Redigerer Koptisk (avsnitt)

== Historie ==
=== Begynnelsen ===
Fra kristendommens begynnelse på slutten av [[100-tallet]] og til de store kristenforfølgelsene under keiser [[Diokletian]] ble koptisk hovedsakelig brukt til å oversette greske skrifter til egyptisk. I tiden som fulgte hadde klostervesenet stor fremgang, særlig i Egypt. Klostersamfunnenes abbeder fikk derfor behov for å skrive ned klosterreglene på det egyptiske språk. Noen egyptiske kirkefedre, som ellers skrev på gresk, brukte koptisk språk i skrifter henvendt til egyptiske munker.

Klosterfedrene som [[Antonius den store]], Sankt [[Pachomios]] og Sankt [[Macarius]] og deres respektive disipler skrev også på koptisk. Samtidig skrev kirkefedre som [[Athanasius av Alexandria]], Sankt [[Theophilius]] og Sankt [[Kyrillos av Alexandria]] også til disse på koptisk. Dette innledet en gullalder for det koptiske språk.

Det var ikke før Sankt [[Shenouda]] (arkimandritten) ble aktiv at det koptiske språket virkelig nådde sitt ypperste. Shenouda maktet å omforme språket fra å være et redskap som ga instrukser til munker til å bli et hensiktsmessig og uttrykksfullt litterært språk som fikk både munker, geistlige autoriteter, legfolk og endog statsledere i tale. Hans [[karisma]] og kunnskap i gresk litteratur og [[retorikk]] i tillegg til hans nyskapende tanker gjorde ham i stand til å utvikle det koptiske språket i sammenheng og stil til en litterær høyde som aldri siden ble oppnådd. Dagens koptiske lærde blir fortsatt slått av kvaliteten i hans skrifter etter hvert som flere av dem blir studert og gjenutgitt.

Denne litterære arven ble videreført i mindre grad gjennom skriftene til hans disippel Sankt [[Besa]] i siste halvdel av 400-tallet, men disse stort sett oppbyggelige skriftene var henvendt til det store klostersamfunnet kjent som Det hvite kloster. Senere på 500-tallet og 600-tallet skrev andre kirkefedre som [[Rufus av Shotep]], [[Konstantin av Asyut]], og [[Pisentius av Qift]] mange av sine verker på koptisk.

===Koptisk i løpet av den første arabiske tid (600-900) ===
På midten av 600-tallet ble Egypt erobret av arabiske herskere da [[Islam]] spredte seg. På begynnelsen av 700-tallet gjorde kalif [[Abd al-Malik Ibn Marawan]] arabisk til det eneste offisielle språket i Egypt og avskaffet [[koiné|koiné-gresk]] ([[hellenistisk]]) og koptisk som administrasjonsspråk. Dette skrittet reduserte antallet koptisklesende, som inntil da hadde vært byråkrater i regjeringkontorene og deres familier med gresk utdannelse. I stedet ble de presset til å lære seg arabisk for å kunne beholde sine stillinger og sikre at også etterkommerne var kvalifisert for tilsvarende arbeid. Arabisk språklig dominans i tillegg til den innarbeidede greske utarmet den koptiske litteratur i en slik grad at det bare et par hundre år senere var nødvendig for biskop [[Severus av Al-Ashmunain]] å skrive sin bok ''Patriarkenes historie'' på arabisk for å gjøre seg forstått av sine trosfeller.

Innenfor kirken holdt koptisk stillingen. Et stort antall [[hagiografi]]ske skrifter (''studiet av helgener'') ble skrevet på koptisk i begynnelsen av perioden. Koptisk fortsatte som kirkens førstespråk, med gresk som annetspråk, noe som fremgår av de overleverte tekstene fra denne tiden. Det er imidlertid relativt få av de kjente liturgiske manuskriptene som kan si oss noe om hvordan språket ble brukt. Dette skyldes datidens slette papyrus og pergament, dårlige oppbevaringsforhold for manuskriptene, og vedvarende slitasje på grunn av hardhendt bruk. De ble rett og slett slitt ut.

I løpet av denne perioden ble flere arabiske lånord tatt opp i det koptiske språket, men det betyr ikke nødvendigvis at kirken tok arabisk språk i bruk. Det finnes ingen koptisk-arabiske manuskripter fra denne perioden. Koptisk forble også talespråket blant bønder og folk flest, og sannsynligvis også blant de geistlige.

=== Koptisk mot arabisk (1000-1300) ===
I løpet av 1000-tallet ble de relative gode forholdene mellom de arabiske herskerne av Egypt og kirken drastisk endret da [[Hakem b'Amr Allah]] kom til makten. Hans voldelige humørsvigninger sendte kristne ut i periodiske forfølgelser, hvor kirker ble stengt for opp til to år om gangen, og hvor deres språk ble forbudt å bruke. Denne perioden varte likevel ikke lenge, men åpnet døren var ytterligere nedgang for det koptisk språket. I løpet av den samme perioden startet [[Europa]] og deres [[korsfarere]] krig mot de muslimske herskerne i [[Midtøsten]] i den hensikt å sikre de hellige stedene. Korsfarernes tilstedværelse i området sendte bølger av forfølgelse og undertrykkelse mot kristne og koptisk språk i Egypt. Introduksjonen av litterært arabisk på 1100-tallet av patriark [[Gabriel ibn Turaik]] var sannsynligvis et forsøkt på å vise muslimene at innfødte kristne i Egypt var forskjellig fra den fiende de slåss mot.

Introduksjonen av arabisk for kirken ga en kortsiktig gevinst. Kristne arabiske tekster blomstret etter hvert. Senere i perioden spredde litterært arabisk seg til liturgiske bøker og erstattet gresk i tospråklige verk. Også rent arabiske liturgiske verker begynte å komme, noe som indikerte at arabisk bevegde seg fra å være et referansespråk i oversettelser til å komme i aktiv bruk i kirkene. Originale komposisjoner på koptisk ble begrenset til liturgiske [[hymne]]r og bønner. Den eneste koptiske litterære tekstene som ble skrevet fra den siste delen av perioden var om Sankt [[Johannes av Phanidijoit]]s martyrdom, skrevet slik at det var skjult og hemmelig fra muslimske øyne, og tekster som bønnfalt om å gjenoppvekke det koptiske språket.

Ytterligere vitneutsagn om den gradvise nedgang til koptisk som et lese- og skriveredskap kan bevitnes i de mange lærebøker i språk som ble utgitt. De var i form av ''Muqadimat'' (grammatikk) og ''Salalem'' (''Scalae'' eller ordlister). Andre tegn var at arabiske tekster sirkulerte blant munkene, men skrevet med koptiske bokstaver. Det ble etter hvert endret med at koptiske tekster ble skrevet med arabiske bokstaver slik som det fortsatt kan ses i dag i den koptiske kirken.

Alt i alt ble det en sterk nedgang for det koptisk språket, både i skrift og tale, og det førte til nedgang for kirken, og som en naturlig reaksjon også antallet kristne etter hvert som flere ble konvertert frivillig og ufrivillig til Islam.

=== Nedgang som talespråk (opp til 1600) ===
Etter 1300-tallet opplevde den egyptiske kirke en nedgang i ånd og antall. [[Det osmanske riket]]s dominans over Egypt på begynnelsen av [[1500-tallet]] synes å ha akselerert nedgangen. Produksjonen av koptiske skrifter minsket til en ubetydelighet, noe som var en indikasjon på at koptiske bøker ikke lenger var i bruk i kirken. Tradisjonen gjorde at koptisk fortsatt var i bruk i liturgien, men i mindre utstrekning enn før. En [[Tyskland|tysk]] reisende ved navn [[Vansleb]] konkluderte etter å ha observert en gammel mann snakke koptisk at når denne mannen døde ville språket dø med ham. Observasjonen var kanskje ikke helt nøyaktig, men ga en indikasjon på at egyptisk-arabisk hadde erstattet koptisk som talespråk blant egyptiske kristne.

=== Gjenoppvekkelse på 1800-tallet ===
På begynnelsen av den andre halvdelen av [[1800-tallet]] startet pave [[Kyrillos IV av Alexandria]] en bevegelse for å utdanne prester og nye generasjoner i koptisk. Utdannelse ble tilgjengelig i nybygde skoler foruten andre tiltak som var nødvendig for å skape en bedre utdannet generasjon.

Kyrillos IVs tid som pave var kortvarig og hans død var frambrakt av motstandere av hans reformer, men grunnen var allerede lagt for at bevegelsen kunne fortsette. På slutten av århundret sørget bevegelsen for å revitalisere det koptiske språket. De dedikerte spredde språket hos folk flest. De trykte mange koptiske bøker for første gang som hittil hadde eksistert i håndskrevne skrifter. Flere grammatiske verker ble skrevet og opprettelsen av en videregående skole for prester var også en vitalisering av bevegelsen.

=== Koptisk på 1900-tallet ===
Koptisk fortsatte å vokse i kirken og blant presteutdannede på begynnelsen av 1900-tallet. Koptiske skoler, instituert av pave Kyrillos IV og andre, fortsatte sitt viktige arbeid i det koptiske samfunnet. Den religiøse skolen fortsatte også gjenoppvekkelsen av språket.

Revolusjonen i [[1952]] medførte derimot at det arabiske språket igjen ble dominerende i Egypt og hadde en betydelig effekt på de nyutdannede klasser av egyptere, også kristne. Etter hvert som den nye kristne generasjonen kom i kirkens tjeneste, brakte de med seg arabisk i dagligspråket og i seremoniene. Til tross for deres gode vilje bidro de til igjen å svekke det koptiske språkets stilling.