Redigerer Skotske klaner (avsnitt)

=== Romantisk nostalgi ===
[[Fil:George IV in kilt, by Wilkie.jpg|thumb|right|upright|David Wilkies smigrende portrett (1829) av kong [[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]] i [[kilt]], med lyssetting valgt for å tone ned glansen av hans kilt og hans knær vist nakne, uten den rosa strømpebuksen han bar ved hendelsen.]]
Det meste av lovgivningen som undertrykket klanene ble opphevet mot slutten av 1700-tallet da trusselen fra jakobittene var i klar nedgang. Loven mot bruke tradisjonelle klær fra Høylandet, som [[kilt]], ble opphevet i 1782. Snart kom det i gang en prosess på rehabilitere kulturen på Høylandet. På 1800-tallet hadde klesmønstre i [[tartan]] i stor grad blitt oppgitt vanlige folk i regionen, skjønt bevart i høylandsregimentene i [[den britiske hæren]], hvor fattige folk fra Høylandet vervet seg i stort antall fram til slutten av [[napoleonskrigene]] i 1815.<ref>Roberts, J.L. (2002): ''The Jacobite Wars'', s. 193–195.</ref><ref name="Sievers">Sievers, Marco (2007): ''The Highland Myth'', s. 22–25.</ref><ref>Ferguson, William (1998): ''The Identity of the Scottish Nation'', s. 227.</ref> 

Den internasjonal manien for tartan og for idealiseringen av det romantisert Høylandet var blant annet satt i gang med en sterk drivkraft i publiseringen av diktsyklusen ''[[Ossians sanger]]'' som den skotske dikteren [[James Macpherson]]  (1736–1796) hevdet å ha oversatt fra gamle kilder på [[skotsk gælisk språk]].<ref>Milne, N.C. (2010): ''Scottish Culture'', s. 75–76.</ref> Framfor å være den som hadde oppdaget en autentisk gælisk skald og som Macpherson «oversatte», var han selv dikteren. Diktene vakte enorm entusiasme over hele Europa, og bidro til å vekke interesse for folkediktningen, men også for romantiseringen av det skotske Høylandet: «Det skotske landskapet med fjell og daler, tåke og sønderrevne skyer beskrev Macpherson med romantisk innlevelse og lyrisk kraft.»<ref name="Breitholtz72-73">Breitholtz, Lennart, red. (1979): ''Epoker og diktere'', bind 2, Gyldendal Norsk Forlag, s. 72-73</ref> ''Ossians sanger'' betydde mye for tyske førromantiske diktere og [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] var overbegeistret, som vist i hans ''[[Den unge Werthers lidelser]]'' (1774). Macphersons fall ble desto tyngre da en rekke kritikere, blant annet [[Samuel Johnson]], kunne slå fast at ''Ossians sanger'' ikke var annet «frekke forfalskninger».<ref name="Breitholtz72-73"/> 

Macpherson bidro til og forsterket romantiseringen av Høylandet, og det fortsatte selv etter hans fall. Aristokrater fra Høylandet etablerte egne samfunn i Edinburgh (1784) som feiret deres opphav. Andre sentre var blant annet i London (1788).<ref>Calloway, C.G. (2008): ''White People'', s. 242.</ref> Forestillingen av det romantiske Høylandet ble ytterligere popularisert av utgivelsene til [[Walter Scott]]. Da kong [[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]] ønsket å besøke Skottland i 1822 som første britiske monark siden Karl II i 1651, var det Walter Scott som fikk ledelsen i skape en storslått ramme og gi kongen en autentisk skotsk opplevelse, særskilt ettersom kongen ville stille i en form for kongelig ’kilt’. I påvente av besøket kom det et massivt oppsving i behovet for kilt og tartan som ikke kunne bli dekket av den eksisterende skotske linindustrien. Formgivningen av individuelle klan-tartan var i stor grad definert i denne perioden. Kilt og tartan som festantrekk fikk en varig innflytelse ved at det ble løftet opp til bli en vesentlig del av Skottlands nasjonale identitet.<ref>[https://digital.nls.uk/scotlandspages/timeline/18222.html «1822 - George IV's visit to Edinburgh»], ''Digital.nls.uk''</ref><ref>Milne, N.C. (2010): ''Scottish Culture'', s. 138.</ref>

Denne ''Highlandism'', hvor hele Skottland ble identifisert med kulturen til Høylandet, ble sementert av dronning [[Victoria av Storbritannia|Victorias]] interesse for landet, hennes adopsjon av [[Balmoral Castle]] som et framstående kongelig feriested og hennes interesse for tartan.<ref name="Sievers"/>