Redigerer Spansk (avsnitt)

== Spansk språkhistorie ==
Spansk utviklet seg fra [[vulgærlatin]], som var språket de romerske soldatene tok med seg. I Spania opptok dette språket lånord fra de språkene som allerede var der, slik som [[keltiberisk]] og [[baskisk]]. Etterhvert ble vulgærlatinen det dominerende språket på halvøya, og de lokale språkene døde ut, med unntak av baskisk. 

=== Arabisk herredømme ===
Med den arabiske invasjonen fra år [[711]] av, ble en lang rekke arabiske ord assimilert, og noen av dem spredde seg til resten av Europa via Spania. ''Azúcar'' ble for eksempel til sukker i norsk. Ord som begynner på al- er i regelen lånord fra arabisk; ''alcalde'' (ordfører) eller ''almohada'' (pute). Når spanjolene utbryter ''olé'', kommer det fra ''Allah'', og det håpefulle uttrykket ''ojalá'' («gid det måtte skje») kommer fra ''[[Insha'allah]]'' («Om Allah vil»). Noen ganger kan man velge mellom et latinsk og et arabisk, slik som ''å leie'', som kan være ''rentar'' (fra latin) eller ''alquiler'' (fra arabisk).

=== Kastiljansk blir til ===
Spansk utviklet seg i de nordlige områdene av [[Castilla]] tidlig i middelalderen til noe i nærheten av det vi har i dag, mens de sentrale og sørlige delene var under maurisk herredømme. I de sørlige delene snakket de kristne innbyggerne mozarabisk, en romansk dialekt ispedd en rekke arabiske ord. Mozarabisk er en av de større bidragsyterne til moderne spansk. 

I [[Aragón]] og [[Catalonia]] skjedde det en parallell, men ikke identisk, utvikling. Her utviklet de nærbeslektede språkene [[aragonesisk]] og [[katalansk]] seg.

=== Fra latin til spansk ===
Noen kjennetegn for forandringene som skjedde med spansk:

* [[Lenisjon]] som er overgang til bløte konsonanter: Latin ''vita''(liv) ble til spansk ''vida''.
* [[Palatalisering]]: Latin ''annum''(år) ble til spansk ''año''.
* [[Diftong]]ering hvor ordstammene gikk over fra en vokal til en diftong: Latin ''terra'' (jord) ble til spansk tierra, latin ''novus''(ny) ble til spansk ''nuevo'' osv.

Disse endringene er unike i spansk, og finnes stort sett ikke i språk som [[portugisisk]] og [[italiensk]] (sistnevnte bortsett fra ''o'' til ''uo'' i noen former av enkelte verb). For øvrig skjedde mye av det samme med spansk som med de andre romanske språkene: Det rike latinske formverket ble forenklet, slik at kasusbøyningen av substantivene forsvant. Intetkjønnet forsvant, og språket sto igjen med hankjønn og hunkjønn.

=== Språket når sørover ===
Som følge av [[la reconquista]], gjenerobringen, ble dette nordlige språket tatt med sørover til de nyerobrede områdene. Den første spanske grammatikken ble skrevet av [[Elio Antonio de Nebrija]] i [[Salamanca]] i [[1492]]. Isabella av Kastilla (''Isabel de Castilla'') ble presentert for verket av forfatteren under en audiens i det nyerobrede [[Granada]]. Hun bemerket: ''Hva skal jeg med et slikt verk, når jeg allerede snakker språket?'' ''Frue,'' svarte de Nebrija, ''språket er imperiets instrument.''

=== Spansk blir et verdensspråk ===
Fra 1492 ble også språket bragt med til Amerika, først til Vest-India, siden til Mexico, Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og derfra videre til Filippinene, Marianene, Guam og øvrige øyer i Mikronesia, og fra 1600-tallet inn i det som i dag er USA. I det 20. århundre ble også spansk innført i Spanias afrikanske kolonier i Nord-[[Marokko]], [[Vest-Sahara]] og [[Ekvatorial-Guinea]]. På slutten av det 1900-tallet forsterker spansk språk seg i USA, og er nå det nest mest talte språket i verdens supermakt. 

Spansk fikk også etterhvert en enda mer dominerende stilling i hjemlandet Spania, på bekostning av regionale språk som katalansk, baskisk, aragonesisk og galicisk. Siden kongemakten brukte spansk, ble spansk etterhvert dominerende i overklassen også i Catalonia, Baskerland osv. 

=== Stormaktens språk ===
På grunn av Spanias stormaktsrolle i Europa var språket også i bruk som europeisk kultur- og diplomatspråk på 15- og 1600-tallet. Carlos V ([[Karl V]]), som var født i [[Belgia]] før han ble spansk konge, bemerket ''Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min''. Fra slutten av 1600-tallet blir spansk imidlertid forbigått av [[fransk]] som diplomati- og kulturspråk i Europa, en refleksjon av Spanias svekkede stilling.