Redigerer Southern Cross-ekspedisjonen (avsnitt)

== Etterspill ==
[[Fil:MountMelbourne.jpg|thumb|left|alt= Distant view over an ice-covered sea of a conical mountain|Ved foten av Mount Melbourne i Victoria Land fant Borchgrevink «en glimrende leirplass».]]
Ekspedisjonen fikk en kjølig mottakelse da «Southern Cross» ankom England i juni 1900.<ref name="Stonehouse40" /> I geografiske kretser bar man fortsatt nag til Borchgrevink for at han klarte å skaffe støtte fra Newnes, men uansett var offentlighetens interesse først og fremst rettet mot Scotts forberedelser til Discovery-ekspedisjonen, som skulle reise ut året etter.<ref name="SouthPole1" /> Borchgrevink fremholdt at hans ekspedisjon hadde vært svært vellykket, og uttalte at: «Den antarktiske region kan komme til å bli et nytt [[Klondike-gullrushet|Klondike]]» – gjennom muligheten for fiske, selfangst og mineralutvinning.<ref name="anta-canterbury-results" /> Han viste at det var mulig å overvintre i Antarktis og gjorde en rekke geografiske oppdagelser. Disse inkluderte øyer i Robertsonbukta og i Rosshavet, samt ilandstigninger på Franklin Island, [[Coulman Island]], Rossøya og Rossbarrieren.<ref name="Borchgrevink6" /> Kartleggingen av kyststrekningen langs Victoria Land resulterte i «den viktige oppdagelsen (...) av Southern Cross Fjord, så vel som den glimrende leirplassen ved foten av [[Mount Melbourne]]».<ref name="Borchgrevink6" /> Han mente at det viktigste de hadde oppnådd, var bestigningen av isbarrieren og reisen til «det sørligste punkt noe menneske hadde vært».<ref name="Borchgrevink6" />

I 1901 ble Borchgrevinks bok om ekspedisjonen, ''First on the Antarctic Continent'', publisert. Den engelske utgaven kan i stor grad ha blitt formulert av Newnes' journalister, og den ble kritisert for sin journalistiske stil og skrytende tone.<ref name="adb" /><ref name="Huxley25" /> Forfatteren, «kjent for verken beskjedenhet eller taktfullhet»,<ref name="Preston16" /> la ut på en foredragstur i England og Skottland, men mottakelsen var generelt laber.<ref name="SouthPole1" /> De øvrige ekspedisjonsmedlemmene hadde av Newnes blitt ilagt en karantenetid på seks måneder fra Borchgrevinks utgivelse før de kunne publisere sine egne bøker. Bernacchi overholdt fristen da han på tampen av 1901 utga ''To The South Polar Regions'', der han i liten grad berørte konfliktene som oppsto mellom ekspedisjonsdeltakerne.<ref name="Vogt211">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 211</ref> Hans dagboknotater, som ble utgitt i 1998 av barnebarnet Janet Crawford i boken ''That First Antarctic Winter'', viser imidlertid til fulle konfliktene som oppsto mellom Borchgrevink og hans menn.<ref name="Vogt10">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 10</ref><ref name="Vogt211" /> I 1905 utkom Borchgrevinks norske utgave av ekspedisjonsberetningen, ''Nærmest Sydpolen Aaret 1900'', en utvidet versjon av den engelske boken.<ref name="Vogt242">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 242</ref>

Hugh Robert Mill uttalte at mens de vitenskapelige resultatene fra ekspedisjonen var mer beskjedne enn forventet, mye på grunn av at notatene til Hanson hadde forsvunnet på mystisk vis, var ekspedisjonen «interessant som et flott stykke vitenskapelig arbeid».<ref name="anta-canterbury-results" />{{#tag:ref|British Museum ga i 1902 ut en 300-siders rapport med det materialet som ble berget av Hansons arbeid|group=n}} De meteorologiske og magnetiske forholdene i Victoria Land var blitt registrert gjennom et helt år, posisjonen til den magnetiske sydpolen var beregnet, og prøver av kontinentets flora, fauna og geologi var samlet inn. Borchgrevink påsto også å ha oppdaget nye insektarter og dyrearter som lever på grunt vann, og han mente å kunne bevise at enkelte var «bipolare», dvs. arter som lever nær både i nord- og sydpolområdene.<ref name="Borchgrevink1" />

Det tok lang tid før geografimiljøene i Storbritannia og ellers i verden ga ekspedisjonen formell anerkjennelse. Borchgrevink fikk medlemskap i Royal Geographical Society, senere fulgte andre æresbevisninger og medaljer fra Norge, Danmark og USA,<ref name="adb" /> men ekspedisjonens meritter fikk ingen utbredt anerkjennelse. Markham holdt fram med sine angrep på Borchgrevink og beskrev ham som utspekulert og prinsippløs.<ref name="Riffenburgh56" /> Amundsens varme hyllest var en enslig anerkjennende røst. Scotts biograf David Crane formodet at dersom Borchgrevink hadde vært en britisk marineoffiser, ville hans ekspedisjon ha blitt mottatt annerledes i Storbritannia, men «en norsk sjømann/skolemester ville aldri bli tatt seriøst».<ref name="Crane74" /> En forsinket anerkjennelse kom i 1930, lenge etter Markhams død, da Royal Geographical Society tildelte Borchgrevink selskapets æresmedalje «Patron's Medal». RGS innrømmet at Southern Cross-ekspedisjonen i sin tid ikke fikk den anerkjennelsen pionerarbeidet fortjente, og at størrelsen på problemene ekspedisjonen overvant var blitt undervurdert.<ref name="SouthPole1" />