Redigerer Magnus Berrføtt (avsnitt)

== Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103 ==
I [[1102]] dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle [[Irland]] erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: [[Sigurd Ranesson]] og broren hans, [[Ulv Ranesson]], [[Vidkunn Jonsson]], [[Dag Eilivsson]], Serk fra Sogn, kongens stallare [[Øyvind Olboge]] og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, [[Erling Erlendsson|Erling]] og [[Magnus Erlendsson]], og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de [[Dublin]] og landområdene rundt, ''Dublinskir''. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området [[Ulster]], holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».

Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»

Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av [[Torgrim Skinnlue]] fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.