Redigerer Spanias historie (avsnitt)

== Restaurasjonen ==

På denne tiden vokser kapitalismen fram, og med den arbeiderklassen. En ny grunnlov av [[1876]] gjorde landet til et [[konstitusjonelt monarki]], med et [[tokammersystem]]. og Kongen fikk rett til å utnevne senatorer, vetorett når det gjaldt lover og stillingen som øverstkommanderende for hæren. Etter et århundre med kaos og kriger fikk man nå endelig et mer stabilt politisk system.

I denne perioden hadde man i praksis bare to politiske partier i Spania, de konservative og de liberale. Andre partier ble holdt utenfor ved hjelp av massivt valgjuks. De relativt stabile politiske forholdene gjorde at økonomien kunne vokse, den ekstremt [[proteksjonisme|proteksjonistiske]] politikken bidro også til dette. Den systematiske manipulasjonen av valgene førte imidlertid til at nasjonalistiske bevegelser vokste frem i Catalonia og i de [[baskerland|baskiske områdene]].

Et [[Cuba|kubansk]] opprør i 1868 hadde gjort slutt på [[slaveri]]et i de spanske koloniene. I [[1898]] kom det til krig mellom Spania og [[Amerikas forente stater|De forente stater]], en krig Spania tapte. Dette førte til at de siste spanske koloniene – [[Filippinene]], [[Puerto Rico]] og [[Cuba]] – gikk tapt. Den spanske fiaskoen førte til omfattende misnøye med regjeringen og krav om en ny kurs. Av en befolkning på rundt 16 millioner utvandret 1 1/2 million til Sør-Amerika mellom 1900 og 1915, samtidig som det var store folkeforflytninger internt i Spania. Lutfattige jordbruksarbeidere ble trukket til industriområdene, særlig til Baskerland og Cataluña. Spania ble mer heterogent men også mer konfliktfylt. Forskjellene mellom rike og fattige ble tydeligere. Aktive anarkistiske fagforeninger bidro til at 8-timers arbeidsdag ble vedtatt, i forkant av resten av Europa.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Breve historia de España. Edición actualizada a marzo 2017|etternavn=García de Cortázar|fornavn=Fernando|utgiver=Alianza Editorial|år=2017|isbn=978-84-9104-756-8|utgivelsessted=Madrid|side=512 og utover|sider=|kapittel=La burgesía satisfecha|sitat=}}</ref> Likevel var den sosiale strukturen fortsatt gammeldags, bare 35% av befolkningen var sysselsatt, fortsatt var de aller fleste i jordbruket.  Middelklassen av profesjoner og selvstendig næringsdrivende vokste.

Spania fortsatte å være et katolsk land med et tallrikt presteskap og mange klostre. Kirken var særlig godt representert i nord. Kirken var konservativ, rik og dominerte innen all utdanning. Tidlig på 1900-tallet var 1/3 av alle skolebarn på lavere trinn og 80% av alle på høyere trinn i katolske skoler. Mange var dem som underviste var lite skolerte men svært engasjerte tilhengere av Bibelens bokstav og samfunnets tradisjoner.<ref name=":0" />

Under [[Alfonso XIII av Spania|Alfonso XIII]]s styre så Spania flere opprør og store streiker. Mobilsering i forbindelse med utenrikspolitiske erobringstokter i [[Marokko]], en krig sterkt mislikt av størstedelen av befolkningen som ikke ville ha flere kolonialistiske eventyr, førte til oppstand i Barcelona i [[1909]], noe som skulle bli kjent som [[den tragiske uken]].

I 1921 ble et overilt spansk angrep i Annual i det nordøstlige Marokko, slått tilbake av berbere ledet av Abd-el-Krim.  Det var mer enn 12 000 falne. I Spania eksploderte misnøyen med regjeringen.<ref name=":0" /> Tapet førte sammen med økonomisk krise til at Alfonso XIII valgte å støtte et diktatur under general [[Miguel Primo de Rivera]]. Dette betydde slutten for det konstitusjonelle monarkiet i Spania. Diktatoren ga seg selv store fullmakter, parlamentet - Cortes -  ble oppløst og han erklærte "krigstilstand". Militære fikk ansvar for provinsene, konfliktene i arbeidslivet ble mindre omfattende, økonomien var bra og de åtte første årene av diktaturet ga stabilitet.<ref name=":0" /> Men etter bankkrisen der pesetaen stupte, samlet de misnøyde seg mot regimet, og under store folkelige protester mot Riveras styre trakk Alfonso sin støtte til Rivera og han ble avsatt i [[1930]]. Særlig bybefolkningen var imidlertid svært misfornøyde med kongens befatning med diktaturet og ved valget i [[1931]], vant republikanerne som dominerte i byene, der stemmeretten var reell. Alfonso forlot landet, men oppga ikke tronen før like før sin død i [[1941]] da han formelt abdiserte til fordel for sin sønn [[Juan Carlos I av Spania|Juan Carlos]].