Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Nordlandshandel === 
{{hoved|Nordlandshandel}}

[[Fil:Scoleus.jpg|mini|Prospekt av Bergen fra rundt 1580 med de hanseatiske kjøpmannshusene på oversiden av vågen. «Scholeusstikket» av [[Hieronymus Scholeus]].]]

En tradisjonell forklaring på at bergenskjøpmennene ikke lenger dro på handel i Nord-Norge er [[vitaliebrødrene]]s herjinger i Bergen. Disse var tyske [[kaprer]]e (sjørøvere) som herjet handelsskip og plyndret kjøpsteder, først og fremst i Østersjøen. Vitaliebrødrene herjet Bergen i 1393, 1428, 1429 og 1432 hvor det kom til kraftige kamper og store ødeleggelser. Dette ifølge islandske annaler, som oppga dette som årsak til at handelen mellom Island–Bergen og Grønland–Bergen mer eller mindre stoppet opp. Senere ble det i ''[[Bergens Fundas]]'' fra rundt 1560 oppgitt at dette var årsaken til at nordlendinger og finnmarkinger selv måtte dra til Bergen for å drive handel.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 17.]]</ref><ref name="Nie326"/>

En annen forklaring på at fiskerallmuen selv måtte transporterte tørrfisken til Bergen var svartedaudens herjinger. Historikere mener at denne ordningen kom i stand etter at svartedauden hadde ført til at det innenlandske handelssystemet hadde brutt sammen.<ref name=Chr12/> Enda en forklaring er kongens økende makt. Kongen fikk landeiendommer i Lofoten, blant annet fiskevær, og det var i hans interesse å få størst mulig kontroll over handelen.<ref>[[#Nie|Niemi m.fl.: ''Trekk fra Nord-Norges historie'' side 43–44.]]</ref>

I tillegg til handelen i Bergen foregikk det også en annen, men mindre, handelsvirksomhet der byborgere fra Bergen og Trondheim reiste nordover. Disse byborgerne drev handel på såkalte ''borgerleirer'', som var plasser avsatt for slik aktivitet. Denne aktiviteten ble sterkere utover på 1500-tallet da en norske borgerstand igjen begynte å gjøre seg gjeldende. Samtidig tapte hanseatene noe av sin stilling. På 1600-tallet ble borgere fra Trondheim i flertall i handelen med Nord-Norge, og fra da av konsentrerte borgerne fra Bergen seg om handelen i Finnmark. I tillegg fantes nordnorske handelsfolk, kalt ''knaper'', som mer eller mindre ulovlig drev en del handel, endog også utlendinger.<ref name=Nie229>[[#Nie|Niemi m.fl.: ''Trekk fra Nord-Norges historie'' side 229.]]</ref>

Rundt 1500 eide de sentralkirkelige institusjonene rundt 40 % av jordegodset i Nord-Norge, kongen eide rundt 20 %, bøndene hadde rundt 15 % og lokale kirker 10 %. Kongen og kirken eide mer av jorden i Nord-Norge enn i resten av landet, noe som en mener har sammenheng med fiskehandelen. På grunn av den store tørrfiskhandelen opp til midten av 1300-tallet var det god forretning å ha eierskap i gårder som lå godt til i forhold til fiske. Disse maktinstitusjonene hadde over lang tid vært interessert i å sikre seg gårder der fisket var godt.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 362.]]</ref>

Det har også vært handelsforbindelse fra Bergen til et så fjernt land som Italia, allerede etablert på slutten av senmiddelalderen. Imidlertid kjenner en ikke til opprinnelsen til dette handelssambandet. En kjenner til at det tidligere var etablert handel mellom Flandern og Italia, og at varetransporten skjedde med båt. Det holdes for sannsynlig at de italienske kystbyene [[Venezia]] og [[Genova]] tok imot tørrfisk.<ref name=Chr12>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 12]]</ref>

[[Fil:Olaus Magnus - On the Maelstrom and the Tides of the Ocean.jpg|mini|Illustrasjon fra erkebiskop [[Olaus Magnus]]' beskrivelse av [[Lofoten]] og malstrømmene mellom øyene i bokverket ''[[Historia de gentibus septentrionalibus]]''.]]

Handelen med tørrfisk gav materiell velstand for allmuen i løpet av seinmiddelalderen. Dette har en skattelister fra 1500-tallet som dokumenterer. Fra denne tiden kjenner en til at det blant bøndene i Nord-Norge fantes kostbare hollandske kleder og andre finere importvarer. I tillegg fikk Bergen styrket sin posisjon ytterligere fra høymiddelalderen og utover på 1500-tallet.<ref name=Mos312>[[#Mos|Moseng mf.: ''Norsk historie 750 – 1537'' side 312.]]</ref>

Imidlertid var de få norske kjøpmennene som fantes ikke begeistret for hanseatenes sterke tilstedeværelse. De ønsket at hanseatene skulle drive handel i store kvanta, mens de selv skulle drive som mellommenn for tørrfiskomsetningen, samt drive detaljhandel. Kjøpmennene fikk støtte av verdslige stormenn, som selv i en viss grad drev nordlandshandel. Bøndene i Nord-Norge hadde på den annen side alt å tjene på hanseatenes sikre leveranser av korn og avsetning på tørrfisk. Det samme kan sies om resten av landet som fikk et stort marked for salg av sine varer. En annen som tjente på hanseatene var erkebiskopen. Erkebiskopen hadde selv store interesser i tørrfiskhandel og ville derfor ikke redusere hanseatenes tilstedeværelse. Det alle grupper i Norge kunne samles om var at tyskerne i Bergen skulle følge norske lover og godta norske myndigheter. Dette var imidlertid noe de hadde stor nok innflytelse til å motsette seg sterkt. For hansaforbundet var det viktig at tyskerne ikke giftet seg med nordmenn, eller på annet vis ble del av det norske samfunnet.<ref name=Mos312/>

Nordlandshandelen representerte ikke bare kjøp og handel, men også en meget omfattende kulturutveksling som over flere hundre år påvirket kystsamfunnene. Et konkret eksempel på det er anskaffelse av kirkekunst fra Nord-Europa.<ref name=Chr11/><ref name="ReferenceA">[[#Nie|Niemi m.fl.: ''Trekk fra Nord-Norges historie'' side 42.]]</ref> Mye av den kirkekunsten som ble innført i Nord-Norge i senmiddelalderen var meget kostbar.<ref>[[#Bertelsen|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 214–215.]]</ref> For befolkningen fjernt fra Bergen ga disse årlige reisene store opplevelser. I Bergen møtte man folk fra andre steder i Europa med sine seder og skikker.<ref name=Chr11/><ref name="ReferenceA"/>