Redigerer Pavedømmets historie (avsnitt)

== Tidlig moderne tid til i dag ==
=== Renessansepavedømmet ===
{{hovedartikkel|Renessansepavedømmet}}
Fra valget av pave Martin V under konsilet i Konstanz i 1417 fram til reformasjonen hold den vestlige kristenhet seg i stor grad unna splittelser og oppslutning om konkurrenter til paveembetet. Martin V vendte tilbake til Roma i 1420. Selv om det fantes stridigheter i perioden om hvilken retning kirka skulle ta, greide man å løse disse ved å følge de fastsatte prosedyrene under [[pavevalg]].

Ulikt de europeiske kongedømmer og fyrstedømmer var ikke pavedømmet et arvelig monarki. Dermed måtte de paver som ville gi maktposisjoner til familiemedlemmer gjennom det som kalles [[nepotisme]]. Første del av ordet er det latinske ''nepos'', som betyr nevø. Dette begrepet oppstod i det engelske språket rundt 1669 og viste til pavene som utnevnte [[kardinalnevø]]er.<ref>[[Oxford English Dictionary]]. September 2003. "[http://dictionary.oed.com/cgi/entry/00323182?single=1&query_type=word&queryword=nepotism&first=1&max_to_show=10 Nepotism]"</ref> Ifølge [[Eamon Duffy|Duffy]] førte dette til at det oppstod en velstående kardinalklasse med sterke dynastiske bånd. Kardinalkollegiet blei mer og mer dominert av tre grupper, pavens slektninger — kardinalnevøene — som utnevnte andre kardinaler, representantene for de katolske monarkiene i Europa — [[kronkardinalene]], og de som hørte til mektige italienske familier. De velstående pavene og kardinalene støtta opp om kunsten og arkitekturen i renessansen. De var også med på å bygge, eller gjenoppbygge, landemerkene i Roma.

Områdene som var underlagt pavedømmet begynte i økende grad å minne om en [[nasjonalstat]]. Pavedømmet etablerte diplomatiske forbindelser og allianser med europeiske stater, og gjorde seg bemerka i flere kriger. Pave [[Julius II]] fikk tilnavnet «krigerpaven» etter å ha skaffa pavedømmet nye landområder og eiendommer på blodig vis. Selv om pavene i denne perioden gjorde mye for å styrke sine personlige interesser, tilfalt stadig flere eiendommer og landområder pavedømmet som institusjon.<ref name="d190">Duffy, 2006, p. 190.</ref> Etter hvert som det trengtes mer penger til krigføring og byggeprosjekter så pavene etter nye inntektskilder, som salg av [[avlatsbrev]] og byråkratiske og geistlige embeter. Pave Klemens VIIs diplomatiske og militære affærer leda til [[Plyndringen av Roma 1527|plyndringen av Roma]] i [[1527]]. Roma led stort nederlag for Karl Vs styrker. Pave Klemens VII blei tatt til fange og tilbrakte 6 måneder i keiserens varetekt.

I denne perioden blei paver oftere tilkalt for å mekle i feider mellom kolonimakter, enn for å løse vanskelige teologiske stridigheter. Da Columbus oppdaget den nye verden i 1492 blei forholdet mellom kongerikene Portugal og Castilla forverra. Deres kniving om kolonier langs den afrikanske kysten hadde i mange år vært underlagt bestemmelsene i de pavelige buller av 1455, 1456 og 1479. 3. og 4. mai 1493 utstedte Aleksander VI tre buller som var i Castillas favør. Den tredje bullen, [[Inter Caetera]], gav Spania eneretten til storstilt kolonisering av det meste av Den nye verden.

Pavene i renessansen stod ofte midt i intriger, små og store. Livsstilen til mange av renessansepavene var ikke alltid forenlig med kirkens lære om pavenes hellighet. Flere paver tok seg elskerinner og fikk barn, til tross for påbudet om geistlig sølibati. Alexander VI hadde fire barn: [[César de Borja]], [[Lucrezia Borgia]], [[Gioffre Borgia]] og [[Juan Borgia av Gandia]]. Leo X skal ha sagt til sin bror: «siden Gud har gitt oss pontifikatet, la oss nyte det».