Redigerer Sagalitteratur (avsnitt)

== Sagalitteraturens genrer ==
=== Islendingesagaer ===
[[Fil:Egil Skallagrimsson 17c manuscript.jpg|thumb|[[Egil Skallagrimson]] fra et bind av [[Egils saga]] fra 1700-tallet.]]
{{utdypende|Islendingesaga|Liste over islendingesagaene}}
Islendingesagaer eller ættesagaer ble både skrevet på Island og har sin handling der, selv om de stundom i innhold nærmer seg kongesagaene. Tross det samme kulturgrunnlag er de 29 overleverte islendingesagaene innbyrdes svært forskjellige. ''[[Egils saga]]'' er et mektig epos om en komplisert skald og berserk, grusom som menneske, større enn livet som poet. ''[[Njåls saga]]'' er kanskje den rikeste av alle sagaene, et konsentrert drama rundt tetthogde menneskeskildringer i et store persongalleri med tragiske skjebner, skjønt ikke uten [[humor]] og [[ironi]]. Minneverdige replikker er ofte islendingesagaenes varemerke, som når [[Tormod Kolbrunarskald]] i ''[[Fosterbrødrenes saga]]'' river ut en pil fra brystet slik at deler av hjertet følger med sukker han: «Kongen har fødd oss vel, feit er jeg ennå om hjerterøttene.»

=== Historie og kongesagaer ===
{{utdypende|Kongesagaer|Biskopsaga}}
Språklig eller saklig er det ingen forskjell på [[islendingesaga]]ene, [[kongesagaer]] og [[biskopsaga]]er. Inndelingen er gjort etter tekstenes ''emne'': islendingesagaene skildret hendelser blant islandske innbyggere på 900- og 1000-tallet, mens kongesagaenes emne var de norske kongene i den samme perioden. De såkalte «biskopsagaene» skildret kirkens liv og kirkens menn i perioden fra midten av 1000-tallet og fram til nedskrivningens samtid.

[[Snorre Sturlason]] var både skald, historiker, sagaskriver og politiker, og det siste ble hans død. I seg samlet han hele den norrøne litteraturen til sine sagaer om de norske kongene under navnet ''[[Heimskringla]]''.

Likevel var det også andre verker som Snorre bygde på, og i tillegg ble det skrevet egne sagaer om [[Sverre Sigurdsson]], [[Håkon Håkonsson]] og en saga om [[Magnus Lagabøte]] som det dessverre bare finnes fragmenter igjen av. Det er et paradoks at landet Norge som lå lengst nord av alle de europeiske nasjonene, kanskje det minst siviliserte av dem alle, er det som etter sine forutsetninger har den rikeste skriftkulturen på denne tiden. Til sammenligning lå både [[Sverige]] og [[Skottland]] i fornalderens mørke fram til slutten av [[1200-tallet]].

De fleste historiske sagaene skildrer forhold i Norge eller Island, men her finnes også sagaer fra Danmark (''[[Jomsvikingenes saga]]''), vesterhavsøyene (''[[Orknøyingenes saga]]'') og Sverige ''[[Gutasagaen]]'').

=== Samtidssagaer ===
{{utdypende|Samtidssaga}}
Disse sagaene er (i motsetning til islendingesagaene) skrevet forholdsvis samtidig med de begivenhetene som skildres. [[Sturlunga saga]] og sagaene som er redigert inn i denne, er eksempler på samtidssagaer. Disse skildrer personer og hendelser fra islandsk historie på 1100- og 1200-tallet. 
Kongesagaer som [[Sverres saga]], [[Baglersagaene]] og [[Håkon Håkonssons saga]] er også samtidsagaer.

=== Fornaldersagaer og lygesagaer ===
{{utdypende|Fornaldersaga|Liste over fornaldersagaer}}
De islandske ættesagaene, selv de mest litterære, gjorde alltid krav på å være historie, men med ‘fornaldersagaene’ var hensikten det stikk motsatte. Fornaldersagaene var blott til underholdning og hentet sin tematikk fra tiden før [[Harald Hårfagre]]. I utgangspunktet var det en historisk kjerne, fulgt av fantastiske reiser til fjerne steder. Antagelig fulgte denne fortellertradisjonen med nordmenn til Island i [[Landnåmstiden]]. En del finnes som ''þættir'', småfortellinger, i regulære sagaer. Eventyrdragene finnes i de såkalte ‘lygesagaene’, som kong [[Sverre Sigurdsson]] sa var de aller morsomste. Det er stundom vanskelig å dra et skarpt skille mellom fornalder- og lygesagaer ettersom begge er preget av fantastiske elementer, men de siste var enda mer utpreget i det siste, og med innslag av et frimodig [[Erotikk|erotisk]] språk og [[trolldom]], og ikke minst med en enestående supermann som helt.

=== Kristne sagaer ===
{{utdypende|Kristne sagaer}}
Den meste av den religiøse prosaen på norrønt mål var stort sett oversettelser: ''Postola sögur'' (''Apostelsagaer''), ''Heilagra manna sögur'' (''Sagaer om hellige menn'') og andre. I tillegg finnes ''[[Gammelnorsk homiliebok]]'' fra ca. 1200, den eldste bevarte håndskriften med norsk opphav og som inkluderer ''Stavkirkeprekenen''. Deler av kongesagaene er i realiteten også kristne sagaer, spesielt helgenbiografiene om [[Olav den hellige]]. Rundt [[1170]] ble det laget en større legendesamling om ham på [[latin]], kanskje av erkebiskop [[Øystein Erlendsson]], ''[[Passio et miracula beati Olavi]]'', som i en kortversjon ble spredt over hele [[Europa]].

=== Hofflitteratur ===
{{utdypende|Norsk hofflitteratur}}
Selv om man inkluderer skrifter som har gått tapt i historiens mørke var det litterære livet i Norge ikke av samme høyde som på Island, likevel ble innflytelsen fra Europa merkbar utover 1200-tallet. Håkon Håkonsson markerte vendepunktet og var en pådriver til å få oversatt kontinental middelalderlitteratur som blant annet [[Ridderroman|ridderdiktningen]] og som ble gjenfortalt som sagaer. De romantiske riddersagaene var annerledes enn de norrøne sagaene, kunstferdige og ofte sentimentale, og med disse fulgte også andre høviske idealer. Disse idealene kom også til syne i ''[[Kongespeilet]]'' (''Konungs skuggsjá''), kanskje det eneste litterære høydepunktet fra norsk middelalder.