Redigerer Norges historie (avsnitt)

==Bosetting og demografi i middelalderen==
Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder høyere i lendet og lenger mot nord. Østlandet hadde størst arealer å ta av og fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for [[Stad]] økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fiske. Den islandske ''[[Rimbegla]]'' forteller rundt år 1200 at grensen mellom Finnmark (samenes land) og bofaste nordmenn inne i landet gikk ved [[Malangen]] mens grensen helt ute ved kysten gikk ved [[Kvaløya]]. Fra slutten av høymiddelalderen ble det flere nordmenn langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 64–65</ref>

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved [[reformasjonen]] var folketallet under 200&nbsp;000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden.<ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_1130_til_1537 |title=Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon |publisher=Snl.no |date= |accessdate=2013-10-19}}</ref><ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_reformasjonen_1536_til_1814 |title=Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon |publisher=Snl.no |date= |accessdate=2013-10-19}}</ref> Da kristendommen ble innført etter år 1000 var folketallet omkring {{formatnum:200000}}. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.<ref>Bjørkvik, Harald: ''Folketap og sammenbrudd 1350–1520''. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.</ref> Ved år 1300 var folketallet et sted mellom {{formatnum:300000}} og {{formatnum:560000}} avhengig av beregningsmetode. Vanlige metoder tar utgangspunkt i detaljerte opplysninger om gårder i hver bygd og sammenholde dette med situasjonen i 1660 da det finnes gode manntall. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. [[Kåre Lunden]] konkluderer med at folketallet ved år 1300 var nærmere {{formatnum:500000}}, av disse bodde 15000 i byer. Lunden tror at folketallet i 1660 fortsatt var litt lavere enn toppen før svartedauden og peker på at gårdsbosetningen i 1660 ikke nådde samme utbredelse som i høymiddelalderen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning og i Finnmark var det knapt norsktalende innbyggere. I høymiddelalderen var det gunstigere klima for korndyrking i nord. Basert på antall gårdsbruk økte folketallet 162 % fra 1000 til 1300, i Nord- og Vest-Europa for øvrig var veksten 200 % i samme periode.<ref name="Lunden" />{{rp|262–268 }}