietrichson<ref>Dietrichson 1892.s.31</ref>, men dette uttrykket kan gi gale assosiasjoner, da det indikerer at stavkirketypen utelukkende hermer etter en [[basilika]] i stein med midtskip og sideskip.<ref>Nordhagen 2003 s. 95</ref> Karakteristisk for stavkirker med hevet midtrom er imidlertid at ''omgangen'' går rundt alle fire sider, i motsetning til sideskipene i en basilika. Slike stavkirker får dermed en viss likhet med [[Kirke|sentralkirker]], selv om midtommet alltid er langstrakt.

På steinfundamentet (grunnmuren) er det lagt ut fire grove bjelker (''grunnstokker'') som er sammenfelt i hjørnene og danner en stiv ramme med form som et #-tegn. Stokkendene stikker 1-2 m utenfor knutepunktene. Ytterst på stokkendene er svillene i ytterveggene nedfelt. På denne måten dannes en dobbeltramme, den ene én til to meter utenfor den andre.

Midtrommets staver er tappet ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene er reist lavere tilevegger. Mellom stavrekkene og den ytre tileveggen dannes det på denne måten en ''omgang'' rundt hele skipet, og taket faller i to avsatser mot ytterveggene.

Midtrommets staver er låst til hverandre med bueknær og til ytterveggene med korte ''strebebjelker''. Øverst er det satt inn tilevegger mellom stavene. Stavene bærer stavlegjer som danner opplegg for hovedtakets sperrebind.

I kirkene av Borgundtypen er stavene rundt midtrommet avstivet med ett eller to par ''tenger'' i høyde med omgangens tak, og med andreaskors i feltene mellom stavene. Med en så godt avstivet konstruksjon var det mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av enkelte mellomstaver og la tengene bære øvre del. I noen kirker, særlig i [[Valdres]], ble denne muligheten utnyttet så langt at de fire hjørnestavene alene bærer hele midtrommet.

'''Kaupangergruppen''' består av: [[Kaupanger stavkirke|Kaupanger]], [[Urnes stavkirke|Urnes]], [[Hopperstad stavkirke|Hopperstad]], og [[Lom stavkirke|Lom]].

'''Borgundgruppen''' består av: [[Borgund stavkirke|Borgund]], [[Gol stavkirke|Gol]], [[Hegge stavkirke|Hegge]], [[Høre stavkirke|Høre]] (Hurum), [[Lomen stavkirke|Lomen]], [[Ringebu stavkyrkje|Ringebu]] og [[Øye stavkirke|Øye]].

[[Torpo stavkirke]] har også forhøyet midtrom med omgang på fire sider avgrenset av søyler.<ref name="Valebrokk" /> Bugge og Mezzanotte plasserer [[Torpo stavkirke|Torpo]] og [[Heddal stavkirke|Heddal]] som bindeledd eller overgangsformer mellom borgundgruppen og kaupangergruppen fordi de har trekk av begge. Øye stavkirke har ikke hevet midtrom og Bugge og Mezzanotte plasserer denne som en overgangsform mellom type A og type B.<ref>Bugge, Gunnar og Bernardino Mezzanotte (1994): ''Stavkirker.'' Oslo: Grøndahl Dreyer.</ref>