Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

=== Andre fase: Første franske infanteriangrep ===
[[Fil:Battle of Waterloo.svg|mini|Kartskisse over slaget ved Waterloo. [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]]s enheter er i blått, [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]]s i rødt, [[Gebhard Leberecht von Blücher|Blücher]]s enheter fra øst og nordøst i grått.]]
De 80 kanonene i Napoléons «stort batteri»<ref group="note">En taktikk som franske styrker under Napoleonskrigene ofte brukte var «stort batteri» (fransk: Grande Batterie). Det besto i å samle alle styrkens kanoner for å konsentrere ildkraften mot ett punkt, vanligvis i fiendens senter. Et eksempel på bruken av «stort batteri» fra fransk side er [[slaget ved Austerlitz]] hvor det ble benyttet for å bryte opp fiendens linjer rett før infanteristene og kavaleristenes angrep.</ref> åpnet ild i senter av slagfeltet klokken 11:50. Det franske artilleriet var plassert for langt tilbake til å kunne sikte presist og de eneste troppene de kunne se var [[tiraljør]]er (engelsk: skirmishers) fra regimentene under kommando av generalmajorene [[James Kempt]], [[Denis Pack]] og generaløytnant [[Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky]]s 2. nederlandske divisjon (de andre styrkene sto eller lå i ly bak åskammen).{{Sfn||Hamilton-Williams|1993|p=286}}<ref group="note">Hele 1. brigade av 2. nederlandske divisjon, som hadde vært utstasjonert på skråningen gjennom natten, trakk seg tilbake til en posisjon bak bakkekanten, mellom regimentene til Kempt og Pack rundt klokken 12:00 {{Harv|Bas|1909|pp=332–333}}</ref> Det franske bombardementet forårsaket likevel store skader. Selv om noen prosjektiler forsvant i den regnvåte bakken, traff de fleste målet på motsatt side av bakkekammen. Bombardementet tvang kavaleriet i the Union Brigade (i tredje linje) til å forflytte seg til venstre, tilsvarende gjorde kavaleribrigaden the Scots Greys, for å redusere tapsraten.<ref>{{Harvnb|Hamilton-Williams|1993|p=287}}</ref>

Om lag klokken 13:00 så Napoléons styrker de første kolonnene med prøyssere ved landsbyen [[Lasne|Lasne-Chapelle-Saint-Lambert]], seks til åtte kilometer (tre timers marsj for en armé) unna på den høyre flanken.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=136}}.</ref><ref name="ErikBjornskau139-146">Bjørnskau 2014, s. 139-146</ref> Napoléon lot sende en melding til marskalk Grouchy for å få han til å forflytte sine styrker mot Mont-Saint-Jean (Waterloo) og angripe de prøyssiske styrkene.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=145}}</ref> Marskalk Grouchy hadde fulgt Napoléons tidligere ordre om å forfølge de prøyssiske styrkene mot Wavre, og han var for langt vekk til å nå frem i tide. Han fikk heller ikke brevet med ordren før om lag klokken 17.<ref name="ErikBjornskau139-146" /> Grouchy ble rådet av sin underordnede, general [[Étienne Maurice Gérard]] om å «marsjere mot lyden av kanonene», men Grouchy holdt fast ved sine ordre og angrep baktroppen til det prøyssiske III. korps, ledet av generalløytnant [[Johann Adolf von Thielmann]], i hva som ble [[slaget ved Wavre]].<ref name="ErikBjornskau139-146" />

Kort etter klokken 13:00 begynte det franske I. korps' angrep mot de britisk-allierte styrkenes senter.<ref name="JohnKeegan120-127" /><ref name="ErikBjornskau126-131">Bjørnskau 2014, s. 126-131</ref> General d'Erlon, såvel som marskalk Ney, hadde kjempet mot Wellington i Spania og var kjent med hans taktikk med massive salver fra [[muskett]]er på kort hold. I stedet for de vanlige franske kolonnene med ni soldater i bredden rykket hver divisjon frem med bataljonene på linje.<ref>Clayton 2014, s. 337</ref><ref group="note">«Hver av divisjonene er ordnet i såkalt bataljonsvis fremrykking, for å lette marsjen og holde formasjonen i ulendt terreng: hver bataljon går i en rektangulær masse i tre brede linjer, rundt 180 soldater tett i tett ved siden av hverandre i rundt 150 meters bredde.», fra ''Waterloo 1814'', s. 126-127</ref> Dette lot dem konsentrere ildgiving, men gjorde det vanskeligere å manøvrere og flytte seg raskt.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=165}}</ref>

I begynnelsen av angrepet var den franske angrepsformasjonen effektiv. Divisjonen på venstre flanke, under general [[François-Xavier Donzelot]], rykket frem mot La Haye Sainte. Mens en fransk bataljon angrep forsvarerne i front spredte de andre bataljonene seg ut til hver side og med støtte av flere [[skvadron]]er med [[kyrassérer]] klarte de å isolere gården. The King's German Legion forsvarte gården standhaftig. Hver gang de franske angriperne forsøkte å komme over murene  klarte de undertallige tyskerne å holde dem unna. Prinsen av Oranien så at La Haye Sainte hadde blitt isolert og forsøkte å forsterke forsvarerne med å sende frem Lünebergbataljonen fra Hannover. Franske kyrassérer som hadde skjult seg, angrep og nedkjempet raskt styrken. De red så forbi La Haye Sainte, nesten til kanten av åskammen, hvor de dekket general d'Erlons venstre flanke mens han angrep.<ref>{{Harvnb|Hamilton-Williams|1993|pp=289–293}}</ref>

Om lag klokken 13:30 begynte general d'Erlon å sende frem sine tre divisjoner, rundt {{formatnum:14000}} mann, langs en front på {{formatnum:1000}} meter mot Wellingtons venstre flanke. De møtte den nederlandske 1. Brigade van Bylandt tilhørende 2. nederlandske divisjon med {{formatnum:6000}} mann, flankert av de britiske brigadene til generalmajorene Kempt og Pack. Den andre linjen til de britisk-allierte styrkene besto av britiske og hannoveranske tropper under generalløytnant [[Thomas Picton]]. Pictons soldater lå ned på bakken på baksiden av åsryggen. I tillegg hadde brigaden Bijlandt utplassert tiraljører ved hulveien og i forkant av åsryggen. Resten av brigaden lå ned rett bak veien.<ref group="note">Nettsted for den nederlandske historikeren Marco Bijl: [http://www.8militia.net/ 8militia.net];{{Harvnb|Eenens|1879| pp=14–30, 131–198}}; De Jongh, W.A.: «Veldtocht van den Jare 1815, Historisch verhaal»; i ''De Nieuwe Militaire Spectator'' (Nijmegen 1866), pp. 13–27.(Dette er den originale rapporten fra oberst de Jongh, kommandant for den nederlandske 8. militsen.), Löben Sels, Ernst van Bijdragen tot de krijgsgeschiedenis van Napoleon Bonaparte / door E. van Löben Sels Part 4; Veldtogten van 1814 in Frankrijk, en van 1815 in de Nederlanden (Battles). 1842. 's-Gravenhage : de Erven Doorman, s. 601–682; Allebrandi, Sebastian. «Herinneringen uit mijne tienjarige militaire loopbaan», 1835. Amsterdam : Van Kesteren, s. 21–30;(Allebrandi var soldat i den nederlandske 7. militsen og hans beretning er derfor viktig).</ref>
<ref group="note">De Bas gjengir oberst Van Zuylens ''History of the 2nd division''. Van Zuylen van Nijevelt var stabssjef for 2. divisjon og var hele dagen plassert rett bak brigaden van Bijlandt.({{Harvnb|Bas|1909|pp=134–136}}(vol.2)) Han skrev en rapport på 32 sider rett etter slaget. Denne rapporten danner grunnlaget for det meste av den andre litteraturen som er nevnt her: Se {{Harvnb|Bas|1909|pp=289–352}}(vol.3). [http://books.google.com/books?id=V5wLAQAAIAAJ&pg=PA286&dq=%22De+Bas%22+++Zuylen&lr=&cd=16#v=onepage&q=%22De%20Bas%22%20%20%20Zuylen&f=false Google Books]; Boulger har en oversettelse til engelsk av rapporten.{{Harv|Boulger|1901}}</ref>

[[Fil:French 6 pounder field gun cast 1813 in Metz captured at Waterloo by the Duke of Wellington.jpg|mini|Fransk 6 punds kanon, støpt i 1813 i [[Metz]], erobret i slaget ved Waterloo, nå i [[Tower of London]].]]

Den franske fremrykkingen jaget inn de britisk-allierte tiraljørene og nådde hulveien. Da de kom dit reiste generalmajor Packs menn seg, grupperte seg i formasjon på fire linjer, rykket frem og åpnet ild. De franske styrkene forventet motstand. De hadde rykket frem tilnærmet på linje, de returnerte ilden og presset de britiske troppene. Selv om angrepet stanset opp i sentrum begynte den britisk-allierte linjen foran d'Erlons høyre fløy å svikte. Til venstre for brigaden hvor den 7. nederlandske militsen sto ble «noen få rekker skutt ned og det ble følgelig en åpning i linjen.»<ref>Van Zuylen report {{Harvnb|Bas|1909|pp=338–339}} (vol. 3)</ref> Bataljonen hadde ingen reserver og kunne ikke lukke åpningen.<ref group="note">Brigadens tap var store, en fransk geværsalve på kort hold desimerte de 7. og 8. nederlandske militsbataljonene, de fikk mesteparten av sine offiserer drept eller skadet, brigadens kommandant Bijlandt var en av de skadede som måtte evakueres. De to bataljonene mistet sin kommandostruktur i ett slag. Totalt tap for hele brigaden for slaget var rundt 800 drepte og sårede.{{Harv|Hamilton-Williams|1993|pp=310–311}}</ref> General d'Erlons styrker presset seg gjennom dette gapet i den britisk-allierte forsvarslinjen og de gjenværende bataljonene i brigaden Bylandt (8. nederlandske militsbataljon og 7. belgiske linjebataljon) ble tvunget til å trekke seg tilbake til formasjonen til 5. nederlandske militsbataljon, som var i reserve mellom generalløytnant Pictons tropper om lag 100 skritt bak. De ble der omgruppert under kommando av oberst Pieter Hendrik van Zuylen van Nijevelt.<ref group="note">Van Zuylens rapport, han refererer til seg selv som stabssjefen (engelsk: the chief-of-staff)({{Harvnb|Bas|1909|pp=338–339}} (vol. 3)).</ref><ref group="note">Noen av troppene som trakk seg tilbake fikk panikk og flyktet. Dette var ikke underlig gitt forholdene. De britiske troppene fra 1./95. geværregiment var under sterkt press fra franske styrker og flyktet også på samme tid. Denne flukten involverte ikke alle de nederlandske bataljonene, som noen historikere har hevdet. Van Zuylen samlet 400 menn, ifølge hans anslag, som var villig til å delta i motangrepet og klarte endog å erobre to franske [[fane]]r.({{Harvnb|Bas|1909|pp=338–341}}(vol. 3) {{Harvnb|Hamilton-Williams|1993|pp=293–295}})</ref> Rett etter beordret prinsen av Oranien et motangrep.

Generalløytnant Picton ble drept og generalmajor [[Willem Frederik van Bylandt]] ble såret og evakuert fra slagfeltet. Han overførte derfor kommandoen til oberstløytnant De Jongh.<ref group="note">{{Harvnb|Pawly|2001|pp=37–43}}; De følgende brev er benyttet, redegjørelsene fra general Kemt, Calvert fra 32. infanteri, Cruikshank fra 79. Winchester og Hope fra 92., Evans (fra Ponsonby kavaleribrigade) og Clark Kennedy fra the Royal Dragoons {{Harv|Glover|2004}}. Dette er de eneste brev som gir noen detaljer om de nederlandske og belgiske troppene.</ref> De franske styrkene presset de britisk-allierte styrkene tilbake langs hulveien, og den britiske forsvarslinjen var i oppløsning. Rundt klokken 14 så franskmennene under Napoléon til å kunne vinne slaget.<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=138}}</ref>

==== Det tunge britiske kavaleriets angrep ====
<blockquote>«Våre kavalerioffiserer synes å ha lagt seg til en vane om å galoppere mot alt. De vurderer aldri situasjonen, tenker aldri på å manøvrere foran fienden og holder aldri igjen eller har en reserve.», Wellington<ref name="WellingtonCavalry" /></blockquote>

I denne kritiske situasjonen beordret generalmajor [[Henry Paget, 1. markis av Anglesey|Henry Paget]] (hertugen av Uxbridge) sine to brigader med tungt [[kavaleri]] - som hadde gruppert seg usett for franskmennene bak åskammen - å angripe for å støtte det hardt pressede britisk-allierte infanteriet. Den 1. kavaleribrigaden, kjent som the Household Brigade, under kommando av generalmajor Lord [[Edward Somerset]], besto av garderegimenter: 1. og 2. regiment Life Guards, Royal Horse Guards og 1st King's Dragoon Guards. Den andre kavaleribrigaden under kommando av generalmajor [[William Ponsonby]], besto av The Royal Dragoons, Royal Scots Greys og den irske 6. (Inniskilling) Dragoons, alle tre regimenter med tunge [[dragon]]er.<ref>Adkin, s. 217</ref><ref>Anglesey, s. 125</ref>

[[Fil:Knötel IV, 04.jpg|mini|Britisk kavaleri i angrep {{Byline|Richard Knötel (1857-1914)|type = Tegning av}}]]

Mer enn 20 år med krig på det europeiske kontinentet hadde gått hardt utover mengden egnede tunge hester. De britiske styrkene hadde derimot ikke vært i krig på lenge og hadde gjennomgående bedre hester enn franskmennene. Regimentet The Scots Greys hadde for eksempel ikke vært i krig siden 1795.<ref>{{Harvnb|Grant|1972|p=17}}</ref> De britiske kavaleristene hadde fått utmerket trening i bruk av sverd på hest, men manglet franskmennenes erfaring med  manøvrering i store formasjoner og hadde liten praktisk krigserfaring.<ref name="WellingtonCavalry">{{Harvnb|Barbero|2006|pp=140–142 }}.</ref>  Ifølge Wellington hadde de begrenset med både taktiske kunnskaper og sunn fornuft.<ref name="WellingtonCavalry" />

De to kavaleribrigadene hadde en samlet styrke på rundt {{formatnum:2000}} mann ({{formatnum:2651}} offisiell styrke). Angrepet ble ledet av Uxbridge, kun et mindre antall [[skvadron]]er ble holdt i reserve.<ref group="note">{{Harvnb|Barbero|2005|p=188}}. Regimentet The Royal Horse Guards (to skvadroner) ble holdt i reserve av the Household Brigade (ni eller ti skvadroner) men the Union Brigade (ni skvadroner) hadde ingen reserve (''brev 5'', {{Harvnb|Siborne<!--HT-->|1891|pp=7–10}}; ''brev 16'' {{Harvnb|Glover|2004}}). Totalt kan det ha vært 18 skvadroner da det er en usikkerhet i kildene om the King's Dragoon Guards hadde tre eller fire skvadroner. Hertugen av Uxbridge antydet fire skvadroner (''brev 5'' {{Harvnb|Siborne<!--HT-->|1891|pp=7–10}}), mens kaptein Naylor antyder tre da han oppga at han kommanderte senterskvadronen i regimentet (''brev 21'', {{Harvnb|Siborne<!--HT-->|1891|pp=46–47}}).</ref> Det er bevis for at hertugen av Uxbridge om morgenen før slaget ga en ordre til alle brigadekommandantene om å sette inn sine styrker på eget initiativ, da direkte ordre fra han muligens ikke kom frem, og til å «støtte forflytninger i fronten».{{Sfn|Glover|2004|p=''brev 16: Frederick Stovin (ADC til Sir Thomas Picton)''}} Det synes som Uxbridge forventet at brigadene til generalmajorene [[John Ormsby Vandeleur]], [[Hussey Vivian]] og det nederlandske kavaleriet kom til å støtte det britiske tunge kavaleriet. Uxbridge beklaget senere at han selv ledet angrepet, da han i stedet skulle ha organisert en passende reserve.{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|loc=''Brev 5'', s. 7–10}}<ref name="TimClayton353">Clayton 2014, s. 353</ref>

The Household Brigade passerte åskammen og angrep nedover skråningen. [[Kyrassér]]ene som forsvarte general d'Erlon's venstre flanke var fremdeles spredt og ble presset over hulveien og jaget på flukt.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=426}}, note 18<br />En episode som senere ble brukt av den franske forfatteren [[Victor Hugo]] i  ''[[De elendige|Les Misérables]]''.</ref> Hulveien virket som en felle og førte det flyktende franske kavaleriet mot egne styrkers høyre fløy. Noen av kyrassérene fant seg trengt inne av de bratte sidene av hulveien, med en forvirret masse av eget infanteri i front, beskutt av 95th Rifles fra nordsiden av hulveien og presset av generalmajor Somersets tunge kavaleri bakfra.<ref>{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|pp=410-411}}</ref> Det uventede ved å kjempe mot pansrede fiender imponerte de britiske kavaleristene, noe som ble nedtegnet av kommandanten for the Household Brigade.<ref>{{Harvnb|Houssaye|1900|p=182}}</ref>

I fortsettelsen av angrepet slo skvadronene til the Household Brigade så [[brigadegeneral]] Aulards 2. brigade. På tross av forsøk på å kalle de engelske kavaleristene tilbake fortsatte de forbi bondegården La Haye Sainte.<ref name="TimClayton353" /> Nederst i åssiden møtte de - med sprengte hester - brigadegeneral Schmitzs 1. brigade gruppert i karré (militær formasjon hvor styrken danner en firkant).<ref name="Clayton 2014, s. 356">Clayton 2014, s. 356</ref>

Til venstre for dem red the Union Brigade gjennom de franske infanteristenes linjer. Fra senter og mot venstre flanke nedkjempet the Royal Dragoons brigaden til brigadegeneral Bourgeois og erobret fanen til 105. Régiment de Ligne. Det irske regimentet The Inniskillings jaget den andre brigaden i generalløytnant [[Joachim Jérôme Quiot du Passage]]s 1. divisjon, og the Scots Greys angrep det fremste franske regimentet, 45. Régiment de Ligne, mens det holdt på å omgruppere seg etter å ha passert hulveien og brutt gjennom hekken under forfølgelsen av det britiske infanteriet. The Greys erobret fanen til 45.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=198–204}}</ref> og overmannet brigadegeneral Greniers brigade.<ref name="Barbero 2006 155">{{Harvnb|Barbero|2006|p=155}}</ref> Dette var de eneste fanene erobret fra franskmennene under slaget.<ref name="Barbero 2006 155" /> På Wellingtons ytre venstre flanke hadde 4. divisjon under [[Generalmajor|divisjonsgeneral]] (fransk: général de division) [[Pierre François Joseph Durutte]] hatt tid til å gruppere seg i karré og motstå angrep fra grupper av the Scots Greys.

[[Fil:Chevau-léger lancier du 2e régiment by Bellange.jpg|mini|Menig [[lansenér]] (fransk: Chevau-légers) som jaget the Union Brigade på flukt. {{Byline|Joseph Louis Hippolyte Bellangé (1800–1866)|type = Fargelagt litografi av}}]]

Offiserene i kavaleriregimentene the Royals og Inniskillings fant det like vanskelig som sine kolleger i the Household Cavalry å holde troppene tilbake. Etter å ha tatt tap og under omgruppering var the Scots Greys og resten av the Union Brigade foran den franske hovedlinjen.{{Sfn|Hamilton-Williams|1994|p=304}} Hestene var sprengt og styrken var i uorden, uten begrep om hva deres neste felles mål var. Noen angrep nærliggende kanonbatterier tilhørende «stort batteri».{{Sfn|Wooten|1993|p=42}} Selv om kavaleristene i the Greys hverken hadde tiden eller midlene til å ødelegge kanonene eller fjerne dem, satte de mange av dem ut av spill ved at kanonmannskapene ble drept eller rømte slagmarken.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=211}}.</ref> Napoléon beordret raskt et motangrep fra Farine og Travers kyrassérbrigader og Jaquinots to regiment Chevau-léger (lett og medium kavaleri) tilhørende I. korps lette kavaleridivisjon. Uorganisert og  virrende rundt i bunnen av skråningen mellom herregården Hougoumont og vertshuset La Belle Alliance ble the Scots Greys og resten av det tunge britiske kavaleriet overrasket av motangrepet til divisjonsgeneral [[Jean-Baptiste Milhaud]]s kyrassérer, støttet av [[lansenér]]er fra Jaquinots kavaleridivisjon.{{Sfn|Hamilton-Williams|1994|pp=303–304}}

Mens generalmajor Ponsonby forsøkte å samle sine kavalerister mot angrepet fra de franske kyrassérene ble han angrepet av divisjonsgeneral Jaquinots lansenérer og tatt til fange. En gruppe kavalerister fra the Scots Greys forsøkte å frigjøre han, men lansenéren som hadde tatt han til fange drepte Ponsonby og deretter tre av the Scots Greys som hadde forsøkt å redde sin brigadekommandant.{{Sfn|Hamilton-Williams|1994|p=304}} På det tidspunktet Ponsonby døde hadde overtaket skiftet til franskmennene. Divisjonsgeneralene Milhauds og Jaquinots kavalerister jaget the Union Brigade fra sletten. Resultatet var svært store tap for det britiske kavaleriet.<ref>{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|pp=425–426}}</ref><ref>{{Harvnb|Hofschröer |1999|p=86}}</ref> Et motangrep av britiske lette dragoner under generalmajor Vandeleur og nederlandsk-belgiske lette dragoner og [[husar]]er under generalmajor Ghigny på venstre flanke og nederlandsk-belgiske karabinerer under generalmajor Trip i senter slo tilbake det franske kavaleriet.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=219–223}}</ref>

Alle tapstall for kavaleribrigadene etter angrepet er anslag, siden tapstall bare ble registrert etter dagen var omme og er for  hele slaget.<ref name="adkin217">{{Harvnb|Adkin|2001|p=217}} (for opprinnelig styrke)<br /></ref><ref group="note">Tapstall er fra offisielle lister registrert dagen etter slaget: Household Brigade, opprinnelig styrke {{formatnum:1319}}, drept – 95, såret – 248, savnet – 250, totalt – 593, hester tapt – 672. Union Brigade, opprinnelig styrke {{formatnum:1332}}, drept – 264, såret – 310, savnet – 38, totalt – 612, hester tapt – 631 {{Harv|Smith|1998|p=544}}.</ref> Noen historikere, blant de Barbero,<ref name="Barbero 2006 142–143">{{Harvnb|Barbero|2006|pp=142–143}}</ref> tror at de offisielle listene tenderer til å overdrive antallet kavalerister som var tilstede i skvadronene på slagmarken og at tapene proporsjonalt derfor er enda høyere enn hva de offisielle tallene viser.<ref group="note">Denne vurderingen synes å ha kommet fra en kommentar fra kaptein Clark-Kennedy fra the 1st Dragoons 'Royals' i et brev i H. T. Sibornes bok, han gjør et anslag om rundt 900 menn faktisk i linjen i the Union Brigade før det første angrepet.
{{Harv|Siborne<!--HT-->|1891|loc=''Brev 35'', s. 69}} Kaptein Clark-Kennedy forklarer imidlertid ikke hvordan han kom frem til sitt anslag. Bortfallet av 432 mann (tilsvarende et helt regiment) fra brigadens offisielle styrke er stort. En annen offiser i brigaden, John Mills fra 2nd Dragoons sier at den effektive styrken til brigaden ikke «oversteg {{formatnum:1200}}».
{{Harv|Glover|2007|p=59}}</ref> The Union Brigade tapte mange av både offiserer og menige (inkludert øverstkommanderende, generalmajor William Ponsonby og oberst Hamilton fra the Scots Greys). Store tap hadde også the 2nd Life Guards og the King's Dragoon Guards of the Household Brigade (med oberst Fuller, kommandant for the King's DG blant de drepte). Brigadene the 1st Life Guards, helt på høyre fløy av angrepet og the Blues, som dannet en reserve, hadde holdt sammen og hadde derved langt lavere tapstall.<ref>{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|pp=329, 349}} (sammensetting av brigader), s. 422–424 (brigadenes aksjoner)</ref><ref group="note">William Siborne samlet et stort antall øyenvitneskildringer fra generaler, som Uxbridge, ned til [[Kornett (grad)|kornetter]] og fenriker i infanteriet. Dette gjør hans skrifter spesielt nyttige (men kun fra perspektivet for de britiske styrkene og  King's German Legion (KGL)); noen av disse øyenvitneskildringene ble senere utgitt av hans sønn, generalmajor [[Herbert Taylor Siborne|H. T. Siborne]]. Deler av William Sibornes oversikt var, og er, svært kontroversiell. Det svært negative syn på oppførselen til de nederlandsk-belgiske troppene under slaget av Siborne, som bør sies å være en rimelig korrekt gjengivelse av hans britiske informanter, utløste en semi-offisiell imøtegåelse av den nederlandske historikeren kaptein Willem Jan Knoop i hans ''«Beschouwingen over Siborne's Geschiedenis van den oorlog van 1815 in Frankrijk en de Nederlanden» en wederlegging van de in dat werk voorkomende beschuldigingen tegen het Nederlandsche leger''. Breda 1846. Knoop baserte sin imøtegåelse på de offisielle nederlandske rapportene etter slaget, nedskrevet bare noen dager etterpå, ikke på gjenfortellinger fra veteraner over tyve år etter, som Siborne. Siborne avviste imøtegåelsen.</ref> De offisielle oversiktene for begge brigader ble oppgitt til {{formatnum:2651}} mens Barbero og andre anslår det reelle tallet til å være rundt {{formatnum:2000}}<ref name="Barbero 2006 142–143" /><ref group="note">Barbero viser til at i april ble Wellington informert av ministeren at kavaleriregimenter ikke skulle ha mer enn 360 hester. Teksten av det memorandum fra Torrens til Wellington som Barbero refererer til er tilgjengelig i Hamilton-Williams, s.75.</ref> og de offisielle registrerte tapene for de to tunge kavaleribrigadene under slaget var {{formatnum:1205}} mann og {{formatnum:1303}} hester.<ref name="adkin217" /><ref group="note">Tap er fra de offisielle oppgavene nedtegnet dagen etter slaget: Household Brigade, opprinnelig styrke {{formatnum:1319}}, drept – 95, såret – 248, savnet – 250, totalt – 593, hester tapt – 672.
Union Brigade, opprinnelig styrke {{formatnum:1332}}, drept – 264, såret – 310, savnet – 38, totalt – 612, hester tapt – 631 {{Harv|Smith|1998|p=544}}.</ref>

Noen historikere, som Chandler og Weller, hevder at det tunge britiske kavaleriet ble ødelagt som en funksjonsdyktig styrke etter deres første, storslåtte angrep. Barbero konstaterer at the Scots Grey praktisk talt ble utradert og at de to andre  regimentene i the Union Brigade hadde tilsvarende tap.<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=164}}</ref> Andre historikere, som Clark-Kennedy og Wood, siterer britiske øyenvitner hvor det fortelles om fortsatt innsats fra det tunge kavaleriet. De gikk flere ganger til motangrep mot fransk kavaleri (begge brigader),{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|loc=Brev: 18, 26, 104}}<ref name="Clark-Kennedy, p. 111">Clark-Kennedy, s. 111</ref><ref>Fletcher 2001, s. 142-143</ref><ref>Wood, s. 164, 171</ref> stoppet et kombinert kavaleri og infanteriangrep (kun Household Brigade),{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|p=38}}{{Sfn|Siborne<!--W-->|1990|p=296}}<ref>Anglesey, s. 144</ref><ref>Cotton, s. 90-91</ref> ble brukt til å styrke moralen til nærliggende enheter under krisesituasjoner og dekket hull i den britisk-allierte linjen forårsaket av store tap hos infanteriformasjoner (begge brigader).{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|loc=Brev 9, 18, 36}}<ref>Anglesey, s. 146</ref><ref>Clark-Kennedy, s. 110-111</ref><ref name="Wood, p. 177">Wood, s. 177</ref><ref>Fletcher 1999, s. 270-271</ref> Denne tjenesten ble utført til en høy pris, da nærkamp med fransk kavaleri, karabinskudd, skudd fra infanteristenes musketter og dødligst av alt - artilleriild - stadig reduserte antallet «effektive kavalerister» (engelsk: effective) i de to brigadene.<ref group="note">I en kavalerienhet var en «effektiv kavalerist» en uskadd soldat på en brukbar hest. Det militære begrepet «effektiv» beskriver en soldat, utstyrsdel (for eksempel stridsvogn eller fly) eller en militær enhet i stand til å kjempe eller å fortsette planlagte gjøremål.</ref> Rundt klokken 18 kunne hele Union Brigade bare stille tre skvadroner, på tross av det gikk disse til motangrep mot fransk kavaleri og tapte halve styrken i kampen.<ref name="Clark-Kennedy, p. 111" />  Ved slutten av slaget kunne de to brigadene tilsammen stille en skvadron.{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|p=39}}<ref name="Clark-Kennedy, p. 111" />{{Sfn|Siborne<!--W-->|1990|p=327}}<ref name="Wood, p. 177" />

Det franske angrepet under general d'Erlons I. korps hadde involvert {{formatnum:14000}} mann, men ble drevet tilbake med et samlet tap på {{formatnum:3000}} mann,<ref name="Esposito 1999, p.354">Esposito & Elting, ''A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars'', Greenhill, 1999, s. 354, kart 166.</ref> inkludert over {{formatnum:2000}} mann tatt til fange.<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=156}}</ref>  I tillegg til tapet av soldater førte det mislykkede angrepet til tap av tid, mange enheter var splittet og klokken ble om lag 16 før d'Erlons I. korps var reorganisert. Elementer av de prøyssiske styrkene var da iferd med å ankomme slagfeltet på franskmennenes høyre flanke, men Napoléon hadde allerede beordret divisjonsgeneral [[Georges Mouton]]s (greven av Lobau) VI. korps å forflytte seg for å holde de tilbake før  d'Erlons angrep begynte.