Redigerer Metafysikken (Aristoteles) (avsnitt)

=== Bok VII – IX: ''Zeta, Eta'' og ''Theta'' ===
Disse er generelt ansett for å være hoveddelen av ''Metafysikken. ''

==== Bok VII eller ''Zeta'' ====
[[Fil:Meta-moerbeke jpeg031-part.jpg|thumb|Begynnelsen av bok VII i William av Moerbekes oversettelse til latin. Manuskript fra det 14. århundre.]]
''Zeta'' begynner med påstanden om at «væren» har mange betydninger. Filosofiens oppgave er å forstå væren. Den primære (type) væren er det Aristoteles kaller [[substans]]. Hvilke substanser kan sies å eksistere, og finnes det substanser andre enn de som er sansbare? Aristoteles vurderer fire kandidater for substans: (i) «Essensen» eller «hva det vil si å være en ting», (ii) de platonske [[universalia]], (iii), substans sett som [[genus]] (generell væren i betydningen av hva som er omtalt, men som det værende. Det sier hva noe er, men genuset er det værende), og (iv) substratumet eller «materien» som ligger til grunn for alle tings egenskaper. Han avfeier ideen om at materie kan være substans, for om man eliminerer alt som ''er'' egenskap fra hva som kan ''ha'' [[egenskap]], blir resultatet noe som ikke har egenskaper i det hele tatt. Denne type «ultimat materie» kan ikke være substans. Den tredje kandidat synes å være basis for Aristoteles forståelse av substans, men i et bilde der den er komponert av form og materie eller kun som form, aldri som ren materie. Universal substans kan forstås som substansenes substans. Aristoteles syn synes å være en videreførelse av [[Speusippus]] syn<ref>{{Kilde bok|tittel=The Metaphysics|etternavn=Aristotle|fornavn=|utgiver=Prometheus Books|år=1991|isbn=0-87975-671-3|utgivelsessted=New York|side=133|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>, som også er en reaksjon på Platons syn.)

Kapittel 1 - 12 kan ses som en oppbygning av substans-teorien som han så bryter ned igjen ved hjelp av [[Demokrit]]s [[Atomteori]] i kapittel 13 - 15. Argumentet er grovt sett basert på at substans er umulig når alt er stykket og delt opp. Dette får videre negative følger for kvaliteter, definisjoner eller kvantiteter. Disse anses ikke lenger for å ha reell eksistens, og kan kun eksistere som mulighet. Her finner man også det velkjente argumentet - [[det tredje menneske]]{{klargjør}} som Platon brukte mot sin egen teori om formene i dialogen ''Parmenides'' og som også er å finne i Aristoteles' [[Sofistiske gjendrivelser]].<ref>{{Kilde www|url=http://etext.library.adelaide.edu.au/a/aristotle/sophistical/|tittel=On Sophistical Refutations|besøksdato=5. april 2018|forfatter=Aristoteles|dato=|forlag=|språk=Engelsk|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20081007065831/http://etext.library.adelaide.edu.au/a/aristotle/sophistical/|arkivdato=2008-10-07}}</ref>

Kapittel 17 inntar en helt ny retning som tar for seg ideen om at substans i realiteten er en årsak.

==== Bok VIII eller ''Eta'' ====
''Eta'' inneholder et resymé over hva som så langt er sagt om substans, og legger til noen få detaljer angående ulikhet og enhet.

==== Bok IX eller ''Theta'' ====
''Theta'' begynner med å definere potensialitet, kapasitet og faktisitet, og som alt annet er dette knyttet til primær substans. Kapittel 1–5 diskuterer potensialitet. Denne termen indikerer det potensielle (δύναμις, dunamis) ved at noe kan forandre seg: potensialitet er «et forandringsprinsipp i en annen ting eller i tingen selv qua en annen ting». Potensialitet er som de fleste andre begreper predikert på mange måter, men er også et første prinsipp for forandring som i likhet med definisjon, genus og arter har ulikheten som premiss for sin tilblivelse. Forandringen har ulikheten som en iboende natur for sin fremdrift som forandring.  
Videre tar Aristoteles for seg faktisitet og vi kan se hvordan ulikheten fungerer "i praksis". Man kan kun kjenne faktisitet gjennom observasjon eller «analogi», så det «som bygger i forhold til det som er kapabelt til å bygge, slik er det som er våkent relatert til det som sover (…) eller det som er separert fra materie relatert til materie selv.» Faktisitet er den kompletterte tilstand av noe som hadde potensial for å bli komplett. Forholdet mellom faktisitet og potensialitet kan bli betraktet som forholdet mellom form og materie, men med et tillagt tidsaspekt. Faktisitet og potensialitet er tidsbetingede, diakrone, distinksjoner, der form og materie er synkrone distinksjoner på et gitt tidspunkt.