Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Frankrike ===
[[Fil:Saint-Cirq-Lapopie.jpg|miniatyr|[[Landsby]]er som Saint-Cirq-Lapopie ble populære i Frankrike ettersom adelen hadde liten eller ingen kontroll over dem, og innbyggerne selv arbeidet for at samfunnet skulle gå rundt.{{byline| Adam Baker| type=Bilde}} ]]
Til tross for at Frankrikes kongemakt hadde gjort store fremskritt, ble svartedauden og hundreårskrigen en svekkelse både for kongemakten og adel. Det gikk mest utover adelen, og kongen lyktes på 1300-tallet å innføre en rekke skatter som gikk direkte til ham, og ikke, som tidligere, til adelsherrene. Kongen krevde mer skatt enn adelsmennene, noe som gikk hardt utover bøndene. Bøndene selv gjorde ofte opprør, men mest mot adelen. I tillegg forsto de at adelen i liten grad kunne beskytte dem, dermed ble landsbyer, det vil si et relativt stort tettsted med felles dyrkbar jord, styrket. Det var uansett harde tider, og selv i den folkerike byen Paris og omegn ble antall boliger med ildsteder halvert fra 1300 til 1450. Begrensninger i antall bønder, en gradvis overflytting av skatter til kongen og bondeopprør var alle klart svekkende for adelen. Dermed ble føydalismen til slutt så vanskelig å gjennomføre at den sakte ble avviklet. Adel og geistlige unngikk skatt mot at de frasa seg sin selvstendige politiske rolle – for kirken var dette en formalitet ettersom de allerede hadde gjort det. Også økonomisk måtte adelen begrense seg til foretak som passet til adelighet. Handel, for eksempel, ble nå mer en beskjeftigelse for borgerne.<ref name="fra">Side 175-80, Fuglestad</ref> I tillegg ble bøndene i stadig større grad selveiende, slik at adelen satt igjen med stadig mindre påvirkningskraft.<ref>Side 180, Fuglestad</ref>

Da [[Jeanne d'Arc]] og kong [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]] fikk snudd i krigen mot England og samlet Frankrike, var det dermed kongemakten som sto sterkest. Etter krigens slutt i 1453 lyktes det Karl VII å styrke kongemakten ytterligere.<ref>Side 310, Greer, Lewis</ref> I 1461 tok [[Ludvig XI]] over som konge av Frankrike. I de 22 årene han var konge lyktes han å samle Frankrike gjennom å bekjempe bandittgrupper, bygge opp den kongelige hæren og å beseire opprørske adelsfolk. Han innførte de facto [[enevelde]]. Han spilte også på kaoset fra fortiden da han en eneste gang innkalte [[Stenderforsamlingen]]. Ved å minne stenderforsamlingen på kaoset og anarkiet før han tok over, fikk han dem til å tillate ham å styre uten deres innblanding i fremtiden.<ref name="Side 69-70, Palmer, Colton"/> En tredje grunn til at kongen styrket makten var utviklingen av skytevåpen med krutt som gjorde at adelen ikke lenger var klart overlegen på slagmarken.<ref>Side 311, Greer, Lewis</ref> En av grunnene til at kongen lyktes i å bli sterk militært, var at han brukte deler av inntektene sine på å skaffe seg et artilleri og en stående hær av leiesoldater. Dermed hadde kongen både formell og reell makt, basert på en sterk hær. Likevel hadde adelige mye lokal makt, og kongen måte fortsatt forhandle om å øke skatter. Kongen fikk økt makt, men det var ikke et stabilt system. De borgerne som tjente nok penger, kjøpte seg en adelstittel. Slik var de rike alltid fritatt fra skatter, og inntektene til staten forble små. Selv om Frankrike ble en stormakt, var det en stat på leirføtter, noe som ble tydelig på slutten av 1700-tallet.<ref name="fra" /> 

Kongen fortsatte å ha kontroll over stadig større deler av Frankrike. I 1516 ble for eksempel kong [[Frans I av Frankrike|Frans I]] enig med pave [[Leo X]] (for øvrig en Medici) om at så lenge paven fikk penger av den franske kirken, skulle kongen utnevne biskoper og abbeder. Den statlige kontrollen over Frankrikes kirke var så stor at de franske kongene ikke så noe behov for å forholde seg til protestantismen. Tradisjonelt ble protestantismen støttet av opplyste adelige, men ettersom adelen i Frankrike var svekket, var det ikke spesielt god grobunn for protestantene.<ref name="Side 70, Palmer, Colton">Side 70, Palmer, Colton</ref> Frankrike var på den tiden i krig flere steder i Italia, bare delvis med suksess. De lyktes i ti år i målet om å få kontroll over [[Kongeriket Napoli]], men i 1505 ble de drevet ut. Milano hadde de lenger, men i 1522 ble de drevet ut der også.<ref>Side 213-14, Fuglestad</ref>