Redigerer Progressiv rock (avsnitt)

== Andre sjangere med tilknytning til progressiv rock ==
På samme måter som progressiv rock har blitt påvirket av andre musikksjangere som [[rock]], [[folkemusikk]], [[klassisk musikk]] eller [[jazz]] har også andre sjangere blitt påvirket av prog rock.

Noen regner også [[jazz-fusion]] som en undersjanger av progressiv rock fordi fusion ofte er preget av rock. De to sjangrene prog rock og jazz-fusion har betydelig overlapp, jazz-fusion utviklet seg på slutten av 1960-tallet da musikere kombinerte jazzharmoni og improvisasjon med prog, [[funk]] og [[Rhythm and blues|R&B]]. De tidlige artistene under sjangeren som [[Miles Davis]], [[Weather Report]], [[Mahavishnu Orchestra|The Mahavishnu Orchestra]], [[Soft Machine]] og [[Colosseum (band)|Colosseum]] hadde tydelige trekk fra prog. Men også prog band som for eksempel [[Gentle Giant|Gentel Giant]], [[Caravan]], The Mars Volta, [[The Nice]], Yes og King Crimson hadde inspirasjon fra jazz-fusion eller jazz. Skillet mellom jazz-fusion og prog er flytende og om et band hører hjemme i den ene eller andre sjangeren er det ofte uenighet om. Ofte blir de omtalt i begge sjangere. På lister som [[tidsskrift]] gir ut over progressiv rock band, eller album, finner man ofte også band som helt klart hører hjemme i jazz- fusion sjangeren.

Flere av bandene som blir regnet som både prog og fusion blir også omtalt som [[Canterbury-sound]]. Canterbury-miljøet er hovedsakelig definert av en rekke musikere og band med sammenflettede medlemmer. Musikken har noen fellestrekk som innslag av [[psykedelia]], ganske grove tekster og bruk av improvisasjon hentet fra jazz. [[Soft Machine]], [[Caravan]], [[Hatfield and the North]] og [[National Health]] er noen av bandene.

Også innen soulen fikk progressive ideer fotfeste, blant artistene var [[Sly Stone]], [[Stevie Wonder]], [[Marvin Gaye]], [[Curtis Mayfield]] og [[George Clinton (funkmusiker)|George Clinton]]. I “American Progressives of the 1970s: A Colloquy” har Jay Keister skrevet et avsnitt  “Black Prog: Soul, Funk, Intellect and the Progressive Side of Black Music of the 1970s” skrives det at svarte musikere ofte ikke ønsket at musikken deres omtaltes som progressive soul fordi de oppfattet prog som kald og stiv musikk.<ref>{{Kilde www|url=https://www.colorado.edu/amrc/sites/default/files/attached-files/109701_cu_amrcjournal_cover_prf.pdf|tittel=American Progressives of the 1970s: A Colloquy}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.pressreader.com/uk/prog/20190305/281505047507913|tittel=PressReader.com - Digital Newspaper & Magazine Subscriptions|besøksdato=2024-06-05|verk=www.pressreader.com}}</ref>

Punk og progressiv rock var ikke nødvendigvis så store motsetning som man ofte tror. Begge sjangrene avviser kommersialisering, og også punkband så et behov for musikalsk utvikling. [[Peter Hammill]] sitt album ''Nadir's Big Chance'' (1975) og [[Nomeansno|Nomeansnos]] sitt album ''Mama'' (1982) er to eksempler på dette.

For klassisk musikk er det nok flere innen prog som er blitt påvirket av klassisk musikk enn omvendt. Men det er en del klassiske komponister som har opplyst at de er inspirert av progressiv musikk som for eksempel [[Steve Reich]], [[Hans Werner Henze]] og [[Takashi Yoshimatsu]]. Noen progressive artister har også komponert klassisk musikk. Et eksempel er Mike Oldfield som i 2008 ga ut det klassiske albumet ''[[Music of the Spheres]]'' som toppet UK Classical-listen, ble nominert til en [[BRIT Awards|Brit Award]] i kategorien klassisk musikk, til NS&I beste album og fikk gode kritikker.<ref>{{Kilde www|url=https://www.wnyc.org/story/71070-steve-reich-70-on-wnyc/|tittel=Steve Reich @ 70 on WNYC {{!}} WNYC {{!}} New York Public Radio, Podcasts, Live Streaming Radio, News|besøksdato=2024-06-03|språk=en|verk=WNYC}}</ref>