Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

=== Latinsk litteratur ===
* ''Se hovedartikkel, [[Latinsk litteratur]]''

[[Fil:Aeneas Latium BM GR1927.12-12.1.jpg|thumb|Romersk reliff, 100-tallet e.Kr.: [[Aineias]] gjør landgang i [[Latium]].]]
[[File:Cicero.PNG|thumb|upright|left|[[Cicero|Marcus Tullius Cicero]], den eminente latinske prosaist og retoriker.]]
På mange vis valgte forfattere i [[den romerske republikken]] og [[det romerske keiserriket]] å unngå litterære nyvinninger og heller etterligne de store greske forfatterne. [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]'' etterligner på mange vis Homers ''Iliaden'' og var også et bevisst forsøk på å gi romerne et [[nasjonalepos]] på samme vis som grekerne hadde de homerske. Komedieforfatteren [[Plautus]] fulgte bevisst i forlengelsen av [[Aristofanes]]. Historikeren [[Tacitus]]’ ''Annaler'' og [[Germania (Tacitus)|''Germania'']], som beskrev samfunn, levevis, sedvaner og religiøse forestillinger hos en del vestgermanske stammer, fulgte i tradisjonen og benyttet den samme tilnærmingen som [[Thukydid]]es hadde fremmet (den kristne historikeren [[Eusebius av Cæsarea]] gjorde det samme, skjønt mer påvirket av sin religion enn av sine hedenske forgjengere). [[Ovid]] og hans ''[[Metamorfoser]]'' undersøkte de samme greske mytene på nytt, men med egen litterær vurdering og endringer. Det kan bli argumentert at romerske forfattere langt fra var rene kopister som utelukkende forbedret sjangre som var etablert av deres greske forgjengere. Eksempelvis skapte Ovid en form som foregrep det moderne litterære trekket med [[Stream of consciousness|bevissthetsstrøm]] («stream of consciousness»). Likevel er det åpenbart at romernes latinske litteratur inneholder langt færre litterære nyvinninger.

[[Satire]] er en av de få romerske tillegg til litteraturen; [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]] var dem første som i utstrakt grad benyttet satire som et redskap i argumentasjonen, og [[Juvenalis]] benyttet det som et litterært våpen. For romerne var ''Satura'' en formell litterær sjanger framfor kun en dyktig og [[humor]]istisk kritikk. I tone og oppførsel strakte sjangeren seg fra ren [[ironi]] til åpenbart raseri. Juvenalis kritiserte handlingene og troen til mange av sine samtidige. De [[Kristendom|kristne]] må ha verdsatt hans moralisme og kritikk av Roma, for det var i deres miljø han for første gang ble populær og lest av flere, og i hele middelalderen ble han bevart og lest i klostrene.

[[Augustin av Hippo]] og hans ''[[Om Gudsstaten]]'' gjorde religiøs litteratur til like vesentlig som det [[Platon]] hadde gjort for filosofien, men Augustins tilnærming var langt mindre konvensjonell og mer belærende. Hans andre store bok, ''[[Bekjennelser (St. Augustin)|Bekjennelser]]'', er kanskje den første sanne [[selvbiografi]], og den etablerte sjangeren med bekjennende litteratur som i dag er mer populær enn noensinne.