Redigerer Otto II av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

=== Ekspansjon mot sør ===
[[Fil:Italy 1000 AD.svg|thumb|300px|Italia rundt 1000, kort etter at Otto II døde i 983.]]
I forhold til Italia ønsket Otto II å utvide maktområdet i større grad enn Otto I hadde ambisjoner om. Han var ikke fornøyd med de territoriale gevinster som faren hadde oppnådd. Hans politikk var ikke bare basert på å sikre sin makt i Roma eller å samarbeide med pavemakten, men også å få et absolutt herredømme over hele Italia. Otto II ble påvirket av sin kone, som var fiendtlig innstilt til det makedonske riket og den bysantinske keiser [[Basil II]] etter mordet på Johannes I Tzimiskes, til å annektere det bysantinsk-kontrollerte Sør-Italia<ref>Reuter, s. 255</ref>. Men denne politikken betydde også nødvendigvis krig ikke bare med Det bysantinske riket, men også det muslimske Fatimidkalifatet som også hadde Sør-Italia innenfor sin innflytelsessfære.

Ottonianernes militære sjef i det sentrale og sørlige Italia hadde lenge vært den [[Lombardia|lombardiske]] leder Pandulf (Pandulf Ironhead). Han var opprinnelig utnevnt av Otto I til prins av hertugdømmet Benevento og fyrstedømmet Capua i 961 og førte på keiserens vegne krig mot bysantinerne og utvidet keiserdømmet til å omfatte hertugdømmet Spoleto i 967. Under Otto II fikk Pandulf også innlemmet fyrstedømmet Salerno i 978 i imperiet. Dermed var alle de tre sørlige lombardiske distriktene Benevento, Capua og Salerno innlemmet i romerriket. Som vasall av Otto II hersket Pandulf over et område som strakte seg fra Toscana i nord og til Tarantobukta i sør<ref>Wickham, Chris. Early Medieval Italy: Central Power and Local Society 400-1000. MacMillan Press: 1981, s. 156, "from Ancona to the fringes of Calabria"</ref>.

Med Pandulfs død i 981 mistet Otto II av en av sine viktigste løytnanter. Pandulfs eiendommer ble delt mellom hans sønner, men det oppsto snart krangel mellom de lokale lombardiske fyrster<ref>Sismondi, J. C. L. ''History of the Italian Republics in the Middle Ages'', 1906 , s. 29</ref>. Pandulfs eldste sønn Landulf IV av Benevento overtok Capua og Benevento mens hans yngste sønn Pandulf II av Benevento fikk Salerno. Etter å ha hørt om Pandulfs død reiste Otto II sørover fra Roma for å innsette Thrasimund IV som hertug av Spoleto. Deretter fikk Pandulfs nevø Pandulf II av Benevento territoriet Benevento da Otto II delte opp Landulf IVs territorium slik at Landulf IV bare fikk beholde Capua. Hertug Manso I av Amalfi avsatte til slutt Pandulf II helt i Salerno i 982.

I løpet av 982 kollapset hele det riket som hadde vært styrt av Pandulf, og dette svekket Otto IIs posisjon mot bysantinerne. Bysantinerne hevdet fortsatt suverenitet over de lombardiske fyrstedømmer og mangel på en sterk leder tillot bysantinerne å gjøre innhugg lenger nord. Otto II forsøkte ved flere anledninger å gjenforene de lombardiske fyrstedømmene politisk og kirkelig i imperiet etter Pandulfs død. Selv om han ikke lyktes i å beseire Manso i Salerno oppnådde likevel Otto II til slutt fått anerkjennelse fra alle de lombardiske fyrstedømmene.

Med gjenopprettet autoritet i de lombardiske provinsene vendte Otto II sin oppmerksomhet mot trusselen fra det muslimske Sicilia. Siden 960-årene hadde øya vært under muslimsk styre som emiratet Sicilia, en stat i fatimidkalifatet. Lederskapet i kalbid-dynastiet hadde gjennomført angrep mot imperiets områder i Sør-Italia. Pandulfs død i 981 tillot den sicilianske emiren [[Abu al-Qasim]] å angripe mål i [[Apulia]] og [[Calabria]]. Så tidlig som i 980 Otto II krevde en flåtestyrke fra byen [[Pisa]] for å bistå i krigen mot muslimene i Sør-Italia<ref>Sismondi, s. 91</ref> og i september 981 marsjerte sørover i Italia. Ettersom han trengte allierte i sin kamp mot muslimene og Det bysantinske riket forsonet Otto II seg med hertug Manso I og ga ham imperiets anerkjennelse av hans styre i Salerno.

Otto IIs tropper gikk inn på bysantinsk-kontrollert territorium i Apulia i januar 982 med tanke på å annektere territoriet til det romerske imperiet<ref>Comyn, s. 120</ref>. Otto IIs frammarsj forårsaket at Det bysantinske riket forsøkte å få i stand en allianse med det muslimske Sicilia for å holde på sine sørlige italienske provinser<ref>Canduci, Alexander, ''Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors'', 2010, s. 226</ref>. Keiserens hær beleiret og erobret den bysantinske byen [[Taranto]], det administrative senteret i Apulia i mars 982<ref>Duckett, s. 103</ref>. Etter å ha feiret påske i Taranto flyttet Otto II hæren sin vestover og beseiret en muslimsk hær i begynnelsen av juli<ref>Duckett, s. 104</ref>. Emir Abu al-Qasim, som hadde erklært hellig krig (''[[jihad]]'') mot imperiet, trakk seg da han merket styrken i Otto IIs tropper når keiseren nærmet seg [[Rossano Calabro]]. Da han ble informert om den muslimske retretten etterlot Otto II sin kone Theophania og sin unge sønn Otto III (sammen med det keiserlige skattkammer) i byen og ledet sin hær i forfølgelsen av den muslimske styrken.

På grunn av imperiets blokade på sjøen kunne ikke al-Qasim flykte tilbake til Sicilia. Han møtte derfor den keiserlige hær i [[slaget ved Stilo]] sør for Crotone på Capo Colonna den 14. juli 982. Etter et voldsomt sammenstøt ødela et korps av Otto IIs tunge kavaleri det muslimske kommandosenteret, presset på mot al-Qasims vakter og drepte emiren<ref>Sismondi, s. 30</ref>. Til tross for at emiren var død flyktet ikke de muslimske troppene fra slagmarken. Muslimene omgrupperte i stedet og klarte å omringe de keiserlige soldater, drepte mange av dem og påførte keiseren et alvorlig nederlag<ref>Reuter, s. 255</ref>. Ifølge den muslimske historikeren [[Ibn al-Athir]] mistet keiserens hær rundt 4000 soldater. De lombardiske prinsene Landulf IV av Benevento og Pandulf II av Salerno, den tyske biskop Henrik I, biskop av Augsburg, den tyske markgreve Gunther av Merseburg, abbeden av Fulda og en rekke andre keiserlige tjenestemenn var blant de som mistet livet.

Imperiets nederlag rystet det politiske miljøet i Sør-Italia. Med to lombardiske prinser døde gikk fyrstedømmet Capua og fyrstedømmet Benevento over på yngre grener av den lomardiske landulfidfamilien. Selv om de muslimske styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake til Sicilia etter seieren sin fortsatte muslimene sin tilstedeværelse i Sør-Italia og trakasserte bysantinerne og langobardene. Ottonianernes nederlag, det verste i imperiets historie til da, reduserte keisermakten i Sør-Italia vesentlig. Bysantinerne gikk sammen med muslimene og gjenvant Apulia fra de ottonianske styrkene.