Redigerer Maria Stuart (avsnitt)

== Arv og ettermæle ==
[[Fil:Mary Stuart tomb.jpg|thumb|Maria Stuarts grav i [[Westminster Abbey]]]]
[[Fil:Stuartbreviary.jpg|thumb|Maria Stuarts personlige [[breviarium]], som hun tok med seg til skafottet, i dag bevart ved Russlands nasjonale bibliotek i [[St. Petersburg]].]]
Selv om Maria Stuart ikke ble helgenerklært av den katolske kirke har mange likevel betraktet henne som en [[martyr]] og det finnes [[relikvie]]r etter henne. Hennes bønnebok ble lenge vist fram i Frankrike. Hennes [[apologetikk]] ble utgitt i en engelsk tidsskrift, en [[sonett]] som det ble sagt at hun hadde komponert, skrevet med hennes egen hånd i denne boken. En feiret tysk skuespiller, frau Hendel-Schutz som fikk begeistring og beundring for sin framføring av dronningen i [[Friedrich Schiller]]s drama ''[[Maria Stuart (skuespill)|Maria Stuart]]'' i fem akter, bekreftet at det kors som hun bar om halsen var det samme som en gang tilhørte den skotske dronningen.

Relikvier av denne beskrivelsen har aldri vært underkastet bevis for deres ekthet. Om det er noen som med rimelighet kan bli trodd å en gang ha tilhørt eiendelene til dronningen, er det slør som hun dekket sitt hode med på skafottet. Dette sløret kom i besittelse hos sir [[John Coxe Hippisley]], som selv hevdet å nedstamme fra Huset Stuart fra morssiden. I [[1818]] hadde en [[gravering]] blitt gjort av det av Matteo Diottavi i [[Roma]] og som han ga kopier av til sine venner. Imidlertid har den iver som bødlene brente hennes klær og blokken gjort at det ville aldri være mulig å være sikker hva som har tilhørt dronningen eller ikke. Sløret er brodert med gullpaljetter etter sigende gjort av dronningen selv i rette rader som krysser hverandre og således danner små firkanter, og med omriss av en gullkant og hvor det står følgende ord, brodert med bokstaver i gull:

: ''«Velum Serenissimæ Mariæ, Scotiæ et Galliæ Reginæ Martyris, quo induebatur dum ab Heretica ad mortem iniustissimam condemnata fuit. Anno Sal. MDLXXXVI. a nobilissima matrona Anglicana diu conservatum et tandem, donationis ergo Deo, Societati Jesu consecratum.»''

På platen var det en inskripsjon med en dobbel sertifikat om dens ekthet som slo fast at dette sløret, en familieskatt fra den fordrevne Huset Stuart var endelig i besittelse hos den siste gren av familien, [[Henry Benedict Stuart]], kardinal av York, som bevarte det i mange år i sitt private kapell som den mest kostbare relikvie, og etter hans død testamenterte det til sir John Coxe Hippisley, sammen med en verdifull [[Plutark]], en Codex med malte bokstaver og en gullmynt som var preget i Skottland i løpet av Maria Stuarts regime

Platen var spesielt vigslet av pave [[Pius VII]] i hans palass på [[Quirinalhøyden]] den 29. april 1818. Hippisley i løpet av et tidligere opphold i Roma hadde vært en nær venn med kardinalen fra York, og var medvirkende for å skaffe ham, da han sammen med andre kardinaler emigrerte til [[Venezia]] i [[1798]], en pensjon på 4000 pund fra kong [[Georg IV av Storbritannia]], den gang [[prins av Wales]]. Men for pensjonen, den flyktende kardinal og hans eiendeler som hadde blitt konfiskert av styrkene til den franske revolusjonen, ville ha blitt utsatt for den største elendighet.

Kardinalens håp om gjengjelde denne tjenesten ved å testamentere det som han betraktet som mest verdifullt. I henhold til en opptegnelse på platen er sløret 2.2 meter langt og 1,0 meter bredt, og synes derfor å heller ha vært en form for sjal eller skjerf enn slør. Schiller benyttet anekdoten om et lommetørkle som tilhørte dronningen og som hun ga bort før sin død, og ved denne anekdoten la han de velkjente ordene i avskjedsscenen:

: ''«Accept this handkerchief! with my own hand''
: ''For thee I've work'd it in my hours of sadness''
: ''And interwoven with my scalding tears:''
: ''With this thou'lt bind my eyes.»''