Redigerer Norge under andre verdenskrig (avsnitt)

== Livet i okkupasjonstiden ==
[[Fil:Ammunition dump burns norway.jpg|thumb|Et tysk ammunisjonslager står i brann under [[Måløyraidet]]. Britiske styrker følger med.]]
[[Fil:Oslo queue ww2.jpg|right|thumb|Det var tidvis stor mangel på mange matvarer i byene i Norge under andre verdenskrig. Mange stilte seg i kø allerede klokken fem om morgenen for å få kjøpt mat. Her fra en matkø i Oslo.]]
[[Fil:Nazi-occupied Parliament of Norway 1941.jpg|thumb|[[Stortingsbygningen]] med de tyske okkupantenes [[Tysklands flagg#det tredje rike 1933–1945|orlogsflagg med hakekors]], [[V-tegn]] og propagandabanneret «[[Hitler-Tyskland|Tyskland]] seirer på alle fronter» {{Byline|[[Anders Beer Wilse]], 1941}}]]
Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn en del andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer imidlertid ikke på det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur tuftet på [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistisk]] ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett. [[Rikskommissær|Reichskommissar]] [[Josef Terboven]]s instruks fra [[Adolf Hitler|Hitler]] gjorde det dessuten klart at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissar «skape ny rett». Tyskernes «nye rett» ble forkynt gjennom «Verordnungsblätter für die besetzten norwegischen Gebiete». 

I tråd med nasjonalsosialistisk ideologi skulle all opposisjon kues med [[terror]] eller trussel om terror. Politiets oppgave var i beskytte statsmaktene, og ikke den enkelte borger mot tilfeldige overgrep. Mishandling på åpen gate, fengsling, [[tortur]], [[standrett]], henrettelse eller å «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleirer var den risikoen man måtte kalkulere med om man ikke innordnet seg. Bruk av gisler ble anvendt i stor utstrekning for å sikre anlegg og områder mot sabotasje eller oppstand, og særlig i de periodene da unntakstilstand var erklært i deler av landet ble også gisler henrettet. 

For å kontrollere norske borgere og deres bevegelser, ble de fra juni 1940 innført en ordning om [[grenseboerbevis]]. Den politiske ensrettingen skulle være total, og etter 25. september 1940 var [[Nasjonal Samling]] landets eneste lovlige politiske parti. Sensuren av presse og åndsliv var altomfattende. Formidling av budskap i skrift, bilde eller tale som ikke samstemte med den tyske propaganda var totalforbudt. Fra august 1941 var så godt som alle radioapparater beslaglagt, kun medlemmer av NS hadde etter det lov å ha radio.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/Andre-verdenskrig/Samfunnslivet/Radio-og-kringkasting «Radio og kringkasting»], om samfunnslivet under andre verdenskrig i Norge, fra arkivverket</ref> Tyske myndigheter ønsket ro og orden og at hjulene ble holdt i gang, og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue.

Tyske styrker på opptil 400&nbsp;000 soldater sto i Norge under krigen.<ref>{{Kilde www|tittel = Hvor mange var de egentlig?|url = http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Hvor-mange-var-de-egentlig-1879975.html|verk = Bergens Tidende|besøksdato = 2016-01-12}}</ref><ref>{{Kilde www|tittel = Norge under 2. verdenskrig|url = http://www.norge.dk/News_and_events/Grunnlovsjubileet-1814-2014/Historisk-bakgrunn/Norge-under-2-verdenskrig/|verk = www.norge.dk|besøksdato = 2016-01-12|arkiv-dato = 2016-06-04|arkiv-url = https://web.archive.org/web/20160604134420/http://www.norge.dk/News_and_events/Grunnlovsjubileet-1814-2014/Historisk-bakgrunn/Norge-under-2-verdenskrig/|url-status=død}}</ref> Dette medførte at de ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. [[Adolf Hitler|Hitler]] var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon av tysk-besatt område skulle komme. De allierte forsøkte å spille på dette, ved å sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen.

Tyske [[kystfort]] ble etablert langs store deler av norskekysten som en del av [[Atlanterhavsvollen]]. Disse ble hovedsakelig bygget av [[Organisation Todt]], ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig sovjetiske. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire [[kanonstilling]]er. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38&nbsp;cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var [[Austrått fort]], med kanoner fra blant annet [[«Gneisenau» (1934)|«Gneisenau»]] etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av [[Heeres-Küstenbatterie|fortene ble drevet av den tyske hæren]].

Den tyske okkupasjonsmakten tok i noen tilfeller i bruk harde represalier mot sivilbefolkningen. Særlig er aksjonen mot bygda [[Telavåg]] i Hordaland kjent. Etter at to Gestapo-offiserer var blitt drept i kamp med [[Kompani Linge|Linge-folk]], ble hele bygda lagt øde av tyskerne. Alle voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren [[Sachsenhausen]], hvor 31 av 72 døde. Den øvrige befolkningen ble internert andre steder i Norge resten av krigen, og samtlige hus ble sprengt, båter ble slept bort og husdyr avlivet. Et annet eksempel er [[Arnøya]] i Troms. Etter en episode 28. august 1943, der 22 tyskere og tre partisaner falt, ble bygdefolket stilt til ansvar for å ha understøttet eller unnlatt å angi partisanene. Åtte menn ble henrettet, og 16 menn og kvinner ble sendt i tukthus.

[[Svalbard]], [[Bjørnøya]] og [[Jan Mayen]] kom aldri under tysk kontroll, skjønt tyskerne i 1941 bragte en automatisk radiostasjon i land på Bjørnøya. Under deler av krigen var det garnisoner fra den norske brigaden i Skottland på Svalbard og Jan Mayen.

=== Kosthold og rasjonering ===
[[Fil:Matauk under krigen.jpg|miniatyr|Matauk under krigen med potetdyrking på Grefsen.]]
[[Fil:Hjemmeavle tobakk.jpg|thumb|Tobakk var en viktig mangelvare, særlig mot slutten av krigen. Industrien måtte lage krise-sigaretter med hjemmeavlet (norskprodusert) tobakk.]]
Menigmanns liv i okkupasjonstiden var kjennetegnet av vareknapphet, [[svartebørs]] og [[rasjonering]]. Rasjonering på enkelte importerte matvarer ble innført allerede i 1938, men ble først omfattende ved okkupasjonens begynnelse våren 1940, da nordmenn opplevde den verste matmangelen siden [[Norge under Napoleonskrigene|Napoleonskrigene]]. Det ble innført rasjoneringskort for noenlunde rettferdig fordeling. [[Meieri]]ene fikk beskjed om å vanne ut melken, og melet ble blandet med kritt, såkalt «[[Josef Terboven|Terboven]]-mel». Mange begynte også i større grad å dyrke sin egen mat og holde dyr for eget bruk.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Olav Njølstad]], [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/hus-og-hjem/1704-kosthold-og-ernering-under-okkupasjonen.html «Kosthold og ernæring under okkupasjonen»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref> Ikke bare ble maten rasjonert, men også [[alkohol]]. [[Vinmonopolet]] måtte rasjonere varene grunnet sterk nedgang i import, noe som skapte mye konflikt blant folk.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Christine Myrvang, [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1729-rasjonering-og-kamp-om-polvarer-under-andre-verdenskrig «Rasjonering og kamp om polvarer under andre verdenskrig»]. Hentet 9. mars 2017.</ref> Derimot var okkupantene rikelig forsynt med alkohol og [[tobakk]] gjennom hele krigen, ikke minst fordi Vinmonopolet måtte levere en viss mengde alkohol til tyskerne.<ref>Maria Fritsche: «Alkohol und (Besatzungs-)Macht». In Dorothee Wierling (ed.): ''«Wenn die Norskes uns schon nicht lieben»...Das Tagebuch des Dienststellenleiters Heinrich Christen in Norwegen 1941-1943''. Wallstein 2021, 229-250.</ref> Nordmenn pådro seg [[mangelsykdom]]mer, men takket være hjelp fra særlig Danmark og Sverige klarte befolkningen seg forholdsvis bra.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Guri Hjeltnes]], [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/hus-og-hjem/1703-hverdagsliv-under-okkupasjonen-.html «Hverdagsliv under andre verdenskrig»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref> I Tyskland beregnet man gjennomsnittsforbrukerens [[kalori]]behov til 2&nbsp;700 kcal daglig. Danmark lå i topp med 3&nbsp;100 kcal daglig, mens innbyggerne i Norge, [[Belgia]], [[Frankrike]] og [[Italia]] måtte nøye seg med 2&nbsp;000 kcal daglig, og østeuropeere var nede i 1&nbsp;500 kcal daglig eller mindre.<ref>Aage Trommer: ''Den store alliance'' (s. 162), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32474-4</ref>

En tysker ble tildelt 2.307 kalorier pr dag, en nordmann bare 1.446. Tyske myndigheter sørget for en utilstrekkelig kaloritilførsel til nordmenn, en bevisst utsulting av det som ut fra nazistisk tankegang skulle antas å være en arvemessig verdifull befolkning. I 1941 gikk all norsk silde- og brisling[[hermetikk]] til Tyskland som frontproviant. Ingen andre tyskokkuperte områder ble utsatt for mer tyngende tysk utbytting enn Norge. ''Wehrmachts'' forbruk kostet hver norsk innbygger 1,20 ''Reichsmark'' pr dag, mot en kostnad på 0,20 RM pr belgier, 0,40 RM pr nederlender, og i Frankrike 0,50 RM pr innbygger.<ref>Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», ''Krigen i Norge'' (s. 85-87), Pax forlag, 1974, ISBN 82-53-0626-8</ref>
 
Næringsminister [[Eivind Blehr]] fortvilte over sentral-''clearing'''en i Berlin som alle norsk-tyske handelsavtaler passerte gjennom, og som trikset med tallene - så selv om Norge alt var plyndret til skinnet, klarte tyskerne å få det til å se ut som Norge hele tiden skyldte Tyskland penger, dvs [[råstoff]]er.<ref>Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», ''Krigen i Norge'' (s. 82)</ref> I løpet av sommeren 1940 ble eksporten til Tyskland nesten firedoblet, men det ga ingen inntjening. Tvert om skyldtes det at tyskerne tømte de norske varelagrene - og betalte med uttak fra [[Norges bank]]. Norge fikk importere livsviktig korn og sukker fra Tyskland, men av dette gikk storparten til tyskeres forbruk.<ref>Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», ''Krigen i Norge'' (s. 88)</ref>

Særlig mot slutten av krigen, i 1944-45, ble det produsert en rekke krisevarer som erstatning for normale varer fra førkrigstiden. [[Såpe]] til kroppsvask var ikke å få; det eneste som var tillatt var såkalt [[B-såpe]] - med kritt som en viktig bestanddel. Det ble produsert klær, tau og hyssing, til og med presenninger, av papir. Det sier seg selv at holdbarheten ikke var god.

=== Kultur ===
[[Den norske kirke]] ble forsøkt overtatt av okkupasjonsmakten, men de fleste norske prester gjorde motstand. I 1942 forlot de norske biskopene sine embeter, og tok avstand fra Nasjonal samling og nazistregimet i bekjennelsesskriftet ''[[Kirkens grunn]]''. I løpet av 1942 sa 797 av landets i alt 858 prester opp stillingene sine i protest. Det ble forsøkt innsatt nye biskoper, men flere stillinger stod ubesatte gjennom resten av krigsårene. Prestene som støttet NS-regimet måtte ofte holde gudstjenester i nesten tomme kirker, mens resten av kirken levde videre utenfor kirkebygningene.<ref name=Njølstad2>[[Norgeshistorie.no]], [[Olav Njølstad]]: [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/religion-og-verdensbilder/1717-kirkens-motstandskamp.html «Kirkens motstandskamp»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref>
Norske prester angrep de nazistiske makthaverne fra prekestolen ifølge [[Egil Morland]]s doktoravhandling. Dette bidro til å immunisere befolkningen nazistenes ideologi, prestene tok et oppgjør med NS' forsøk på å forme barn og unge i en nazistisk verdensanskuelse, ifølge Morland. Et eksempel var prost i Skien, [[Henrik Aubert Seip]], bror av [[Didrik Arup Seip]] og [[Hans Seip]]. Henrik Seip var svoger av [[Eivind Berggrav]] som var ledende i den kirkelige motstanden mot nazistene. Berggrav hadde internert på hytta si, mens Henrik Seip bare ble trakassert uten å bli fengslet. I [[Bjørgvin bispedømme]] ble 31 av 130 prester avsatte, fengslet eller internert. Norske biskoper forfattet dokumentet «Kirkens grunn» i 1942 og tok der avstand fra Quisling-regimet. Det er få eksempler på at prester gikk mot jødeforfølgelsen.<ref>Egil Morland i ''Klassekampen'', 22. august 2014, s.22.</ref> 

[[Norges kommunistiske parti]] ble forbudt av okkupasjonsmakten i august 1940.<ref name="Halvorsen" />

Mange foreninger ble overtatt av nazistene. Nazistene overtok blant annet idrettsbevegelsen, noe som førte til [[idrettsstreiken]], som innebar at idretts-Norge boikottet alle idrettsarrangementer arrangert av okkupasjonsregimet. Streiken varte hele krigen.<ref name=Njølstad>[[Norgeshistorie.no]], [[Olav Njølstad]], [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/hus-og-hjem/1705-fritid-i-ufrihet.html «Fritid i ufrihet»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref> Etter [[statsakten på Akershus]] ble det vedtatt lover som påla landets lærere å stå som medlem i det nazifiserte [[Norges Lærersamband]], og som påla alle norske barn mellom 10 og 18 år å utføre nasjonal ungdomstjeneste i [[Nasjonal Samlings Ungdomsfylking]]. Formålet var å gi norsk ungdom en nasjonalsosialistisk oppdragelse. Både lærere, kirken og foreldre protesterte, og nazismen fikk aldri innpass i norsk skole.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Olav Njølstad]], [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1726-holdningskampen-mot-nazismen.html «Holdningskampen mot nazismen»]. Hentet 4. jan. 2017.</ref> Krigsårene førte til oppsving for flere områder av norsk kulturliv, spesielt kinoen, som førte til en gullalder for [[norsk film]]. Hele 21 norske spillefilmer hadde premiere mellom 1940 og 1945. Dikt av [[Nordahl Grieg]], [[Arnulf Øverland]] og [[Inger Hagerup]] ble populære, og bidro til å styrke samholdet og kampmoralen.<ref name=Njølstad/>

=== De tyske soldatene i Norge ===
[[Fil:Konfiskerte radioapparater.jpg|thumb|En del av de 538&nbsp;000 radioapparatene som ble beslaglagt. <small>NTBs Krigsarkiv </small>]]
De tyske soldatene i Norge ble gitt instrukser forfattet av ''[[Oberkommando der Wehrmacht]]'', og muligens Wehrmachts propagandaavdeling (''Wehrmacht Propagandaabteilung''). Denne instruksen gikk ut på hvordan de skulle takle møtet med den norske befolkningen og kulturen best mulig:
{{Sitat|OKW/WPr.

Retningslinjer for opptreden ved personlig kontakt med den norske befolkning.

Enhver som tilhører [[Wehrmacht]] må være klar over at han ikke er i fiendeland, men at troppene rykker inn i Norge for å beskytte landet og sikre dets innbyggere. Derfor må man ta hensyn til følgende:

1. Nordmannen har en utpreget nasjonalbevissthet. Dessuten føler det norske folk seg meget nært beslektet med de øvrige nordiske folk. Altså: Unngå alt som kan såre den nasjonale æresfølelse!
 
2. Nordmannen er ytterst frihetselskende og selvbevisst. Han avviser enhver tvang og underkuelse. Han har ingen sans for militær tukt og autoritet.
Altså: Gi minst mulig ordrer, ikke skrik til ham! Det fyller ham med trass og er uten virkning. Man oppnår mest med en spøkefull tone. Unødig skarphet og formynderskap sårer hans selvbevissthet.
 
3. Nordmannen er i sitt vesen (i likhet med [[Frisere|den frisiske bonden]]) lukket og tilbakeholden, langsom i tanke og handlemåte, men dessuten også mistenksom overfor alt fremmed. Altså: Ikke noe hastverk! Bruk tid!
 
4. Nordmannens hjem er etter gammelgermansk oppfatning hellig. Han viser gjerne gjestfrihet. Eiendomsretten er ukrenkelig. Huset står ulåst. Tyveri er nesten ukjent og betraktes som en skam. Altså: Unngå ethvert uberettiget inngrep, selv om gjenstander ligger tilgjengelig rundt om. «Skafiing», «organisering» («orging») og lignende er det samme som tyveri, og er under enhver om-stendighet forbudt.
 
5. Nordmannen har ingen forståelse for krigen. Dette sjøfarende og handlende folk heller (mer) til England. Det frykter Russland. Med ubetydelige unntak finnes det ingen forståelse for nasjonal-sosialismens mål. Altså: Unngå politiske konfrontasjoner!
 
6. Nordmannen liker en hjemmekoselig, behagelig tilværelse. Han vinnes med vennlighet, med små oppmerksomheter og ved at man godtar hans person. Altså: Ingen påtrengenhet, særlig overfor kvinner!
 
7. Tysk språk forstås nesten overalt, hvis man snakker langsomt og tydelig.|Instruks til tyske soldater i Norge, OKW/WPr<ref>[http://www.krigshistorie.net/retningslinjer.html Krigshistorie.net] {{Wayback|url=http://www.krigshistorie.net/retningslinjer.html |date=20160304232444 }} Besøkt 19. juli 2015</ref>}}

Lignende instrukser for dansk og engelsk befolkning ble også laget.<ref>[https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/tysk-soldaterinstruks-om-danskernes-mentalitet-9-april-1940/ Danmarkshistorien.dk – instruks for tyske soldater i Danmark] Besøkt 19. juli 2015</ref>

De fleste Wehrmacht-soldater tjenestegjorde flere steder (Norge, Finland, Østfronten og Vestfronten) og den enkelte soldat ble ikke værende fem år i Norge. Ifølge Torgeir Sæveraas var den jevne soldat sterkt påvirket av den nazistiske ideologien og Hitlers mål med krigen. Særlig de yngste soldatene som hadde vært innom Hitlerjugende hadde få motforestillinger. Ifølge Sæveraas var også Falkenhorst nazist.<ref>Hem, Per: En banebrytende bok om Wehrmacht i Norge. ''Morgenbladet'', 7. mai 2021. Anmeldelse av boken ''Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone'' av Torgeir Sæveraas (Pax, 2021).</ref>

=== Holdninger overfor de tyske okkupantene ===
Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. [[LO]]-formann [[Konrad Nordahl]] hevder i sin bok ''Med LO for frihet'' (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.<ref>[http://www.dagbladet.no/2015/02/02/kultur/meninger/kronikk/debatt/kampen_om_tungvannet/37494381/ Dagbladet - Norges krigspsykose (2.2.2015)]</ref>

Nyere forskning fremholder derimot at «okkupasjonens virkelighet var langt mer kompleks enn den klassiske fortellingen om motstand eller kollaborasjon».<ref name="forskning.no">{{Kilde www|url=https://forskning.no/historie-krig-og-fred-narviksenteret/okkupasjonens-virkelighet-var-langt-mer-kompleks-enn-den-klassiske-fortellingen-om-motstand-eller-kollaborasjon/1732353|tittel=Okkupasjonens virkelighet var langt mer kompleks enn den klassiske fortellingen om motstand eller kollaborasjon|forfattere=Gaute Lund Rønnebu i intervju med Maria Fritsche}}</ref>

På grunn av det store antall Wehrmachtsoldater som var stasjonert i Norge, var det på noen steder nesten umulig å ikke komme i kontakt med okkupasjonssoldater. Klynger av tyske «soldater på gatene og strendene, de stimlet inn i butikkene og okkuperte setene på kino, restauranter og barer.»<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Spaces of encounter. Relations between the occupier and the occupied in Norway during the Second World War|publikasjon=Social History, 45/3 (2020)| url=https://doi.org/10.1080/03071022.2020.1771868| dato=2020| forfattere=Maria Fritsche|bind=45|hefte=3|sider=360-83}}</ref> Wehrmacht også rekvirerte bygninger, skoler, verksteder, hoteller, og privat husrom . Selv om Wehrmacht vanligvis betalte gode penger for privat husrom de rekvirerte (med noen viktige unntak når det gjalt jøder eller personer som ble sett som politiske motstander), forverret beslagleggelsen den store bolignøden som hadde allerede eksistert før krigen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel="Correct" German Conduct? German Requisition Practices and their impact on Norwegian Society during World War II|publikasjon=Journal of Modern European History|url=https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/16118944221095621|dato=2022-05-02|forfattere=Maria Fritsche|bind=20|hefte=2|sider=199-217}}</ref> Historikeren Maria Fritsche henviste til hvordan tilstedeværelsen av soldatene skapte misnøye og bråk, men i noen tilfeller også førte til vennskap. Soldater vendte ofte tilbake på besøk til familier de tidligere hadde bodd hos.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Spaces of encounter. Relations between the occupier and the occupied in Norway during the Second World War|publikasjon=Social History|url=https://doi.org/10.1080/03071022.2020.1771868|dato=2020|forfattere=Maria Fritsche|bind=45|hefte=3|sider=360–83}}</ref> 

{{formatnum:175000}} nordmenn arbeidet for tyskerne under okkupasjonen og flertallet gjorde dette frivillig.<ref>Harald Espeli, «Det økonomiske forholdet mellom Tyskland og Norge 1940–45». I H.F. Dahl, H. Kirchhoff, J. Lund and L.-E. Vaale (eds), ''Danske tilstander, norske tilstander. Forskjeller og likheter under tysk okkupasjon 1940–45'' (Oslo, 2010), s. 135''–''66, 142.</ref> Dette skapte også muligheter for pragmatisike samarbeid mellom tyske soldater og nordmenn, som for eksempel gikk sammen om å lure unna varer fra Wehrmachts depoter for svartebørssalg.<ref name="forskning.no"/>

=== Finnmark og Nord-Troms ===
{{Utdypende artikkel|Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms|Nordfronten}}
Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 ble Finnmark involvert i verdenskrigens [[Nordfronten|nordfront]]. Sommeren 1941 gikk tyske styrker fra Finnmark gjennom [[Petsamo]] og deltok i [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|angrepet på Sovjetunionen]]. Under hele krigen ble byer i det østlige Finnmark utsatt for stadige sovjetiske bombeangrep. Kirkenes alene ble utsatt for over 300 bombeangrep, overgått bare av Malta.<ref>''Aftenposten'' 25. oktober 1944.</ref> Den tyske lapplandsarmeen benyttet [[brent jords taktikk|den brente jords taktikk]] under retretten fra [[Finland]]. Størstedelen av Finnmark og Troms nord for [[Lyngen]] ble også lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende. Størstedelen av befolkningen ble evakuert med tvang da nedbrenningen tok til, de som unndro seg evakuering overvintret til dels i huler, gammer og provisoriske bosteder.