Redigerer Riksforsamlingen (avsnitt)

==Det endelige grunnlovsarbeidet==
===Religionsfrihet===
4. mai vedtok man i alt 20 paragrafer. Samme dag kom det til ny debatt omkring paragraf 2, om [[religionsfrihet]]. Nå ble også spørsmålet om jødene bragt opp igjen. Sokneprest [[Peter Ulrik Magnus Hount|Hount]] forsøkte forgjeves å argumentere for at jødeparagrafen var: 

:''«Afskyelig intolerant. Jøder ere dog Mennesker. Dersom andre Nationer handlede ligesom vi, havde Jøderne intet Opholdssted, og de bør dog tillades at boe etsteds på Guds grønne Jord».''<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 52.</ref>

[[Wilhelm Frimann Koren Christie|Christie]] mente at også utelatelse av [[jesuittordenen|jesuitter]] og munkeordener skulle tilføyes i paragraf to, mens et par av prestene argumenterte imot dette og for religiøs toleranse. Det ble som Christie ønsket, mens Nicolai Wergeland i denne sammenhengen gikk inn for full religionsfrihet. [[Jødeparagrafen|Paragrafen om jødenes adgang]] ble endret i 1851, etter sterkt påtrykk fra [[Henrik Wergeland]], sønnen til paragrafens sannsynlige opphavsmann. [[Jesuittparagrafen]] ble først opphevet i 1956, etter at forbudet mot [[Klosterorden|«munkeordener»]] ble opphevet i 1897. Men slaget stod ikke på kort sikt om religiøs toleranse, selv ikke i paragraf 15 som fastslo at regenten skulle «stedse» bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Denne formuleringen var viktig fordi Karl Johan inntil [[1810]] hadde vært bekjennende [[katolikk]]. Selvstendighetspartiet fikk altså her gjennomslag for en streng bekjennelse til den lutherske religion i et forsøk på å utelukke den svenske tronarvingen som framtidig norsk konge.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 49.</ref>

===Forholdet til Danmark===
5. mai kom det til debatt om forholdet til Danmark. Unionspartiet ville sette en stopper for ny union med Danmark, og her fikk de støtte fra flere av selvstendighetspartiets folk. De ledende mennene her skjønte raskt at Christian Frederik ville ta det ille opp hvis det ble vedtatt en slik paragraf og holdt igjen. Nicolai Wergeland foreslo at Grunnloven skulle si i klartekst at landet aldri skulle i union med Danmark igjen. «Hvad Gud haver adskillet, maa intet Menneske tilsammenføje».

Spesielt embedsmennene gikk mot dette forslaget. De hadde mer kulturfellesskap med Danmark enn noen annen gruppe i Norge, og noen av representantene var født i Danmark og utdannet der. Falsen og Sverdrup forsvarte derfor en mulig fornyelse av unionen, og [[Jacob Aall]] støttet dem. Et ubetinget unionsforbud falt med en støtte på 11 stemmer. Det var stor forskjell mellom de ulike synene på hvorvidt landet skulle kunne klare seg på egen hånd mellom stormaktene, og debatten handlet om hvem man skulle være knyttet til. En av Eidsvollsmennene kalte temaet en «øm byld» man nødig pirket borti. Men, som Nicolai Wergeland påpekte – norsksinnede var de alle, og alle så full selvstendighet som «det herligste av alt», men neppe realiserbart.

Til syvende og sist la formuleringen om kongens rett til å ta imot en annen krone mange effektive hindre i veien for mulige nye unionsplaner fra Christian Frederiks side. Det ble også vedtatt at kongen ikke skulle være fraværende mer enn noen måneder av gangen, og helst holde seg innen Norges grenser. Dette måtte siden endres på i forbindelse med [[Mossekonvensjonen]] og endelig med [[Novembergrunnloven]], som la til rette for en svensk konge som kunne la seg representere i Norge ved en stedfortreder.

===Konge og adel===
7. mai ble paragrafene om kongemakten behandlet, og regjeringens posisjon ble fastsatt. Her kom det til debatt om adelen og en eventuell avskaffelse av denne. Mange mente adelens privilegier skulle avskaffes, og i første omgang ble titlene fjernet. Men selve spørsmålet om avskaffelsen av adelen ble utsatt og endelig vedtatt først i [[1821]].

===Statsborgerskap m.m.===
8. mai var en søndag, men forhandlingene ble fortsatt. Denne dagen drøftet man innfødselsrett, [[statsborgerskap]] og [[stemmerett]]. I første omgang ble stemmeretten knyttet til borgerskap i byene og bygsel og odelsrett på landet. Alle menn over 25 år innenfor disse gruppene skulle kunne stemme. I forhold til demokratisk skikk i tiden var dette en seier for landdistriktene. I [[Storbritannia]], der stemmerett hadde vært praktisert lenge, var stemmeretten bare knyttet til gårder over en viss størrelse. I Norge var brukene langt mindre, og det endelige vedtaket dekket da alle gårder i landet. Dette ses av hvor mange som hadde stemmerett: Lavest lå hovedstaden med bare 16 % stemmeberettigede, mens tallet i [[Grimstad]] og [[Åsgårdstrand]] var over 50 %, for i mindre byer hadde mange arbeidere eget hus, og hadde dermed stemmerett.<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 282)</ref> Teis Lundegaard argumenterte med at «''det er ikke jorda, men mannen som skal tale på tinget''».<ref>Hommerstad, Marthe: «Bondestrategene». ''[[Klassekampen]]'', 26. juni 2014, s.14.</ref>

Bøndene krevde samtidig [[Odelsrett]]en tilbake. Dette ble lagt frem av bøndene [[Ole Knudsen Tvedten|Tvedten]], [[Even Thorkildsen Lande|Lande]], [[Ole Olsen Evenstad (1766–1833)|Evenstad]], [[Elling Olsson Walbøe|Walbøe]], [[Asgaut Olsen Regelstad|Regelstad]] og [[Talleiv Olsson Huvestad|Huvestad]]. De baserte seg på den norrøne odelsretten fra [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon den godes]] tid, og så odelsretten som et vern for bøndenes frihet. På dette punktet vant bøndene støtte på grunn av odelsrettens klare symbolverdi rent nasjonalt. Her var også Falsen og Wergeland enige.

Paragraf 92 bestemte at bare norske borgere kunne bli embetsmenn i staten, med unntak for lærere (inkludert professorer), leger og konsuler i fremmede land. Det var en lang og hissig debatt om denne bestemmelsen, det var sterk motstand mot å flere dansker som embetsmenn i Norge. Unntaket for professorer var blant annet begrunnet med at man trengte utlendinger til å bygge opp det nystiftede universitetet.<ref>Collett, John Petter: Kulturstaten fra Eidsvoll. Forskerforum 6, 2014.</ref>

===Paragraf 106===
Denne paragrafen bestemte at «det Geisteligheden beneficerede Gods» bare kunne benyttes til opplysningens fremme og til avlønning av presteskapet. Formålet var å øremerke den største formuen som var på statens hånd til finansiering av universitet og folkeskoler i Norge. Paragrafen ble ikke vedtatt uten debatt. Flere bønder protesterte og argumenterte med at leilendingsgodset snarest måtte selges til oppsitterne, det ble også foreslått å bruke midlene som grunnfond for en ny Riksbank. Embetsmennene i forsamlingen trumfet sitt syn gjennom og paragrafen la grunnlaget for [[Opplysningsvesenets fond]].<ref> Collett, John Petter: Kulturstaten fra Eidsvoll. Forskerforum 6, 2014.</ref>

===Stortingets sammensetning===
Fra 11. mai var det Falsen som satt med presidenthvervet. De siste dagene ble representasjonen på Stortinget debattert, og Falsens utkast hadde basert seg på tanken om den franske nasjonalforsamlingen. Bøndene innvendte at det ikke måtte bli overvekt av representasjon fra byene, og samlet seg om motstand mot embedsmannsdominans. I disse dagene bar forsamlingen klart preg av klassekamp. Mot slutten av dagen ble det også vedtatt hvordan eventuelle forandringer av Grunnloven skulle finne sted. Med dette var Grunnloven i praksis ferdigstilt.

===§ 68 ===
§ 68 (§ 73 i konstitusjonskomiteens utkast) fastsetter tid og sted for Stortingets ordinære møter, og paragrafen angir at ved «overordentlige omstendigheter» (for eksempel krig eller smittsom sykdom) kan kongen samle Stortinget til møte i «en annen by i riket». Bestemmelsen ble diskutert og vedtatt 10. mai. Grunnloven fra Eidsvoll bestemte at Stortinget skulle møtes hvert tredje år (i 1869 endret til årlige) fra første «[[søgnedag]]» i februar i rikets hovedstad. I henhold til § 68 trer Stortinget sammen regelmessig og dette kalles «ordentlige storting». På Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets [[hovedstad]] skulle være. På Eidsvoll mente noen at hvert 20. år var tilstrekkelg hyppig, mens andre ønsket hvert år. Adler og Falsen foreslo i sitt utkast annethvert år. Bare [[Nicolai Wergeland]]s forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i [[Christiania]] og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. [[Christian Fredrik]] selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget. Andre mente at Kongen skulle bestemme møtested fra gang til gang og noen argumenterte for at møtene måtte holdes langt fra militærforlegninger for å unngå påvirkning fra militærvesenet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/10.18261/9788215054179-2021-082|tittel=§ 68 {{!}} Grunnloven|besøksdato=2022-09-30|forfattere=Nora Naguib Leerberg|redaktører=Ola Mestad og Dag Michalsen|språk=no|verk=Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020|sitat=I Oslo Bys Historie hevdes det at Christiania ble rikets hovedstad ved kongevalget 17. mai 1814, ettersom det var da Norge ble et selvstendig rike med eget styre og det var her Kongen befant seg. Novembergrunnloven endret ikke på dette.51 Men under riksforsamlingen på Eidsvoll ble det aldri spesifikt uttrykket hvor i landet riket skulle styres fra.|doi=10.18261/9788215054179-2021-082}}</ref>

===Maktfordeling og demokrati===
Grunnloven la til grunn at makten til å styre landet sprang ut av folket gjennom valgte representanter. Riksforsamlingen fulgte tradisjonen og tok utgangspunkt i kongen som ble gitt utøvende makt. Kongens beslutninger måtte kontrasigneres av en statsråd. Statsrådene kunne ta dissens og sto da uten konstitusjonelt ansvar når kongen tok en beslutning, noe som ga kongen personlig stor makt. Grev Wedel og flere andre ønsket klarere regler for statsrådenes ansvar, og Wedel ønsket å begrense kongens makt. Stortinget skulle gi lover, bevilge og kontrollere; domstolene skulle dømme. Kongen fikk utsettende veto på lover vedtatt av Stortinget.{{Sfn|Steen|1972|s=167}}

Stemmeretten i 1814 var begrenset til menn over 25 år med eiendom, gård eller embete. Dette utgjorde omkring 20 % av menn over 25 år og 5 % landets befolkning. [[Bondeparagrafen]] bestemte at byene som da hadde 10 % av befolkningen skulle ha ⅓ av setene i Stortinget, noe som innebar en klar favorisering av byene.{{Sfn|Steen|1972|s=168}}<ref name="Kleven">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/stemmeberettigede-valgordninger-og-valgdeltakelse-siden-1815|tittel=Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815|besøksdato=2020-06-20|forfattere=Kleven, Øyvin|dato=11. mai 2017|språk=no|verk=ssb.no|forlag=|sitat=En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede.}}</ref>