Redigerer Skatt (avsnitt)

===Oldtiden og antikken===
De eldste kjente skattesystemene kjenner vi fra [[oldtiden]]s [[Mesopotamia]] og [[Egypt]]. I en kongegrav i det sørlige Egypt er det funnet tavler med [[hieroglyf]]lignende [[symbol]]er som inneholder lister over [[lintøy]] og oljer som er levert som skatt til kong Skorpion. Disse tavlene er [[Karbondatering|C-14-datert]] til 3300 til 3200 f.Kr.<ref>Håland, Randi og [[Gunnar Håland]] (2000): «I begynnelsen», ''Aschehougs verdenshistorie'' bind 1, Oslo: Aschehoug (ISBN 8203224547), s. 84</ref>

Tidlige skatter blir også beskrevet i [[Bibelen]]. I [[Første Mosebok]] 47,24 sier Josef til folket: «Av avlingene skal dere la farao få en femtedel. Fire femtedeler skal dere selv ha til [[såkorn]] og til mat for dere og for husstandene og barna deres.»<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=GEN&chapter=47 1. Mos. 47,24]</ref> Josef foreskrev altså en skatt på 20 % av avlingene.

I [[antikkens Hellas]] var skattesystemet for frie grekere i [[bystat]]ene hovedsakelig basert på militærtjeneste og såkalte ''liturgier'' (tjenester for staten). Frie borgere tilbød bystaten tjenester ut fra sin økonomiske status.<ref>Moses Finley: ''The ancient economy'' ISBN 0-520-02436-2</ref> Tjenestene kunne være alt fra å opptre som gatemusiker til å utruste et [[krigsskip]].

I [[Romerriket]] var skatter en viktig inntektskilde for staten. I perioden 200-150 f.Kr. utgjorde borgerskatten om lag 10 % av statsinntektene, skatten på provinsene om lag 20 % av statsinntektene og  andre skatteinntekter om lag 7 % av statsinntektene. Størrelsen på skattene avhang av krigenes økonomiske utfall. Da Romerriket erobret [[Oldtidens Makedonia|Makedonia]] og plyndret [[Epirus]] i 167 f.Kr., fikk staten så store inntekter at romerne ble helt fritatt for skatt.<ref>Bruun, Patrick (1983): ''Asia møter Europa.'' Aschehougs verdenshistorie Bind 3, Oslo: Aschehoug. (ISBN 8252520189), side 148</ref> Dette varte i 143 år, frem til Hirtius' og Pansas [[romersk konsul|konsulat]] [[43 f.Kr.]],<ref>Leo Hjortsø: ''Rom'' (s. 92), Gads forlag, København 1969</ref> en tid som ellers huskes for [[proskripsjon]]ene under [[triumvirat]]et [[Markus Antonius]], [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] og Octavian som kostet 300 senatorer livet, deriblant [[Cicero]].<ref>Dag Gundersen; [[Jon Iddeng]]: «proskribere» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 23. september 2022 fra [https://snl.no/proskribere]</ref>

En ny skattereform kom i år 36 f.Kr. hvor [[Oktavian]] (senere [[Augustus]]) sløyfet den tidligere skatten, ''tributum'', i [[Italia]]. Det ble isteden innført spesielle skatter dersom statens finanser krevde det, bl.a. en arveskatt på 5 % som finansierte den militære [[pensjonskasse]]n. [[Juleevangeliet]] kan også knyttes til skattlegging. I [[Lukasevangeliet]] 2,1 heter det: «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.» Dette manntallet var ikke bare en registrering av befolkningen, men også et grunnlag for framtidig skattlegging.<ref>Bruun, op. cit., n. 14, s. 170</ref>

Under keiserne [[Diokletian]] ([[284]]–[[305]]) og [[Konstantin]] ([[306]]–[[337]]) gjennomgikk skattesystemet betydelige endringer. Staten gjennomførte folketellinger og registreringer av jordeiendom og [[buskap]]. Det ble så fastsatt to skattegrunnlag, ''caput'' ([[hode]], dvs. [[koppskatt]]) og ''iugum'' ([[åker]]). Skattene ble årlig betalt i [[naturalia]], men folk i byene var fritatt. Konstantin innførte imidlertid en tilleggsskatt, ''khrysargyron'', på [[handel]] og [[håndverk]] i form av både person- og formuesskatt. Lønnsinntekter var imidlertid fritatt for skatt.<ref>Bruun, op. cit., n. 14, s. 258-259</ref>