Redigerer Montenegro (avsnitt)

=== Selvstendighet mellom stormakter ===

Balkan ble konfrontasjonsområdet mellom [[Østerrike]] og [[Det osmanske rike]] fra [[18. århundre|1700-tallet]]. Montenegros kystområde var under [[Venezia|venetiansk]] kontroll, og innlandet lå stort sett under tyrkisk kontroll østenfor grense- og krigsområdene. Fire stormakter øvde press på den lille, selvstendige montenegrinske staten, som holdt stand.

Fra [[1516]] til [[1696]] var det vestlige innlandet en uavhengig, teokratisk munke- og bispestat, styrt av de katolske lederne i Cetinje.<ref>Davies, Norman, ''Europe – A History'', Pimlico 1977, side 644.</ref> Fra 1696 ble denne uavhengige, men ikke-anerkjente staten styrt av fyrster tilhørende det montenegrinske dynastiet [[Huset Petrović-Njegoš|Petrović-Njegoš]]. Den første formelle proklamasjon av en selvstendig, montenegrinsk stat skjedde i [[1798]], og i [[1854]] gjorde Danilo [[Huset Petrović-Njegoš|Petrović-Njegoš]] Montenegro om til en sekulær stat. En aggressiv konfrontasjon og krig mot tyrkerne fra [[1875]] ga resultater og internasjonal anerkjennelse som [[fyrstedømmet Montenegro]] gjennom [[Berlinkonferansen]] i [[1878]]. Datoen for anerkjennelse, [[13. juli]] [[1878]] blir feiret som Montenegros uavhengighetsdag. Den frie statens areal ble doblet fra 1696 til 1878, og i [[1905]] fikk landet sin første grunnlov og fyrstedømmet ble til [[kongeriket Montenegro]] i [[1910]].

Da østerrikerne befridde [[Beograd]] fra tyrkisk styre i [[1711]], støttet mange serbere og montenegrinere opp om østerrikernes hær. Den serbiske frihetskjemperen [[Karađorđe Petrović]] hadde kjempet i begge stormaktenes hærstyrker, og oppnådde uavhengighet for Serbia gjennom opprørene [[1804]]–[[1813]]. Men senere på [[19. århundre|1800-tallet]] ble Østerrike-Ungarns ambisjoner større på Balkan, og kulminerte først med okkupasjonen av Bosnia i [[1878]]. Gradvis vendte de sørslaviske lederne seg bort fra østerrikske sympatier, og de brede uavhengighetsbevegelsene våknet.