Redigerer Planet (avsnitt)

== Mytologi og navngivelse ==
{{Se også|Ukedagnavn|Klassisk planet}}
[[Fil:Olympians.jpg|thumb|left|upright|I Europa er planetene i solsystemet oppkalt etter gudene av [[Olympos]].]]
Navnene på planetene i den vestlige verden er avledet fra praksisen til romerne, som avledet dem fra grekerne og babylonerne. I [[antikkens Hellas]] ble de to lyseste objektene, solen og månen, kalt ''[[Helios]]'' og ''[[Selene]]''; den fjerneste planeten ble kalt ''Phainon'', skinneren, etterfulgt av ''Phaethon'', «lyssterk»; den røde planeten var kjent som ''Pyroeis'', den «brennende»; den lyseste var kjent som ''Phosphoros'', lysbringeren; og den flyktige siste planeten ble kalt ''Stilbon'', glimteren. Grekerne gjorde også hver planet hellig til en av sine guder, [[De tolv olympiske guder|olympierne]]: Helios og Selene var navnet på både planeter og guder, Phainon var hellig til [[Kronos]], [[Titan (gud)|Titan]] som var far til olympierne; Phaethon var hellig for [[Zevs]], Kronos' sønn som avsatte ham som konge; Pyroeis ble gitt til [[Ares]], sønn av Zevs og krigsgud; Phosphoros ble styrt av [[Afrodite]], kjærlighetsgudinnen; og [[Hermes]], gudenes budbringer og guden over læring og kunnskap, hersket over Stilbon.{{Sfn|Evans|1998|s=296–297}}

Den greske praksisen med innpoding av gudenes navn på planetene ble lånt fra babylonerne. Babylonerne oppkalte Phosphoros etter kjærlighetsgudinnen ''[[Ishtar]]''; Pyroeis etter krigsguden ''[[Nergal]]'', Stilbon etter kunnskapsguden ''[[Nebo]]'' og Phaethon etter sjefsguden ''[[Marduk]]''.{{Sfn|Ross|2005}} Det er for mange konkordanser mellom greske og babylonske navnekonvensjoner til at de kan ha oppstått separat.{{Sfn|Evans|1998|s=296–297}} For eksempel var den babylonske guden Nergal en krigsgud, og dermed identifiserte grekerne ham med Ares. Men i motsetning til Ares, ble Nergal også guden for pest og underverdenen.{{Sfn|Cochrane|1997|s=}}
[[Fil:Planetsgod.jpg|thumb|India bruker navnene på de ni planetgudene ''([[Navagraha]]s)'']]
I dag kjenner de fleste i den vestlige verden planetene ved navn avledet fra gudene av Olympos. Moderne grekere bruker fremdeles de gamle navnene. Andre europeiske språk bruker romerske (eller latinske) navn, mye på grunn av innflytelsen fra [[det romerske keiserriket]] og senere [[den katolske kirke]]. Romerne, som i likhet med grekerne var [[Urindoeuropeisk religion|indoeuropeiske]], delte med dem en [[Romersk mytologi|felles panteon]] under forskjellige navn, men de manglet de rike narrative tradisjonene som gresk poesi hadde gitt [[Gresk mytologi|sine guder]]. I den senere perioden av [[den romerske republikk]] lånte romerske forfatter mye av de greske fortellinger, helt til de ble uadskillelige fra deres egen panteon.{{Sfn|Cameron|2005|s=}} Da romerne studerte gresk astronomi, ga de planetene sine navn etter sine egne guder: ''[[Merkur (gud)|Merkurius]]'' (for Hermes), ''[[Venus (gudinne)|Venus]]'' (Afrodite), ''[[Mars (gud)|Mars]]'' (Ares), ''[[Jupiter (gud)|Iupiter]]'' (Zevs) og ''[[Saturn (gud)|Saturnus]]'' (Kronos). Da de siste planetene ble oppdaget på 1800- og 1900-tallet, ble navnepraksisen opprettholdt med ''[[Neptun (gud)|Neptūnus]]'' ([[Poseidon]]). Uranus er unik ved at den er oppkalt etter en [[Uranos|gresk guddom]] i stedet for hans romerske motstykke [[Caelus]].
[[Fil:Wuxing en.svg|thumb|left|I Kina er planetene oppkalt etter de fem elementene i deres elementlære ([[De fem elementene|Wu Xing]]).]]
Ifølge en tro som muligens stammer fra [[Mesopotamia]], men som utviklet seg i det [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistiske Egypt]], trodde mange [[Romerriket|romere]] at de syv gudene som planetene var oppkalt etter, holdt øye med jorden i timeslange skift. Rekkefølgen på skiftene var Saturn, Jupiter, Mars, solen, Venus, Merkur og Månen – fra lengst fra til nærmest planeten.{{Sfn|Zerubavel|1989|s=14}} Derfor ble den første dagen startet av Saturn (1. time), andre dag av solen (25. time), etterfulgt av månen (49. time), Mars, Merkur, Jupiter og Venus. Hver dag ble oppkalt etter guden som startet den, og dette er også rekkefølgen på ukedagene i [[den romerske kalender]] etter at den nundinalske syklusen ble avvist – og den er fremdeles bevart i mange moderne språk.{{Sfn|Falk|1999|s=122–133}}

Jorden er den eneste planeten uten et navn fra gresk-romersk mytologi. Den ble allment akseptert som en planet i det 17. århundre,{{Sfn|Van Helden|1995}} og det er ingen tradisjon for å kalle den opp etter en gud (det samme gjelder også, på norsk og engelsk i det minste, for solen og månen). Det [[Gammelengelsk|anglo-saksiske]] ordet ''erda'' betyr grunn eller jord, og ble først brukt skriftlig som navnet på jordens sfære, muligens rundt 1300. Liksom ekvivalenter i andre [[germanske språk]] er navnet avledet fra [[urgermansk]] ''ertho'', «grunn»,{{Sfn|Harper, ''Earth''}} og kan sees i det engelske ordet ''Earth'', tysk ''Erde'', nederlandsk ''Arde'' og skandinavisk ''jord''.{{Sfn|''Oxford English Dictionary''|loc=Earth}}{{Sfn|Harper, ''Earth''}} Mange [[romanske språk]] har beholdt det gamle romerske ordet ''[[Tellus (gudinne)|terra]]'' – eller varianter av det – med betydningen «tørt land», i motsetning til «hav».{{Sfn|Harper, ''Terrain''}} Ikke-romerske språk bruker sine egne respektive ord. Grekerne har beholdt sitt opprinnelige navn, ''[[Gaia|Γή]]'' (''Ge'' eller ''Yi'').

Kulturer utenfor Europa bruker andre navnesystemer. [[India]] bruker et system basert på [[Navagraha]] som inkorporerer de syv tradisjonelle planetene: [[Surya]] (solen), [[Chandra]] (månen), [[Budha]] (Merkur), [[Shukra]] (Venus), [[Mangala]] (Mars), [[Bṛhaspati|{{IAST|Bṛhaspati}}]] (Jupiter), [[Shani]] (Saturn) og de stigende og synkende [[måneknute]]ne [[Rahu]] og [[Ketu]]. [[Folkerepublikken Kina|Kina]] bruker et system basert på [[De fem elementene|de fem kinesiske elementene]]: vann (Merkur), metall (Venus), ild (Mars), tre (Jupiter) og jord (Saturn). Det samme gjelder land i [[Øst-Asia]] som historisk sett vært underlagt [[Sinosfæren|kinesisk kulturell påvirkning]], slik som [[Japan]], [[Korea]] og [[Vietnam]].{{Sfn|Falk|1999|s=122–133}}