Redigerer Opera (avsnitt)

== Operatiske stemmer ==
Operatisk vokalteknikk utviklet seg – i en tid før elektronisk forsterkning – for å tillate sangere å produsere nok volum til å bli hørt over et orkester, uten at instrumentalistene måtte kompromittere volumet vesentlig.

=== Vokalklassifiseringer ===
Sangere og rollene de spiller er klassifisert etter stemmetype, basert på [[tessitura]]en, smidigheten, kraften og klangfargen til stemmen deres. Mannlige sangere kan klassifiseres etter vokalområde som [[Bass (stemme)|bass]], [[bassbaryton]], [[baryton]], barytenor, [[tenor]] og [[contratenor]], og kvinnelige sangere som [[Alt (stemme)|alt]], [[mezzosopran]] og [[sopran]]. (Menn synger noen ganger i de "kvinnelige" vokalområdene, i så fall kalles de sopranist eller contratenor. Contratoren forekommer ofte i opera, noen ganger synger de deler skrevet for [[Kastratsanger|kastrater]] - menn kastreres i ung alder spesielt for å gi dem et høyere stemmeleie.) Sangere blir deretter ytterligere klassifisert etter størrelse - for eksempel kan en sopran beskrives som en [[lyrisk sopran]], [[Koloratursopran]], [[subrette]], spinto eller dramatisk sopran. Disse begrepene, selv om de ikke fullt ut beskriver en sangstemme, forbinder sangers stemme med rollene som er best egnet til sangerens vokale egenskaper.

Enda en annen underklassifisering kan gjøres i henhold til skuespillerkunnskaper eller krav, for eksempel [[Buffo|basso buffo]] som ofte må være spesialist på både patter-song og som komisk skuespiller. Dette utføres i detalj i Fach-systemet i tysktalende land, hvor historisk opera og talt drama ofte ble oppført av det samme repertoarkompaniet.

=== Historisk bruk av stemmetyper ===
Se også artiklene: [[sopran]], [[mezzosopran]], [[alt (stemme)]], [[tenor]], [[baryton]], [[bass (stemme)]], [[contratenor]] og [[kastratsanger]].

[[Sopran]]stemmen har vanligvis blitt brukt som den foretrukne stemmen for operaens kvinnelige hovedperson siden siste halvdel av 1700-tallet. Tidligere var det vanlig at den delen ble sunget av hvilken som helst kvinnestemme, eller til og med en [[kastratsanger]]. Den nåværende vektleggingen på et bredt vokalområde var først og fremst en oppfinnelse av den [[Klassisismen (musikk)|klassiske perioden]]. Før det var vokalvirtuositeten, ikke rekkevidden, prioritet, med soprandeler som sjelden strekker seg over en høy A ([[Georg Friedrich Händel|Handel]], for eksempel, skrev bare en rolle som strekker seg til høy C), selv om kastratsangeren [[Farinelli]] ble påstått å ha en topp D (hans nedre område var også ekstraordinært, og strekker seg til tenor-C). [[Mezzosopran]]en, et begrep av relativt nylig opprinnelse, har også et stort repertoar, alt fra den kvinnelige hovedrollen i [[Henry Purcell|Purcells]] ''Dido and Aeneas'' til slike tunge roller som Brangäne i [[Richard Wagner|Wagners]] ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]'' (dette er begge roller som noen ganger blir sunget av sopraner; det er ganske mye veksling mellom disse to stemmetypene). For den sanne [[Alt (stemme)|alten]] er rekkevidden mer begrenset, noe som har gitt opphav til den innvendige vitsen om at alten bare synger "hekser, tisper og [[bukserolle]]r" -roller. De siste årene har mange av "bukserollene" fra [[Barokken (musikk)|barokken]], opprinnelig skrevet for kvinner, og de som opprinnelig ble sunget av kastrater, blitt tildelt [[contratenor]]er.

[[Tenor]]stemmen, fra den klassiske perioden og fremover, har tradisjonelt blitt tildelt rollen som mannlig hovedperson. Mange av de mest utfordrende tenorrollene i repertoaret ble skrevet under [[bel canto]]-tiden, for eksempel [[Gaetano Donizetti|Donizettis]] sekvens på 9 C-er over mellom-C under ''[[La fille du régiment]]''. Med [[Richard Wagner|Wagner]] kom det en vektleggeing på vokalheft for hovedrollerne, med denne vokalkategorien beskrevet som Heldentenor; denne heroiske stemmen hadde sin mer italienske motpart i roller som Calaf i [[Giacomo Puccini|Puccinis]] ''[[Turandot]]''. [[Bass (stemme)|Bass-stemmer]] har en lang historie i opera, etter å ha blitt brukt i [[opera seria]] som biroller, og noen ganger for comic relief (i tillegg til å gi en kontrast til overvekten av høye stemmer i denne sjangeren). Bassrepertoaret er bredt og variert, og strekker seg fra komedien til Leporello i ''[[Don Giovanni]]'' til adelen til Wotan i Wagners ''[[Nibelungenringen|Ringsyklus]]'', til den motstridende kong Phillip i [[Giuseppe Verdi|Verdis]] ''[[Don Carlos (opera)|Don Carlos]]''. Mellom bassen og tenoren er [[baryton]]en, som også varierer i vekt fra Guglielmo i Mozarts ''[[Così fan tutte]]'' til Posa i Verdis ''Don Carlos''; selve betegnelsen "baryton" var ikke standard før på midten av 1800-tallet.

=== Kjente sangere ===
Selv om operapatronasje avtok i løpet av det 20. århundre til fordel for annen kunst og media (for eksempel [[musikal]]er, [[Film|kino]], [[radio]], [[fjernsyn]] og innspillinger), har massemedier og fremveksten av innspillinger støttet populariteten til mange kjente sangere, inkludert [[Maria Callas]], [[Enrico Caruso]], [[Kirsten Flagstad]], [[Lauritz Melchior]], [[Dietrich Fischer-Dieskau]], [[Lucia Popp]], [[Alfredo Kraus]], [[Jessye Norman]], [[Montserrat Caballé]], [[Joan Sutherland]], [[Birgit Nilsson]], [[Christa Ludwig]], [[Beniamino Gigli]], [[Jussi Björling]], [[Fjodor Sjaljapin]], [[Cecilia Bartoli]], [[Renée Fleming]], [[Bryn Terfel]], [[Dmitrij Khvorostovskij]] og de "tre tenorer" ([[Luciano Pavarotti]], [[Plácido Domingo]], [[José Carreras]]).