Redigerer Norsk litteratur (avsnitt)

==Nyromantikken 1890–1905==
Hos de etablerte forfatterne kan en merke en dreiing over mot mer individualpsykologisk diktning. Tittelpersonen i Ibsens ''[[Hedda Gabler]]'' (1890) er en kvinne som er vanskeligere å forstå ut fra sine samfunnsmessige forutsetninger enn for eksempel Nora i ''Et dukkehjem'' og Fru Alving i ''Gengangere''. I de seneste stykkene – som i ''[[Bygmester Solness]]'' (1892) og ''[[Når vi døde vågner]]'' (1899) – er det en kunstnerproblematikk som opptar Ibsen.

Mens Alexander Kielland gradvis avvikler sitt forfatterskap og Amalie Skram fullfører det strengt naturalistiske firebindsverket ''[[Hellemyrsfolket]]'' i 1898, skjer det et omslag hos Jonas Lie. I 1891 og 1892 gir han ut de to novellesamlingene ''[[Trold]]'' I og II, som henter inspirasjon fra eventyr og sagn, og som dertil har et regionalt preg som er nytt i norsk litteratur.

Arne Garborg gir ut dagboksromanen ''[[Trætte Mænd]]'' i 1891. Her møter vi en hovedperson som verken engasjeres av de skjeve samfunnsforholda eller av moralske eller religiøse spørsmål. ''Trætte Mænd'' er et eksempel på [[dekadanse]] i norsk litteratur. Etter ''Trætte Mænd'' vender Garborg tilbake til Jæren, og skriver den naturalistiske romanen ''[[Fred]]'' om religiøst grubleri, fulgt av skuespillet ''[[Læraren]]'' (1896) og romanen ''[[Den burtkomne Faderen]]'' (1899), som begge tematiserer det religiøse.
Utgivelsen av [[Knut Hamsun]]s roman ''[[Sult (roman)|Sult]]'' sommeren [[1890]] markerer den nyromantiske perioden i norsk litteratur. Vekten ligger på en subjektivitet som hadde dominert mindre under realismen. Den navnløse hovedpersonen befinner seg riktignok i en gjenkjennelig geografisk og sosial kontekst – den raskt voksende storbyen Kristiania med sin over- og underklasse og sine trikker, gater og leiegårder, men sosiale problemer er ikke direkte vektlagt i romanen. I stedet er det en studie i jeg-personens ustabile psyke og skiftende innskytelser og sinnsstemninger.

I det offentlige ordskiftet om litteraturen er Hamsuns foredrag ''Fra det ubevidste Sjeleliv'' en programerklæring for en ny subjektivitet i litteraturen. Her angrep han forfatterne fra det moderne gjennombrudd, som han mente sto for en enkel psykologi som ikke strekker til for å skildre det moderne «nervemenneske». Han krevde en litteratur «mere svarende til det Sindsliv, som moderne Mennesker i Nutiden lever.» Han stilte krav om at forfattere må begynne å skildre «disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».

Etter ''Sult'' fulgte Hamsun opp med enda to studier av sære sinnstilstander. Mens jeg-personen i ''Sult'' ser ut til å finne en utveg, går det verre med Johan Nagel i ''[[Mysterier]]'' (1893). Mot slutten går han inn i en dyp [[psykose]] som uavvendelig fører han inn i sjølmordet. I ''[[Pan (roman)|Pan]]'' (1895) er den vanskelige kjærligheten som tema, og den fører også inn i døden. Pan har sterke [[prosalyrikk|prosalyriske]] innslag i skildringene av «nordlandssommerens evige dag», og viser således en tidstypisk trang til å viske ut sjangergrenser.

I lyrikken regnes{{av hvem}} gjerne nyromantikken fra opplesinga av [[Vilhelm Krag]]s dikt ''Fandango'' i Studentersamfunnet i Kristiania høsten 1890. Her kan en på ny fornemme den gamle [[romantikken]]s dragning mot det eksotiske. Diktet lovpriser en primitiv utfoldelse av livskrefter gjennom dansen, og formidler denne livsutfoldelsen i frie vers. Som et eksempel på [[vitalisme]] i diktinga er det representativt for 1890-åra. Både Vilhelm Krag og [[Sigbjørn Obstfelder]] tar i bruk musikkens virkemidler for å skape en form for lyrikk der diktet ikke er en tankebygning, men et samspill av ordbetydninger og klangvirkninger. Her knytter de nye lyrikerne an til den franske [[symbolisme]]n.

Vitalismen er bare ei side av 1890-tallslyrikken. En annen tydelig trend er den moderne følelsen av angst og fremmedgjøring. Diktet ''[[Jeg ser]]'' (1893) av Sigbjørn Obstfelder er blitt stående som det fremste uttrykket for den moderne tilstanden: «Jeg ser, jeg ser… / Jeg er visst kommet på en feil klode! / Her er så underligt…»

Trass i Krags og Obstfelders utprøving av nye virkemidler i lyrikken, er hovedtyngden av lyrikken som ble utgitt dette tiåret tradisjonell.

I en egen stilling står Garborgs store diktsyklus ''[[Haugtussa]]'', som både tar opp sentrallyriske temaer som kjærlighet og sorg, men som også har innslag av samfunns- og kulturkritikk. Haugtussa tar i bruk en lang rekke ulike strofeformer.

Både hos Hamsun, Garborg og Lie ser man en våknende interesse for lokalt og regionalt særpreg. Den er også tydelig i [[Hans E. Kinck]]s gjennombruddsverk ''Flaggermusvinger'' fra 1895, med undertittelen «Eventyr vestfra». Den litterære kartlegginga av landet er en tendens som skal vare ved langt inn i det nye hundreåret. Av andre prosaforfattere i perioden kan nevnes [[Tryggve Andersen]], [[Ragnhild Jølsen]] og [[Hans Aanrud]].