Redigerer Napoléon Bonaparte (avsnitt)

=== Storbritannia erklærer krig ===
Uenighet om øya [[Malta]] i [[Middelhavet]] ga [[Storbritannia]] foranledning til å trekke seg fra [[fredstraktaten i Amiens]] og erklære Frankrike krig 18. mai 1803.<ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/402943/Napoleon-I/16218/Military-campaigns-and-uneasy-peace Napoleon I]Encyclopædia Britannica, hentet 24. august 2012</ref> Engelskmennene hadde aldri betraktet fredstraktaten som annet enn en midlertidig våpenhvile<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 228</ref> og var grunnleggende skeptisk til den økende franske innflytelsen på kontinentet. På samme tid begynte franske rojalister som hadde hovedbase i London å sende agenter med planer om å medvirke til å drepe Napoloen mot Paris. Britene hjalp til med overfarten. Mange av agentene ble oppdaget og drept av fransk politi allerede på kanalstrendene, andre ble ikke tatt før de var kommet til Paris. Fransk politi fikk gjennom avhør vite at den legendariske opprørslederen fra Bretagne [[George Cadoudal]] og general [[Jean-Charles Pichegru]] var blant konspiratørene som befant seg i Frankrike. Charles Pichegru ble tatt vinteren 1804 og døde senere på cella. George Cadoual ble også arrestert og henrettet ved giljotin i juni 1804. Under avhør hadde Cadoul fortalt at han hadde ordre om å vente på en bourbonsk prins. Napoleon og hans politifolk falt etterhvert ned på at denne prinsen måtte være [[Louis Antoine, hertug av Enghien]] som holdt til i [[Baden]], Tyskland, like ved den franske grense. Han ble pågrepet av franske spesialstyrker og ført til Paris hvor han ble dømt og skutt. Henrettelsen vakte indignasjon i utlandet, men mange franskmenn støttet den. 

De rojalistiske agentene hadde ikke hatt folkelig støtte, og avsløringen av attentatplanene bidro til å styrke Napoleons stilling og medvirket til at Frankrike 18. mai 1804 vedtok en lov om at Napoleon skulle bli «franskmennenes keiser».<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 237</ref> En folkeavstemning ble avholdt i november. Over 3,5 millioner stemte ja til loven, og færre enn {{formatnum:3000}} stemte nei.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 240</ref>