Redigerer Oslodialekt (avsnitt)

== Diftonger ==
* Diftonger er to vokaler som står ved siden av hverandre og som blir trukket sammen i uttalen, man kan si at de uttales som 1 1/2 vokal. På tidlig norrønt hadde alle de nordiske språkene de tre diftongene ei, øy og au, men så skjedde det ei endring og de østnordiske språkene dansk og svensk gikk over til monoftonger. Stein->sten, øy->ø, braud->brød. På Østlandet har også Sør-Østfold og det meste av Hedmark fylke hatt denne utviklinga, men ikke resten av landsdelen. Det derimot Lavøstlandet har hatt er ei monoftongering, der diftonger har blitt monoftonger foran ''<u>to konsonanter</u>'' eller ''<u>m</u>''. Straum->strøm og flaum->flom. Og raudt->rødt eller haust->høst. Denne regelen er dog ikke alltid perfekt, f.eks. heter det mange steder i dette området n'''<u>au</u>'''st og re<u>'''i'''</u>m. Mange ord har dessuten fått monoftong pga. skriftmålet, enten i nyere eller eldre tid, f.eks. br<u>'''ø'''</u>d, kj'''<u>ø</u>'''pe, h'''<u>ø</u>'''re, kj'''<u>ø</u>'''re. 
{| class="wikitable"
|+
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intekjønn
!Flertall
|-
|BLaut
|BLaut
|BLøtt
|BLaute
|-
|Dau'
|Dau'
|Dødt
|Dau'e
|-
|Rau'
|Rau'
|Rødt
|Rau'e
|-
|Brei'
|Brei'
|Bredt
|Breie
|}
<!-- Original forskning Seint, reint, seigt osv. virker ikke å følge denne regelen, seigt kanskje fordi g-en er stum utenom i «seikt» og seint og reint kan være analogi med resten av bøyinga, men det er likevel rart. -->
* Au er uttalt som æw i Oslo, men hadde på tidlig 1900-tallet tid ei mildere æv-uttale på f.eks. Øvre Romerike og det kan tenkes at denne også fantes i Oslo. På standard østlandsk blir denne æw-uttalen ofte sett på som stygg og man bruker helst ei æu-uttale, slik at maur og staur blir uttalt mæur og stæur, mot oslomål og resten av Lavøstlandet som sier '''stæwwer''' og '''mæwwer'''. 
* Ei er uttalt som æi i Oslo, ei uttale som også standard østlandsk har og som sprer seg. Dette er den minst radikale diftongen på bokmål og de aller fleste som prater standard østlandsk i dag har denne i mange av disse ordene, men det kan likevel være relevant å liste opp så mange som mulig. BLeik (blek), brei (bred), feit (fet), veik (vek, svak). Meir, fLeire. Å leite. Sein. Bein. Stein. Hveite (hvete). 
* Øy er uttalt som øi og er den diftongen med færrest ord i seg på oslomål. 
* Au. Staur. Maur. Aue. Blaut. Raud. 
* Falske diftonger: På dansk har man som hovedregel ikke diftonger, men til denne regelen fins det mange unntak. På bokmål har vi blant annet diftongene ai og oi, jf. å h'''<u>oi</u>'''e eller ei k'''<u>ai</u>'''. På dansk skrives disse i-ene med en j, og det gjør også mange av diftongene som skrives med øy på bokmål, f.eks. hø'''<u>j</u>''' for høy, ve'''<u>j</u>''' for vei og ø'''<u>j</u>'''e for øye. Dette er fordi disse diftongene kommer fra det danske skriftmålet, men fikk ny skrivemåte i forbindelse med samnorskpolitikken på 1900-tallet. Disse diftongene følger ikke det samme uttalesystemet som diftongene i arveordene fra norrønt. Mange av disse låneorda er veldig gamle og innarbeidde, mens andre er av veldig ny dato og man kan ennå høre de gamle ordformene, iallfall hos eldre. To vanlige eksempler på nyere lånte ordformer er '''høy''' i stedet for '''høg''', og '''øye''' i stedet for '''ævve''' (som kommer fra auge). Et mer vitenskapelig navn på disse falske diftongene vil f.eks. kunne være «'''''lånte diftonger'''''», men da ville man ikke kunnet skille h<u>'''ai'''</u> og '''<u>oi</u>''' fra de danske, noe som også blir problematisk.