Redigerer Slaget ved Kursk (avsnitt)

== Konsekvenser av slaget ==
[[Fil:Prokhorovka Cathedral.jpg|miniatyr|Katedral ved Prokhorovka, St. Peter og St. Paul, bygget i 1994–1995 til minne om slaget. {{byline|Maxim Egorov}}]]

På tross av store tap var slaget ved Kursk en sovjetisk triumf. En stor tysk offensiv hadde blitt stoppet før den klarte å trenge gjennom de sovjetiske forsvarslinjene. Selv med nye stridsvogner og krigserfarne besetninger klarte ikke de tyske styrkene å bryte sovjetstyrkenes linjer. Tapet fikk Wehrmacht ut av balanse, og dette kom til å prege krigføringen på østfronten, med kontinuerlige tyske retretter.<ref>Overy 1995, s. 97</ref> Den britiske historikeren [[Richard Overy]] hevder at grunnlaget for den sovjetiske seieren var en blanding av bedre planlegging, utstyr og taktikk, og Den røde armés evne til å kontrollere tusener av stridsvogner, fly, og millioner av soldater, i langvarige og komplekse operasjoner.<ref>Overy 1995, s. 99</ref>

Richard Overy mener også at det er allmenn enighet både fra sovjetisk og tysk side at slaget ved Kursk, sammen med slaget om Stalingrad, var avgjørende for utfallet av andre verdenskrig.<ref>Overy 1995, s. 85, 98</ref> Kursk var også den siste store tyske offensiven på østfronten. Resten av krigen var Wehrmacht på tilbaketog og måtte nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver. De tyske styrkene fortsatte å påføre sovjetstyrkene store tap, men takket være Sovjetunionens større befolkning og industrielle produksjon, og ikke minst amerikansk [[lend-lease]] våpenhjelp, var det umulig å stoppe Den røde armé.<ref>Overy 1995, s. 97–100</ref><ref name="Frankson/Zetterling2006_111-113">Frankson/Zetterling 2006, s. 111–113</ref>

Et annet viktig resultat av slaget ved Kursk var at det bidro til å overbevise den tyske diktatoren Adolf Hitler om at hans generalstab var inkompetent. Hitler blandet seg stadig mer i krigføringen, inntil han mot slutten involverte seg i taktiske disposisjoner.<ref>Winchester 2014, s. 278</ref><ref>Overy 1995, s. 274–281</ref><ref>Glantz 2015, s. 208–209, 361</ref> Det motsatte skjedde med Stalin. Etter å ha sett [[Stavka]]s planlegging bli rettferdiggjort på slagmarken, stolte han mer på sine rådgivere, unnlot å blande seg inn i detaljene ved krigføringen, og overprøvde sjelden de militæres beslutninger. Den røde armé fikk større frihet og ble mer fleksibel mot slutten av krigen.<ref>Overy 1995, s. 21–22, 258, 269–271</ref><ref>Glantz 2015, s. 208–209, 230, 362</ref>