Redigerer Ole Paus (avsnitt)

== Gjennombruddet ==

=== Dolphins ===

[[Fil:Ole Paus 1971.jpg|miniatyr|Ole Paus (1971).]]

Etter militærtjenesten prøvde Ole Paus seg på ulike studier ved [[Universitetet i Oslo]].<ref name="dagbladet-int">[https://www.dagbladet.no/kultur/husker-ikke-mamma/64015987 Intervju med Ole Paus] i Dagbladet</ref> En artikkel i ''Morgenbladet'' fra 1967 opplyste at han hadde studert jus og engelsk.<ref name="Morgenbladet1967"/> Han prøvde også å komme inn på teaterskole i England.<ref name="Morgenbladet1967"/> Han var skoleflink på gymnaset, men ble etter eget utsagn ingen vellykket student på universitetet. Han skriver: «I løpet av min tid på universitetet kan jeg ikke huske at jeg studerte i det hele tatt. Jeg var immatrikulert, det var i grunnen mitt eneste bidrag til universitetet. Ellers er det å fortelle at jeg strøk tre ganger til forberedende før jeg omsider klarte å bestå. Deretter fikk jeg plass ved Historisk fakultet, men da det nærmet seg eksamen i historie grunnfag, ble jeg nektet adgang fordi jeg nesten aldri hadde vært til stede på forelesningene. Nok en gang var det [[Ulf Andenæs]] som reddet meg. Ulf gikk rett og slett i forbønn for meg, og under sterk tvil fikk jeg lov til å gå opp til eksamen likevel. Utrolig nok endte det med en god eksamen i historie, men der og da visste jeg at jeg var fjernere fra en akademisk utdannelse enn noen gang før».<ref name=Paus2024/> I et intervju sa han: «Familien mente at jeg skulle utfylle rekken av embetsmenn. Himmelen skal vite at jeg forsøkte».<ref>«[https://www.dagbladet.no/kultur/husker-ikke-mamma/64015987 Husker ikke mamma]», ''Dagbladet'', 16. februar 2013</ref> I denne perioden begynte han å oppsøke nye sammenhenger.

Paus fortalte selv hvordan han sommeren 1965 ble kjent med [[Ole Hauki]], som noen måneder senere skulle bli [[Viseklubben Dolphins]]' far. Paus var nitten år og akkurat ferdig med gymnaset, Hauki var tretti og hjemvendt fra Amerika.
{{sitat|Den sommeren hadde jeg vært på [[Tromøya]] hos [[Ulf Andenæs|Ulf]] og familien hans så lenge de orket, og da både de og jeg skjønte at tiden var inne til å bryte opp, bestemte jeg meg for å holde meg i Arendal så langt pengene rakk. Jeg sto med bag og gitar og sjekket inn på ungdomsherberget, og plutselig var det en høy stemme rett bak meg som spurte meg hva slags gitar jeg spilte på, før den strakte ut en hånd og presenterte seg. Sånn ble jeg kjent med Ole Hauki. «Kan jeg prøve gitaren din?» spurte han.

Klart han kunne. Vi satte oss inn i stuen, og der ble vi sittende mens Ole Hauki satt med gitaren min og fortalte om seg selv og om sitt makeløse liv i Amerika. Egentlig spilte han banjo, men han hadde nettopp kommet hjem til Norge, og banjoen lå igjen i leiligheten hans. I flere år hadde han levd som musiker i New York, og han kjente godt både [[Bob Dylan]] og [[Peter, Paul and Mary|Peter, Paul & Mary]], for ikke å snakke om [[Pete Seeger]] og mange andre kjente navn av betydning. Ole Hauki hadde spilt med dem alle sammen i [[Greenwich Village]], men nå hadde han fått nok av både dem og byen deres, han hadde rett og slett hoppet av hele karusellen, han ville heller bruke erfaringene sine til å lage en musikklubb i Oslo etter mønster av amerikanske coffeehouses. «Har du peiling på New Yorks coffeehouses?» spurte han. Nei, det var bare å si det som det var, jeg hadde aldri vært i Amerika, og jeg visste ingenting om New Yorks coffeehouses.|Ole Paus<ref name=Paus2024/>}}

Året etter møtet med Ole Hauki begynte Ole Paus å opptre med egne viser på arrangementer i Oslo. I den aller første omtalen av ham som visesanger, i ''Morgenbladet'' i 1967, het det:

{{Sitat|Ole Paus ser ikke ut som en visesanger. Vi kan selvsagt ikke påstå at visesangere har noe fellestrekk – men Ole Paus mangler i alle fall slike trekk dersom de eksisterer. Hans viser, og da som regel egne viser, mangler derimot sidestykke. Som regel tar visene for seg aktuelle problemer, eller situasjoner – hvor problemene snus på hodet – og hvor sluttpoenget blir helt anderledes enn det publikum hadde forventet. [...] Et annet særtrekk ved hans viser er det gjennomførte riksmål de lages på. Ole Paus er da også ivrig riksmålsmann, selv om han har blitt tatt i å synge på tilstelninger både i Telemarkslaget og andre bondeungdomslag. [...] Ellers er Paus en av de få visesangerne i Oslo som ikke har gitar. [...] Uansett hvor han opptrer [...] får man alltid høre den samme 'visa': – Er det noen som har en gitar å låne meg?|Morgenbladet<ref name="Morgenbladet1967">{{Kilde bok|dato=1967-09-19|kapittel=Visesanger med 'tverrkast'|tittel=Morgenbladet|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19670919_149_217_1?page=5|side=6}}</ref>}}

Paus har fortalt at familien ikke ønsket at han skulle drive med musikk. Til NRK fortalte han i 2020 at da han begynte med visesang i slutten av 1960-årene var det «virkelig ikke noe yrke (...) vi hadde to visesangere i Norge, og det var [[Alf Prøysen]] og [[Vidar Sandbeck]], og det holdt. De hørte bygde-Norge til og de hørte ''[[Barnetimen]]'' til».<ref name=DrivkraftNRK/> Familiens skepsis til hans visesangerkarriere varte gjennom mye av 1970-årene. En onkel som var direktør i [[Den norske Amerikalinje]] – Arne Mørch [[Hansson (slekt fra Trondheim)|Hansson]], som var gift med morens søster [[Margarete Corneliussen]] – sa at den eneste grunnen til at nevøen overlevde var at det nå var kommet en ny og kjøpekraftig gruppe fra slummen i Oslo som kjøpte musikken hans.<ref>{{Kilde www |url =https://radio.nrk.no/serie/klassisk-vorspiel/sesong/202312/MKKL10005023 |tittel =Klassisk vorspiel: En hyllest til Ole Paus |dato = 2023-12-15|utgiver =NRK}}</ref> [[Agnes Moxnes]] sa at «oppbruddene betydde etterhvert også en vending bort fra en familie med våpenskjold og et slektstre pyntet med navn som Ibsen, Munthe og Morgenstierne, en tradisjon og en forventning godt holdt i hevd av onkel Per.» Onkel Per var farens fetter [[Per Paus]], som hadde arvet familiens stålbedrift, også kalt [[Ole Paus (firma)|Ole Paus]], og som var det uformelle overhodet for familiens stålgrosserergren i visesangerens barndom:

{{sitat|Hver gang det kom et skudd på stammen som da ikke var akseptabelt så hugget han greina tvert av – hvis det var sånn barn som han ikke var helt sikker på opphavet til, onkel Per han behandlet familiens familietre omtrent som Stalin behandlet sin samtid, han kvestet det. (…) Jeg har jo ikke levd opp til onkel Pers forventninger, jeg har skuffet hver eneste tror jeg, men det var jo mange år hvor det slett ikke så ut som det skulle gå så bra, dette her, og det var år som jeg ikke kan gjøre så nøye rede for, som jeg ikke er spesielt stolt av heller, men jeg kan ikke si jeg angrer heller.|Ole Paus<ref>{{Kilde www |url =https://radio.nrk.no/serie/radiodokumentaren/sesong/201006/MDUP01002410 |tittel =Sangeren og tingene: Ole Paus |besøksdato = 2024-12-01 |utgiver =NRK |dato = }}</ref>{{efn|name=fn2}}}}

En rekke mentorer som [[Alf Cranner]], [[Alf Prøysen]], [[Henny Moan]], [[André Bjerke]] og [[Jens Bjørneboe]] skulle etterhvert bli viktige for ham: «Frem til da var skam den mest fremtredende følelsen knyttet til det jeg holdt på med. Min borgerlige familie ville noe annet med meg».<ref name="tankevekkeren"/> Han sa: «Visesangere eksisterte ikke på den tiden. Jeg studerte og lot som jeg gjorde alt annet, men Alf (Cranner) sa at visene hadde verdi i seg selv. Det hadde ikke jeg tenkt på.»<ref name=ta13>«Vil runde av med stil», ''Telemarksavisa'', 05.03.2013 s. 50</ref>

Ulf Andenæs skrev:
{{sitat|Jeg var vitne til det jeg mener var Oles gjennombrudd i den norske offentligheten. Det var tidlig i 1970. Lederen for viseklubben Dolphin, Ole Hauki, hadde leid Universitetets Aula, i den hensikt å trekke fram i rampelyset noen av dem som pleide å opptre på viseklubbens noe mer tilbaketrukne scene. Universitetets Aula var den gang vårt konserthus, i en hovedstad som ennå ikke hadde fått sitt eget konserthus eller sitt eget operahus. Der spilte de fremste musikerne, og dit kom anmelderne fra de store avisene. Ole ble kveldens store navn: Bifallet brøt løs fra publikum og anmelderne skrøt. Derfra gikk det slag i slag. Plutselig skulle alle ha en bit av Ole, han ble etterspurt over alt. Vi kameratene fikk se at de etablerte artistene og kunstnerne tok imot ham med åpne armer i sin krets. Foreldregenerasjonen i Oles familie hadde vært bekymret. De syntes at deres kjære Ole hadde vært en student som holdt på med alle mulige aktiviteter, unntatt å studere. Hvordan skal det gå med Ole, var det en av dem som spurte meg. Hvordan skal han få tatt eksamen! |[[Ulf Andenæs]]<ref name=Andenæs/>}}

===Chantal===
Sent på 1960-tallet ble Ole Paus stormende forelsket i franske Chantal, som han møtte på sommerskole i England. Han tok gitaren med seg og ble med henne over kanalen, til Frankrike. «Han dro for å finne lykke, men fant ensomhet. Chantal viste seg snart å være mer opptatt av studier enn av ham. Han (...) satt alene i et fremmed land der han ikke kunne språket. Alt han hadde, var en gitar og en haug med tanker (...) etter et par måneder haiket han hjemover. Da han kom til [[Puttgarden]] og fergen til Danmark, ble han stående igjen. Han hadde ikke penger. Mens Ole ventet over natten på neste båt, så han en svær trailer med 'Paus' skrevet på siden. Av sjåføren fikk han vite at den var eid av en fjern slektning som drev med hestesport. Han fikk lov til å gjemme seg blant hestene. Det var mye sjø, båten danset av sted, og han skrev 'Inger Lise danser samba' for å få tiden til å gå. Den skulle den mest kjente låta på debutalbumet», skriver Bakke.<ref name=Paus2024/>

=== Oppdaget av Cranner og Prøysen ===
{{Sitat|Kajsas sang er om taushet<br/>Ingen ord får bo i Kajsas munn<br/>Hun har sett. Hun har lyttet<br/>Hun har skreket nok. Nå tier hun.|Ole Paus, «[[Kajsas sang]]»,<br/>''[[Zarepta (album)|Zarepta]]'' (1974)|right}}

[[File:Alf Prøysen spiller gitar i steinrøysa.jpg|thumb|[[Alf Prøysen]], Ole Paus' tidlige mentor]]

Forelskelsen i Chantal, sangene om henne og et møte med visesangeren [[Alf Cranner]] fikk avgjørende betydning.<ref>[https://radio.nrk.no/serie/tro-haap-og-lillesaeter Tro, håp og Lillesæter]</ref><ref>«[https://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/alf-cranner-er-dod-en-av-visenes-beste-venner-1.1675143 Alf Cranner er død: En av visenes beste venner]»</ref>

Ole hadde blitt kastet ut av [[Blindern Studenterhjem]] og bodde da i sin mormor Monnas hus i Niels Henrik Abels vei 29 like ved, og inviterte Cranner hjem på nachspiel etter en konsert på Blindern. Paus fortalte selv om møtet:

{{Sitat|Jeg var en mislykket student så det suste, og jeg bodde i et hus i utkanten av Blindern studentområde. Så kom Alf Cranner for å holde konsert på Blindern. Jeg dro ned til konserten med en flaske whiskey for å bestikke ham til å høre på visene mine. Deretter ble Alf og jeg sittende i tre døgn og spille og prate. Så tok han meg med til plateselskapet Nordic, som senere ble til Universal, og ba dem spille inn en plate med meg. Og det gjorde de. [...] [Produsenten] hadde aldri sett noe så sært og uhippt som meg.|Ole Paus<ref name="nrk2002">[https://www.nrk.no/kultur/et-onske-om-a-formidle-1.856227 Et ønske om å formidle], NRK</ref>}}

23 år gammel debuterte han i 1970 med platen ''[[Der ute – der inne]]'', som bestod av 18 viser om bymiljøet. Det har blitt sagt at ''Der ute – der inne'' satte standarden for norsk visekunst i 1970-årene. Alf Cranner skrev en artikkel på baksiden av platen der han ikke la skjul på sin store begeistring for den unge visesangeren: «I disse små visene blir små og store bagateller gjort om til vesentligheter. Hva som er inn eller ut får man spørre andre folk om. At Ole P. likevel er så til de grader nålevende er lissom ikke hans skyld. På den måten er det blitt en samling byviser som virker uanstrengte – sosialt engasjerte viser uten at dette egentlig var meningen. De er på samme tid gammeldagse og moderne, som Ole P. selv, og derfor hans naturlige måte å uttrykke seg på. Lån ham øre!».<ref name="rockipedia">{{Kilde www|url=http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/ole_paus/|tittel=Artikkel om Ole Paus i Rockipedia|besøksdato=2018-11-11|arkiv-dato=2018-11-11|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181111182103/http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/ole_paus/|url-status=død}}</ref> Paus sa at visene «handlet om alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen».<ref name="nrk2002"/>

Gjennom Cranner ble Paus god venn med [[Alf Prøysen]], som også ble en viktig mentor; de møttes første gang i leiligheten til Cranners mor i Oslo. Prøysen rådet Paus til å gi ut en diktsamling, og noe av det siste han gjorde var å introdusere Paus for forlaget [[Tiden Norsk Forlag|Tiden]]. I 1971, året etter Prøysens død, utkom Paus' første bok, diktsamlingen ''Tekster fra en trapp''. Cranner og Prøysen introduserte ham til [[Erik Bye]], som sørget for at Paus fikk spille i NRK.

{{sitat|En av dem som hørte et stort talent i Der ute – der inne, var Erik Bye. De to ble kjent gjennom Cranner og Prøysen. Programlederen ville ha Ole med i en sending på lørdagskvelden. 27. mars 1971 kom Paus tuslende inn med gitaren i hånda, slik Norge så ham utallige ganger siden: som en vikarlærer i dressjakke, med briller og skjegg og dette håret som han begynte å miste tidlig, men som i trass hang på til siste slutt. Ole Paus var ingen trendnisse. Erik Bye introduserte ham som «Oslo bys gatesanger nummer én».|Asbjørn Bakke<ref name="Paus2024"/>}}

Albumet ''[[Garman (album)|Garman]]'' (1972), som han spilte inn sammen med flere musikere fra [[Pussycats]], står som et tidlig høydepunkt i Paus' produksjon. Han viser her en tydelig inspirasjon fra [[Bob Dylan]]. Blant sangene på albumet er «Nå kommer jeg og tar deg», «Leieboer» og «Ingenting å være redd for». Paus viste tidlig en interesse for utstøtte og marginaliserte i samfunnet, som uttrykt i visene «[[Jacobs vise]]» (1972), «[[Merkelige Mira]]» (1973) og «[[Kajsas sang]]» (1974), en «stille hyllest til ei jente på asyl, kanskje med psykisk utviklingshemning».<ref>{{Kilde bok|dato=1998-04-02|tittel=Klassekampen|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_klassekampen_null_null_19980402_30_78_1|side=18}}</ref>

Paus innledet også et samarbeid med forfatteren, lyrikeren og dramatikeren [[Gunnar Bull Gundersen]]. Cranner introduserte ham også til en av etterkrigstidens største lyrikere, [[Harald Sverdrup]], som igjen ledet ham til [[Hans Børli]]. «Sistnevnte var en sky mann som helst ville fortelle langsomt i verseform, men bygutten og skogens dikter fant hverandre. Av Børli lærte Ole Paus å bruke de minste ordene om de største tingene. Snart hadde han også forfatterne [[André Bjerke]] og [[Jens Bjørneboe]] hengende rundt kjøkkenbordet. Alle disse var blant etterkrigstidens mest markante i norsk kulturliv. De var mye eldre enn Paus, selv om en del av ham var jevnaldrende, kanskje til og med eldre. De ga ham av tiden sin. Han drakk og hadde lange samtaler med dem. De lyttet til visene hans, lot ham tonesette diktene deres og åpnet sine tanker og drømmer for ham. Slik hjalp de Ole Paus med å finne døren til sin egen verden. Armene deres var vidåpne, og han kastet seg begjærlig i dem. Men kan det også ha vært omvendt? At det var slik at de flokket seg rundt ham? For de må ha sett at den unge mannen var deres like», skriver Bakke.<ref name=Paus2024/>

Fra begynnelsen sang og skrev Ole Paus konsekvent på norsk. Han har selv sagt at det rundt 1970 ble oppfattet som nærmest uhørt å synge rock på norsk og at viser om livet i bymiljøer, viser på norsk som tok opp ekte mennesker og sosiale problemer var noe helt nytt.

Thyvold vektlegger også det språkpolitiske fellesskapet mellom Ole Paus og hans mye eldre mentorer som viktig, og Erik Bye som en veldig viktig døråpner. Thyvold sa at «Erik Bye, også gammel riksmålsmann, tok Ole Paus under sine vinger, og hver eneste sending var det en låt med Ole Paus. Samtidig holdt Ole hoff i en leilighet på Frogner – etter disse Erik Bye-sendingene var det fullt av alle kjendiser som hadde vært på det, på nachspiel – og Erik Bye var veldig opptatt av hva Ole mente, hva han drev med. Både Erik Bye, André Bjerke, Alf Prøysen og Jens Bjørneboe så altså på Ole som en arvtager, og de så på det som viktig – altså hvordan vi skulle bringe tradisjonen med å skrive norske, gode visetekster videre, og de var alle enige om at Ole var det store, hvite håpet».<ref name=Thyvold/>

Selv om Ole Paus senere skulle bli kjent for en rusten og forpint stemme hadde han som ung visesanger en klar og klassisk pen stemme. Han fortalte i 2013 at «jeg hadde en veldig klar stemme, men det var mange år av livet hvor jeg var flink til å røyke, drikke og være sent oppe, og det satte sitt spor igjen i stemmen».<ref>{{Kilde www |url =https://www.seher.no/kjendis/for-var-stemmen-min-helt-klar/64438763 |tittel =Før var stemmen min helt klar |besøksdato = 2024-12-04 |utgiver = |dato = }}</ref> Paus kan høres i et opptak fra 1970 i NRK-programmet ''Znikk Znakk: Med Ole Paus'' fra 1983.<ref>{{Kilde www |url =https://tv.nrk.no/serie/znikk-znakk/sesong/1983/episode/FUHA02005183 |tittel =Znikk Znakk: Med Ole Paus|dato =1983|utgiver =NRK}}</ref>