Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

====Richard Wagner====
{{Listen|type=music|filename=Wagner Tristan opening (orchestral).ogg|tittel=Åpningen av Wagners «Tristan og Isolde»|pos=left}}
[[Bilde:Siegfried.jpg|miniatyr|Wagner benyttet seg i stor grad av folkeeventyr eller germansk og norrøn mytologi i sine senere operaer. Her Sigfried (Heinrich Gudehus) fra operaen med samme navn med inspirasjon fra [[Brødrene Grimm]] og [[edda]]diktningen.]]

For Wagner var [[Revolusjonene i 1848|revolusjonsåret 1848]] imidlertid preget av mye politisk engasjement, og han ble drevet i eksil på grunn av sine revolusjonære aktiviteter.<ref>Side 102, Longyear</ref> Wagner skrev også musikalske analyser, blant annet ''Fremtidens kunstverk'' om Beethovens niende symfoni der han sa at «den siste symfoni er allerede skrevet». I 1850 skrev han anonymt et antisemittisk stykke, ''Das Judentum in der Musik'' («Jødedommen i musikken»), der han anklaget jøder generelt og Meyerbeer og Mendelssohn spesielt for å ha holdt tilbake den romantiske musikken.<ref>Wagner innrømmet overfor Liszt at ''Jødedommen i musikken'' virket å være skrevet ene og alene som antipati mot Meyerbeer, muligens fordi han var lei av å bli sammenliknet med operakomponisten. Ettersom Wagner ga ut verket under eget navn i 1869, da Meyerbeer hadde vært død i fem år og ettersom Mendelssohn, som også fikk gjennomgå til tross for at hans familie hadde konvertert til kristendommen, døde tre år før førsteutgaven, virker det vanskelig å forsvare argumentene til Wagner musikalsk. Side 692-93, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Det er ukarakteristisk av Wagner å ha så merkbart negative kommentarer om sine konkurrenter. Til tross for at Verdi (omtalt under) hadde mange meninger om Wagner, er det ikke funnet noen uttalelser, utenom notater i dagboken til Wagners kone, og bare der svært trivielle sådane, fra Wagner om Verdi, som i samtiden var mer kjent og mer oppført.<ref>Side 567, Taurskin</ref>

Det vesentligste poenget for Wagner var imidlertid at han savnet tysk opera med tyske temaer, som siden Webers ''Jegerbruden'' stort sett hadde blitt provinsiell og uinteressant.<ref>Side 116, Longyear</ref> Wagner hadde lyktes med ''Den flygende hollender'' og ''Tannhäuser'', og han kom raskt tilbake som operakomponist da Liszt satte opp ''[[Lohengrin]]'', som Wagner skrev i 1847, i [[Weimar]] i 1850.<ref name="treognitti">Side 693, Burkholder, Grout, Palisca</ref> ''Lohengrin'' var en suksess, og den forutså Wagners kommende fasinasjon for middelaldersk legender og tyske folkeeventyr, ofte moraliserende og symbolsk.<ref name="treognitti" /> I åpningen refereres det til når en av heltene bekjempet de ville danskene, og historien handler også om å gå til krig mot ungarerne, som hadde brutt våpenhvilen – dirigert av ungareren Liszt.<ref>[http://www.impresario.ch/libretto/libwagloh_e.htm Lohengrin libretto] - Impressario</ref>

Wagner begynte i 1848 på det som skulle bli hans hovedverk, ''[[Nibelungenringen]]'', en operasyklus på fire deler. Første del, ''[[Rhingullet]]'', var imidlertid ikke klar før i 1854, og neste del, ''[[Valkyrien (opera)|Valkyrien]]'' to år senere. Begge to bruker [[Ledemotiv|Leitmotiv]], det vil si en melodisk del som gjentas fra tid til annen for å understreke stemningen eller personen som er temaet for operaen. Melodien kan dukke opp i orkesteret, i en sang eller i koret for å illustrere poenget best mulig.<ref>Side 694, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Wagners bruk av leitmotiv kan dermed minne om Berlioz' idée fixe. Forskjellen er at Wagner kunne bruke flere av dem under samme opera, som han gjorde med ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan og Isolde]]'', og han bruker dem også så ofte at ledemotivene gjør programmet som forklarer handlingen overflødig. Melodien geleider handlingen videre, og kan skape samtidige, konflikterende og forsterkende følelser i operaen.<ref>Side 695-95, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Wagners operastil var også påvirket av Mozart, Beethoven, Cherubini, Weber og faktisk også Meyerbeer, som han altså skjelte ut. Til tross for at Wagner var skeptisk til tidligere komponister, Beethoven og Gluck unntatt, hadde han nær kontakt med fortiden.<ref>Side 119, Longyear</ref>

Musikalsk er Wagners operaer ofte komplekse kromatiske akkordendringer, som i ''Tristan og Isolde''. Nettopp den minst tre hundre år gamle blandingen mellom diatoniske (uten fortegn) og kromatiske (med fortegn) musikk og mellom stabile og ustabile passasjer var byggesteinene i mye av Wagners musikk. Dette skapte ofte følelsen av lengten og ikke tilfredsstilte behov.<ref>Side 697, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Nettopp lengten og veien mot målet var romantiske idealer allerede fra Weber av som Wagner benyttet mye. I tillegg lyktes Wagner også å ta et endelig oppgjør med bel canto ved å bruke orkesteret så bevisst at orkesteret og sangerne kunne gi motstridende inntrykk. Wagners idé var den komplette opera der sang, orkester, scenografi og skuespill hang sammen for å gi et kraftig dramatisk uttrykk.<ref>Side 698, Burkholder, Grout, Palisca</ref>