Redigerer Parsifal (opera) (avsnitt)

=== Første akt ===
I en skog nær gralens og gralsriddernes hjem vekker Gurnemanz, den eldste ridderen, sine unge væpnere og leder dem i bønn. Han ser Amfortas, gralsriddernes konge og følget hans nærme seg. Amfortas har blitt skadet av sitt eget [[Den hellige lanse|hellige spyd]], og såret vil ikke leges.

Forspill med en varighet på ca. 9–13 minutter.

;[[Fil:Amfortas, RP-P-1902-A-22889.jpg|miniatyr|[[Rogelio de Egusquiza]]: Amfortas (1894)|269x269pk]]Scene 1
Gurnemanz spør om nytt om kongens helse. Ridderen forteller at kongen har lidd i løpet av natten og har gått tidlig for å bade i den hellige innsjøen. Væpnerne ber Gurnemanz om å forklare hvordan kongens skade kan leges, men han unngår spørsmålet deres og en vilter kvinne – Kundry – styrter inn. Hun gir Gurnemanz en flaske med helbredende balsam, hentet fra Arabia, for å lette kongens smerte og kollapser deretter, utmattet.

Amfortas ankommer, båret på en båre av gralsridderne. Han roper på [[Gawain]], hvis forsøk på å lindre kongens smerte mislyktes. Han blir fortalt at Gawain har reist igjen for å søke et bedre botemiddel. Idet han reiser seg litt i båren, sier kongen at å reise uten tillatelse («Ohn 'Urlaub?») er den slags impulsivitet som førte han inn i Klingsors rike og til hans undergang. Han aksepterer helbredelsesdrikken fra Gurnemanz og prøver å takke Kundry, men hun svarer brått at takk ikke vil hjelpe og oppfordrer ham videre til badet hans.

Prosesjonen går ut. Væpnerne ser på Kundry med mistillit og utspør henne. Etter en kort replikk blir hun stille. Gurnemanz forteller dem at Kundry ofte har hjulpet gralsridderne, men at hun kommer og går uforutsigbart. Når han spør direkte hvorfor hun ikke blir for å hjelpe, svarer hun: «Jeg hjelper aldri!» («Ich helfe nie!»). Væpnerne tror hun er en heks og sier hånende at hvis hun gjør så mye, hvorfor finner hun ikke det hellige spydet for dem? Gurnemanz avslører at denne gjerningen er bestemt for noen andre. Han forteller at Amfortas ble gitt formynderskap over spydet, men mistet det da han ble forført av en uimotståelig vakker kvinne i Klingsors rike. Klingsor tok tak i spydet og såret Amfortas. Såret forårsaker Amfortas både lidelse og skam, og vil aldri leges av seg selv. Væpnerne kommer tilbake fra kongens bad og forteller Gurnemanz at balsamen har lettet kongens lidelser. Gurnemanz' egne væpnere spør hvordan det kan ha seg at han kjente Klingsor. Han forteller dem høytidelig hvordan både det hellige spydet, som gjennomboret siden til [[Jesus Kristus|forløseren]] på korset, og [[den hellige gral]], som fanget det strømmende blodet, hadde kommet til Monsalvat for å bli bevoktet av gralsridderne under Titurels styre, far til Amfortas. Klingsor hadde lengtet etter å bli en del av ridderordenen, men uten å kunne holde urene tanker fra sinnet, tydde han til selvkastrering og ble utvist fra ordenen. Klingsor satte seg deretter i opposisjon til gralens rike, lærte svartekunst, hevdet dalriket nedenfor og fylte det med vakre blomsterpiker for å forføre og trollbinde villfarne gralsriddere. Det var her Amfortas mistet det hellige spydet, nå holdt av Klingsor mens han planlegger å få tak i gralen. Gurnemanz forteller hvordan Amfortas senere hadde en hellig visjon som ba ham vente på en «ren dåre, opplyst av medfølelse» («Durch Mitleid wissend, der reine Tor») som til slutt vil helbrede såret.[[Fil:Emil Scaria als Gurnemanz 1883.jpg|miniatyr|høyre|Emil Scaria i rollen som Gurnemanz, Bayreuth 1882|292x292pk]]I dette øyeblikket høres rop fra ridderne («Weh! Weh!»): en flyvende svane er skutt, og en ung mann blir ført frem, en bue i hånden og et kogger med piler. Gurnemanz snakker strengt til gutten og sier at dette er et hellig sted. Han spør ham rett ut om han skjøt svanen, og gutten skryter av at hvis den flyr, kan han treffe den («Im Fluge treff' ich was fliegt!»). Gurnemanz forteller ham at svanen er et hellig dyr, og spør hvilken skade svanen hadde gjort ham, og viser ungdommen dens livløse kropp. Angrende bryter den unge mannen buen og kaster den til side. Gurnemanz spør ham hvorfor han er her, hvem faren er, hvordan han fant dette stedet og til slutt navnet hans. På hvert spørsmål svarer gutten: «Jeg vet ikke.» Den eldre ridderen sender væpnerne sine bort for å hjelpe kongen og ber nå gutten fortelle hva han vet. Den unge mannen sier at han har en mor, Herzeleide (hjertets sorg), og at han laget buen selv. Kundry har lyttet og forteller dem nå at faren til denne gutten var Gamuret, en ridder drept i kamp, og også hvordan guttens mor hadde forbudt sønnen hennes å bruke et sverd, i frykt for at han ville møte samme skjebne som faren. Ungdommen husker nå at da han så riddere passere gjennom skogen hans, forlot han hjemmet og moren for å følge etter dem. Kundry ler og forteller den unge mannen at da hun red forbi, så hun Herzeleide dø av sorg. Etter å ha hørt dette, tar gutten først kvelertak på Kundry, og kollapser så av sorg. Kundry selv er trøtt og ønsker å falle i søvn, men roper plutselig at hun ikke må sove og ønsker at hun kanskje aldri mer våkner. Hun forsvinner i underskogen.
Gurnemanz vet at gralen bare slipper de fromme til Monsalvat og inviterer gutten til å observere gralsritualet. Ungdommen vet ikke hva gralen er, men bemerker at når de går, ser det ut til at han knapt beveger seg, men føles som om han reiser langt. Gurnemanz sier at tiden i dette riket blir rom («Zum Raum wird hier die Zeit»).

;Verwandlungsmusik (forvandlingsmusikk)
Et orkesterintervall på omtrent 4 minutter.

;Scene 2
[[Fil:Hans Thoma - Die Gralsburg.jpg|miniatyr|Gralsborgen, maleri av [[Hans Thoma]] (1899)]]
De ankommer gralstemplets hall, der ridderne samles for å motta [[nattverd]] («Zum letzten Liebesmahle»). Stemmen til Titurel høres og beordrer sønnen Amfortas å avduke gralen. Amfortas er ødelagt av skam og lidelse («Wehvolles Erbe, dem ich verfallen»). Han er vokter for disse hellige relikviene, men har likevel falt for fristelsen og mistet spydet. Han erklærer seg uverdig for sitt embete. Han roper på tilgivelse («Erbarmen! Erbarmen!»), men hører bare løftet om at han en dag vil bli forløst av den rene dåren.

Da ungdommen hørte Amfortas klage, ser det ut til at han lider sammen med ham og klamrer seg til hjertet. Ridderne og Titurel oppfordrer Amfortas til å avduke gralen («Enthüllet den Gral»), som han pliktoppfyllende gjør. Den mørke hallen er nå badet i lyset av gralen mens ridderne mottar nattverd. Gurnemanz hinter til ungdommen om å delta, men han virker fortryllet og gjør det ikke. Amfortas er ikke med på å ta nattverd, og når seremonien avsluttes, kollapser han i smerte og blir ført bort. Sakte tømmes hallen og etterlater bare den unge mannen og Gurnemanz, som spør ham om han har forstått det han har sett. Når gutten ikke kan svare, avviser Gurnemanz ham som bare en tosk og sender ham ut med en advarsel om å jakte gjess, hvis han må, men å la svanene være i fred. En stemme fra høyt oppe gjentar løftet: «Den rene dåren, opplyst av medfølelse».