Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== 9. november 1918: Slutten på monarkiet ===
{{utdypende|Proklameringen av republikk i Tyskland|Rat der Volksbeauftragten|Riksrådkongressen}}
[[Fil:Ausrufung Republik Scheidemann.jpg|thumb|upright|Proklamering av republikk den 9. november 1918: SPD-Politiker Philipp Scheidemann taler fra den vestlige balkongen til [[Riksdagsbygningen i Berlin|riksdagsbygningen]].{{byline|Bilde fra side 426 i Die Große Zeit. Illustrierte Kriegsgeschichte, 2. bind (1920), av Erich Greifer}}]]
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-P046271, Berlin, Kundgebung im Tiergarten, Liebknecht.jpg|thumb|upright|[[Karl Liebknecht]] under en tale i [[Tiergarten]] i [[Berlin]], desember 1918{{byline|Presse- und Informationsamt der Bundesregierung - Bildbestand, [https://www.bild.bundesarchiv.de/archives/barchpic/search/_1551108499/?search Deutsches Bundesarchiv, B 145 Bild-P046271 / Weinrother, Carl / CC-BY-SA 3.0]}}]]
[[Fil:Enemy Activities - German Revolution Continued - Rosa Luxemburg, the brains of "Spartacus" during the revolution - NARA - 31478613.jpg|thumb|upright|[[Rosa Luxemburg]] registrert hos War Department (krigsdepartementet), USA: «Fiendens aktiviteter - Fortsettelse av den tyske revolusjon - Rosa Luxemburg, hjernene bak "Spartacus" under revolusjonen»{{byline|Foto: [[National Archives and Records Administration]]|2017}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-18594-0045, Berlin, Novemberrevolution.jpg|thumb|upright|Revolusjonære demonstranter den 9. november 1918 i [[Berlin]], [[Unter den Linden]]{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-18594-0045 / CC BY-SA 3.0 DE}}]]
[[Fil:Haase 1905.jpg|thumb|upright|[[Hugo Haase]] og to andre medlemmer av USPD trådte den 10. november inn i ''[[Rat der Volksbeauftragten]]''.{{byline|Die Bundeskanzler-Willy-Brandt-Stiftung}}]]
Seks dager etter at matrosene gjorde opprør mot ledelsen av flåten, ble det tyske monarkiet avskaffet. Senere samme kveld fant en bevisst revolusjonær handling sted, som senere likevel viste seg å være ubrukelig. En gruppe på 100 ''[[revolusjonære tillitsvalgte]]'' fra Berlin som manglet tillit til ledelsen i SPD, opprettet ''[[Rat der Volksbeauftragten]]'' som var ment å erstatte Friedrich Eberts funksjon som rikskansler.

Om kvelden 8. november innkalte SPD til 26 forsamlingsmøter i Berlin, og kunngjorde en [[generalstreik]] og massedemonstrasjon neste dag. Friedrich Ebert hadde enda en gang fremmet et ultimatum om keiserens avgang og ønsket å kunngjøre denne beslutning på de kommende møter til SPD. For å motvirke mulig uro, hadde prins Max von Baden om kvelden forflyttet det 4. jegerregiment fra [[Naumburg (Saale)|Naumburg an der Saale]] til Berlin.

Men soldatene i dette regimentet var ikke villige til å skyte mot demonstranter. Ettersom offiserene tidlig på søndagsmorgenen den 9. november hadde tildelt dem [[håndgranat]]er, sendte soldatene en delegasjon til redaksjonen i det sosialdemokratiske partiorganet ''Vorwärts'', for å få en forklaring på situasjonen. Der møtte de SPD-riksdagsrepresentanten [[Otto Wels]]. Han ble medlem av soldat- og arbeiderrådet og dagen deretter bykommandant i Berlin.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-otto-wels.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie|besøksdato=2019-02-22|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref>

Dermed var den militære kontrollen over hovedstaden kommet i hendene på sosialdemokratene. Friedrich Ebert fryktet at situasjonen kunne endre seg, når USPD og [[Spartakusforbundet|spartakistene]] dukket opp på den kunngjorte demonstrasjonen. Om formiddagen flyttet hundretusenvis av mennesker seg i flere demonstrasjonstog i sentrum av Berlin. På deres plakater og bannere var slagord som «Enighet», «Rett og frihet» og «Broder, ikke skyt!».

Omtrent på samme tid hadde keiser Wilhelm II fått nyheten fra 39 kommandører om at heller ikke frontsoldatene lenger var klare for å følge ordrene fra sine befal. Natten før hadde et [[garde]]regiment nektet å følge ordre. I telegrammer fra Berlin ba riksregjeringen keiseren om å abdisere umiddelbart, slik at nyheten om dette kunne ha en beroligende effekt. Likevel nølte han og trakk seg som tysk keiser, men ikke som [[Kongeriket Preussen|konge av Preussen]].

Max von Baden handlet etter sin egen agenda i Berlin. Uten å vente på beskjeden fra Spa, kom han ved middagstider med følgende erklæring:

{{sitat|Keiseren og kongen har besluttet å frasi seg tronen. Rikskansleren blir ikke så lenge i embetet, men inntil spørsmålene knyttet til keiserens abdikasjon, tronavgangen til kronprinsen i det tyske rike og Preussen og regentsrelaterte spørsmål er ordnet.|<ref name="Michalka2002_18"/>}}

Da erklæringen ble kjent i Spa, flyktet Wilhelm II fra det besatte Belgia til et [[nederland]]sk [[eksil]] i [[Slott Amerongen]] i bydelen [[Utrechtse Heuvelrug]] i [[Utrecht]] og til slutt til ''[[Huis Doorn]]'' i den samme bydel. Der bodde han frem til sin død 4. juni 1941. Flukten over grensen ble betraktet som en [[desertering]], ettersom han ikke signerte avgangsbrevet før 28. november. Dette kostet ham sympatien blant sine soldater.

For å mestre situasjonen, krevde Friedrich Ebert ved middagstid 9. november å overta rikskanslerembetet, og ba Max von Baden om å overta [[Riksforstander|riksforstanderembetet]]. Dermed trodde Ebert å ha funnet en overgangsordning for utnevnelsen av en ny statsleder.

Nyheten om keiserens abdikasjon kom for sent til å imponere delegatene. Ingen av dem hadde lest spesialutgaven av ''Vorwärts'', verken i sine egne hjem eller i kasernene. I tillegg krevde demonstrantene avskaffelsen av monarkiet. Karl Liebknecht, som nylig var sluppet løs fra fengselet, reiste umiddelbart til Berlin og hadde grunnlagt [[spartakusforbundet]] på nytt. Nå planla han proklamasjonen av den sosialistiske republikk.

Under lunsjen i riksdagen fikk den fungerende SPD-formannen Philipp Scheidemann høre om dette. Han ville ikke overlate initiativet til spartakistene og satte kursen mot en balkong på riksdagsbygningen. Der erklærte han &ndash; mot Eberts erklærte vilje &ndash; innføringen av republikk foran en demonstrerende menneskemengde. Den nøyaktige ordlyden i proklamasjonen er omstridt.<ref name="Klingenberg1968"/> To år senere gjenga Scheideman den på følgende måte:<ref name="Michalka2002_20f"/>

{{sitat|Keiseren har takket for seg. Han og hans venner har forsvunnet, og han er blitt overvunnet over hele linjen av folket. Prins Max von Baden har overlatt sitt [[Tysklands kanslere|rikskanslerembete]] til den folkevalgte Ebert. Vår venn vil danne en arbeiderregjering, der alle sosialistiske partier er representerte. Den nye regjeringen må ikke forstyrres i sitt arbeid for fred av bekymringer for arbeid og brød. Arbeidere og soldater, vær bevisste på den historiske betydningen av denne dagen: Det uhørte har inntruffet. Et stort og umiskjennelig arbeid ligger foran oss. Alt for folket. Alt gjennom folket. Ingenting skal skje, som vil vanære [[arbeiderbevegelsen]]. Vær forenet, trofast og pliktoppfyllende. Det gamle og råtne monarkiet har brutt sammen. Lenge leve det nye. Lenge leve den tyske republikk.|}}

Noen timer senere offentliggjorde ''[[Berliner Zeitung]]'' en tale som Liebknecht hadde holdt i Berliner [[Lustgarten]] &ndash; sannsynligvis samtidig, hvoretter han proklamerte den sosialistiske republikk. Den samme talen ble holdt kl 16 i hoffet til [[Berliner Stadtschloss]] foran en forsamlet folkemengde:<ref name="Michalka2002_21"/>

{{sitat|Partifeller, jeg proklamerer den frie sosialistiske republikk Tyskland, som skal inkludere alle folkegrupper. Det finnes ikke noen tjenere lengre, fordi enhver ærlig arbeid vil få den ærlige lønn for sitt arbeid. [Strukturen til] kapitalismens herskap, som har forvandlet Europa til en kirkegård, har brutt sammen.|}}

Liebknechts målsetninger, som var i overensstemmelse med spartakusforbundets krav av 7. oktober, hadde inntil da knapt nok vært offentlig kjent. De omfattet fremfor alt en omforming av økonomien, det militære og rettsvesenet, deriblant opphevelse av [[dødsstraff]]. Den største uenigheten med SPD var kravet om sosialisering av enkelte sentrale sektorer i økonomien, som kom under direkte kontroll av arbeiderne, før valget til en forfatningsgivende nasjonalsamling. MSPD ville overlate Tysklands fremtidige økonomiske ordning til en fremtidig lovgivende forsamling.

For å ta ledelsen i den revolusjonære stemning og oppfylle demonstrantenes krav om enighet mellom arbeiderpartiene, tilbød Ebert nå USPD innpass i regjeringen og erklærte seg beredt på å akseptere Liebknecht som minister. Han krevde arbeiderrådenes kontroll over soldatene og gjorde sin regjeringsdeltagelse avhengig av dette. På grunn av debattene omkring dette, og fordi partileder [[Hugo Haase]] var i [[Kiel]], klarte foreløpig ikke USPDs representanter å bli enige om tilbudet til Ebert.

Hva angår den for tidlige proklamering av den keiserlige oppsigelsen av tronen til Max von Baden, overføring av kanslerembedet til Ebert eller og proklameringen av republikk hadde ikke Ebert forfatningsmessig dekning. Alt dette revolusjonære handlinger fra aktører som ikke ønsket revolusjon, men som derigjennom skapte varige endringer. Senere samme kveld fant en bevisst revolusjonær handling sted, som likevel viste seg å være ubrukelig.

Rundt klokken 20 ble riksdagen okkupert av en gruppe på 100 ''[[revolusjonære tillitsvalgte]]'' fra større bedrifter i Berlin. De var stort sett de samme som allerede hadde ledet [[januarstreikene]]. De hadde mistillit til ledelsen i SPD og hadde i en uke vært knyttet til venstresiden i USPD og spartakistene. De var overrasket over matrosoppstanden, og hadde opprinnelig planlagt revolusjonen 11. november. Men etter at gruppens militære ekspert, [[Ernst Däumig]], hadde blitt arrestert, besluttet gruppen seg å handle raskt.<ref name="Hoffrogge2008_63_70"/> For å stanse Friedrich Eberts initiativ, besluttet revolusjonsparlamentet å innkalle til valg neste dag: Hver bedrift i Berlin og hvert regiment skulle på denne søndag utnevne et arbeider- og soldatråd. Det skulle utgjøre en revolusjonsregjering, som skulle velges fra begge de bestående arbeiderpartiene. Dette ble kalt ''[[Rat der Volksbeauftragten]]'' og skulle etter ønske fra de revolusjonære tillitsvalgte utføre revolusjonsparlamentets beslutninger og erstatte Friedrich Eberts funksjon som rikskansler.<ref name="Hoffrogge2008_77f"/> Få timer senere samlet det seg nærmere 3 000 medlemmer av arbeiderrådene i [[Circus Busch-Roland|Cirkus Busch]] i Berlin. De bekreftet Rat der Volksbeauftragten og valgte dessuten det såkalte ''[[Det utøvende arbeiderråd i Stor-Berlin|Vollzugsrat]]'', som skulle sammenkalle til en [[Riksrådkongressen|riksrådskongress]] som kontrollorgan for regjeringen.<ref name="Museum2019"/>  Den nye regjeringen erklærte ensidig våpenstillstand 11. november. Første verdenskrig var dermed over.