Redigerer Ladejarlene (avsnitt)

==Religiøs brytningstid==
Helt fra Håkon den gode (Håkon Adalsteinfostre), som var oppdratt i et kristent livssyn hos sin fosterfar [[Adalstein av England]], hadde Norge hatt kristne konger, som med ulik framferd og styrke introduserte kristendommen. Det tok hundre år før kristendommen fikk et reelt gjennomslag i befolkningen. Dette skjedde etter [[slaget på Stiklestad]] i 1030. 

Imot troen på «hvitekrist» på 900-tallet sto først og fremst ladejarlene som hedenske ledere for bondesamfunnet i Trøndelag, selv om nyere forskning gir et mindre entydig bilde av for eksempel Håkon Sigurdsson som ensidig hedning. Sigurd jarl ble av Snorre beskrevet som «''svær til å blote''», hans sønn Håkon likeså. Snorre beretter at kong Håkon den gode «øste vann over» Håkon da han ble født i 935. Selv om Håkon den gode var kristen, er det imidlertid lite som tyder på at dette var en kristen dåp. Håkon jarl ble senere døpt til kristendommen i Danmark; sannsynligvis skjedde dette samtidig med at danskekongen Harald Blåtann ble døpt i 963 eller 965<ref>Frans-Arne Stylegar: ''Håkon jarl'', s. 147</ref>, men det kan også ha skjedd senere. De hedenske herskerne i Norden var på denne tiden under sterkt press fra den katolske kirke og den tysk-romerske keiser [[Otto I av det tysk-romerske rike|Otto I]]. Ifølge Fagrskinna ble Håkon tvangsdøpt av Harald Blåtann,<ref name="Fagerskinna_102">''Fagerskinna'' s. 102, kapittel 17 «Keiser Otto i Danmark»</ref> og det er usikkert om Håkon konverterte reelt. Heltediktet [[Vellekla]] fra 986 hyller Håkon som en hedensk mann:

:''Hærens kloke herre''
:''lot det herjede hovsland''
:''som Tor eide, atter''
:''aktes som guders templer''<ref>Vellekla, gjengitt etter Stylegar, Håkon jarl, s 153</ref>

Samtidig viser Frans-Arne Stylegar også til en episode hvor Håkon skal ha brutt ned et hov viet til guden Tor i [[Götaland|Gautland]].<ref>Stylegar, s 155</ref> Dette ville være uforenlig med hedensk tro. Det er derfor, ifølge Stylegar, grunn til å tro at hans livssyn ikke var entydig hedensk, men at det sannsynligvis skjedde en livssynsmessig utvikling i livet hans. Han regnes likevel som Norges siste hedenske nasjonale hersker, og sønnen Eirik jarl og sønnesønnen Håkon, som satt på det trønderske jarlesetet i nesten en mannsalder etter [[Olav Tryggvason]]s fall, ble også omtalt som sterke motstandere av kristendommen.<ref>Ågrip, kap. 22</ref>