Redigerer Kybele (avsnitt)

== Presteskap ==
[[Fil:Statue of Gallus priest.jpg|thumb|upright|left|Statue av en ''gallus'', Kybele-prest, sent 100-tall e.Kr., [[Kapitol]]museene, Roma.]]
«Attis» kan opprinnelig ha vært et navn eller tittel på Kybeles prester eller prestekonger i oldtidens Frygia.<ref>Da det var hennes prest ved Pessinos på 100-tallet f.Kr., se Roller (1999), s. 178-181.</ref> De fleste mytene om den guddommeliggjorte Attis, framstiller ham som grunnleggeren av Kybeles ''galli'' (prester, presteskap), men i [[Servius]]' redegjørelse, skrevet i romersk keisertid, kastrerte Attis en konge som ikke ville antastes av ham, og ble selv kastrert av den døende kongen. Kybeles prester fant Attis døende ved foten av en [[furu]]; de gravla ham, kastrerte seg selv til hans ære, og hyllet ham i sine ritualer for gudinnen. Denne fortellingen kan være et forsøk på å forklare karakteren, opprinnelsen og strukturen til [[teokrati]]et i Pessinos.<ref>Lancellotti, Maria Grazia (2002): ''Attis, between myth and history: king, priest, and God'', Brill, s. 6, siterer Servius: ''Commentary on Vergil's Aeneid'', 9.115.</ref> En [[Hellenismen|hellenistisk]] poet viser til Kybeles prester i hunkjønn, som ''gallai''.<ref>«Gallai of the mountain mother, raving thyrsus-lovers,» Γάλλαι μητρὸς ὀρείης φιλόθυρσοι δρομάδες, forsøksvis tilskrevet [[Kallimakhos]] som fr. inc. auct. 761 Rudolf Pfeiffer.</ref> Den romerske poeten [[Catullus]] viser til Attis i hankjønn fram til han er kastrert, og deretter i hunkjønn.<ref>Se Catullus 63: [http://www.thelatinlibrary.com/catullus.shtml#63 Latin tekst]</ref> Ulike romerske kilder viser til ''galli'' som et midtre eller tredje kjønn (''medium genus'' eller ''tertium sexus'').<ref>Roscoe (1996), s. 203.</ref> Prestenes frivillige kastrering i gudinnens tjeneste var antatt å gi dem [[profet]]iske evner.<ref>Den kristne [[apologet]]en Firmicus Maternus beskriver det som unaturlig vanskapthet og uhyrlig, fylt «med en uhellig ånd for så tilsynelatende å spå framtiden til ørkesløse menn»; se Roscoe (1996), s.196.</ref>
[[Fil:Archigallus of Cherchel.jpg|thumb|Statue av en ''archigallus'', Kybeles yppersteprest, 100-200 e.Kr. Cherchell, Algerie.]]
Pessinos, stedet for tempelet fra hvor Magna Mater ble fraktet til Roma, var et teokrati hvor de ledende ''galli'' kan ha blitt utnevnt via en form for adopsjon for å sikre en «dynastisk» etterfølgelse. Ypperstepresten var «Attis», og hans underprest var «Battakes; alle andre navn eller titler for underlagte tjenere er ukjente, annet enn det kollektive ''galli''.<ref>Lancellotti, Maria Grazia (2002): ''Attis, between myth and history: king, priest, and God'', Brill, s. 101-104. Det prestedynastiet kan ha begynt en gang rundt 200-tallet f.Kr.</ref> ''Galli'' ved Pessinos hadde politisk innflytelse; i år 189 f.Kr. forutså eller ba de om romersk seier i Romas kommende krig mot [[Galatia|galaterne]]. Året etter, kanskje pga denne vennligheten, anerkjente det romerske senatet formelt Illium som det opprinnelige hjemstedet for det romerske folkets forfedre, og begunstiget stedet med ekstra områder og skattefritak.<ref>Roller (1999), s. 206.</ref> I 103 e.Kr. reiste en Battakes til Roma og henvendte seg til senatet, enten for erstatning for ugudelighet begått i hans område, eller for å spå om nok en romersk suksess. Han ankom med «fargerike klær og hårpryd, som en krone, med kongelige assosiasjoner uvelkomne for romerne.» Likevel valgte senatet å støtte ham; og da en plebeiisk tribun som heftig motsatte seg hans rett til å henvende seg til senatet, deretter døde av [[feber]] (eller da den romerske seieren han mente å forutse, inntraff), syntes Magna Mater å ha bevist sin makt.<ref>Se Roller (1999), s. 290-291, siterer Diodorus' beskrivelse av Battakes, og sistnevntes spådom om romersk seier nevnes av [[Plutark]], "Life of Marius," 17.</ref>

I Roma hørte ''galli'' og deres kult under [[Pontifikalkollegiet]]s myndighet, vanligvis rekruttert fra Romas øverste samfunnsklasser og de rikeste borgerne.<ref>Beard (1994), s. 173 ff.</ref> ''Galli'' selv, importert for å tjene gudinnens kult på Romas vegne, presenterte en bakvendt versjon av romersk prestetradisjon ved at seniorprester der var romerske borgere, forventet å ha familie, og personlig ansvarlige for utgiftene som påløp for templene, assistentene og festivalene. Som evnukker, ute av stand til å få barn, var det forbudt for ''galli''  å få romersk statsborgerskap og arverett; som sine østlige motparter var de teknisk sett tiggere som levde av andres gaver. Under Megalesia tillot Kybeles lover at de kunne forlate sine rom i gudinnens tempelkompleks for noen dager, vandre rundt i Romas gater og tigge om penger. De var utlendinger, markert som ''galli'' av sin hodepryd, sine beryktede kvinneklær og tilsvarende oppførsel, men like fullt prester i en statskult og dermed hellige og ukrenkelige. Fra først av var romerne fascinert av dem, og både foraktet og respekterte dem.<ref>Roller (1999), s.318-319.</ref> Ingen romer, heller ikke en slave, kunne kastrere seg selv «for å ære gudinnen» uten å straffes for det; i 101 f.Kr. ble en slave som hadde kastrert seg selv, forvist fra byen.<ref>Roller (1999), s. 293.</ref> Keiser [[Augustus]] valgte prester blant sine egne tilhengere for å overvåke Kybele-kulten, og ha den under sin kontroll.<ref>Roller (1999), s. 315, siterer ''Corpus Inscriptionum Latinarum'' 6.496.</ref> Keiser [[Claudius]] opprettet en  stilling som yppersteprest kalt ''archigallus'' som ikke var evnukk, men hadde fullt romersk [[statsborgerskap]].<ref>Fear, i Lane (1996), s. 47.</ref>

Lovligheten i prestenes selvkastrering forblir uklar; en del kan ha utført inngrepet på ''Dies Sanguinis'' («Blodets dag») i Kybeles og Attis' festival i mars. [[Plinius den eldre]] beskriver det som en relativt trygg prosedyre; men det er ikke kjent når i karrieren prestene gjennomførte inngrepet, eller nøyaktig hva som ble fjernet. Plinius skrev i ''[[Naturalis Historia]]'', 11.261; 35.165, at «inngrep kalt for «kastrering» i eldre tid, omfattet alt fra [[vasektomi]] til fullstendig fjerning av [[penis]] og [[testikler]].»<ref>Roscoe (1996), s. 203</ref> Det er usikkert om alle prestene var kastrert. En del ''galli'' dyrket gudinnen det meste av sitt liv, men beholdt kontakten med slektninger og partnere hele tiden, og trakk seg til sist tilbake.<ref>Roscoe (1996), s. 203, og note 34, siterer som eksempel en dedikasjon til modergudinnen fra en ''gallus'' fra Kyzikos i Anatolia i takknemlighet for hennes mellomkomst på vegne av [[soldat]]en Marcus Stlaticus, hennes ''oulppiou'' (= ektefelle).</ref> ''Galli'' fantes i romerske byer godt inn i [[Kristendom|kristen tid]]. En del tiår etter at kristendommen var blitt statsreligion, observerte [[Augustin av Hippo]] disse prestene «paradere på torgene og gatene i Kartago med oljete hår og pudret ansikt, dorske lemmer og kvinnelig gange, avkreve selv kjøpmenn midler for å fortsette sine liv i skam.»<ref>Augustin, Bok 7, 26, i Augustine, (oversettelse R W Dyson), ''The city of God against the pagans, Books 1 - 13'', Cambridge University Press, 1998, s. 299. Sitatet er oversatt av Wikipedia for anledningen.</ref>

Kybele hadde også prestinner, som ifølge [[Lactantius]] og [[Porfyrios]] ble kalt ''melissai'' (= [[honningbie]]r). Kybele var beslektet med [[Artemis]], og [[Aiskylos]] omtaler «[[birøkter]]ne» som åpnet Artemis' tempelporter. Mannlige funksjonærer i Artemis-kulten ble kalt ''essenere'' (= kongebier).<ref>[https://books.google.no/books?id=xUFdAQAAQBAJ&pg=PT75&lpg=PT75&dq=cybele+melissai+priestesses&source=bl&ots=7hMpTcFlY8&sig=ACfU3U3Lx-HO8Cek3svppvfSInkR4d73wA&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjI-JTDqMr3AhUPS_EDHa78D4gQ6AF6BAg4EAM#v=onepage&q=cybele%20melissai%20priestesses&f=false M. Rigoglioso: ''Virgin Mother Goddesses of Antiquity]</ref> Bier var også hellige for den [[hetitter|hettittiske]] gudinnen Hannahannas, som sendte en bie til hjelp for Telipinu, og i ''[[Kalevala]]'' er det [[Lemminkäinen]]s mor som sørger for at sønnen gjenopplives av magisk [[honning]] som bringes ham av en bie.<ref>O.R. Gurney: ''The Hittites'' (s. 189), ''[[Penguin Books]]'', revidert utgave 1961</ref>