Redigerer Kongeriket Preussen (avsnitt)

===Det nordtyske forbund (1866)===
{{utdypende|Det nordtyske forbund}}
[[Fil:Noord-Duitse Bond.png|thumb|[[Det nordtyske forbund]] (''Norddeutscher Bund'') var en union av stater som eksisterte fra oppløsningen av Det tyske forbund i 1867 til den tyske riksgrunnleggelsen 1871.]]

Så kom [[freden i Praha]] den 23. august 1866. [[Det tyske forbund]], der både Østerrike og Preussen var en del, ble formelt oppløst. Østerrike mistet sitt herredømme i det sentrale Europa, og måtte nå akseptere at de tyske forholdene ble omorganisert uten sin medvirkning. Preussen kunne diktere betingelsene for fred og kunne i det nordlige Tyskland legitimere sin omfattende annektering av [[kongeriket Hannover]], [[Hessen-Kassel|kurfyrstedømmet Hessen-Kassel]], [[hertugdømmet Nassau]], [[hertugdømmet Slesvig|hertugdømmet Schleswig]], [[Holstein|hertugdømmet Holstein]] og [[Fristaden Frankfurt]]. Fra disse tidligere landene ble de prøyssiske provinsene [[provinsen Hannover|Hannover]], [[Hessen-Nassau]] og [[provinsen Schleswig-Holstein|Schleswig-Holstein]] dannet, og Preussen strakk seg nå sammenhengende fra [[Königsberg]] til [[Saarbrücken]].

Fem dager før fredsavtalen, sluttet Preussen og de mindre statene nord for elven [[Main]] seg sammen i [[det nordtyske forbund]]. Forbundet var i utgangspunktet bare en militær allianse. Den 1. juli 1867 trådte forbundets forfatning i kraft, som i hovedsak var utformet av Bismarck. Den definerte Preussen som den dominerende part, men åpnet samtidig opp for en føderal stat. Denne forfatningen foregrep på flere vesentlige områder det tyske keiserrike. Kongen av Preussen ble president, og den prøyssiske ministerpresidenten ble forbundskansler.
[[Fil:Kriegsflagge des Norddeutschen Bundes 1867-1871.jpg|thumb|left|[[Orlogsflagg]]et til det nordtyske forbund (''Kriegsflagge des Norddeutschen Bundes'') 1867-1871 ]]
Freden i Praha utelukket ingen «nasjonal forbindelse» mellom det nordtyske forbund og de fire sørtyske statene, og kravene om disse statenes «internasjonale uavhengige eksistens» var ikke lenger til stede. Overfor Frankrike anerkjente Bismarck «Mainlinjen» &ndash; elven Main, som den sørlige grensen for Preussens innflytelse; i all hemmelighet ble denne linjen likevel overskredet sensommeren 1866.

Da ble det opprettet et «[[Alliansen mellom det nordtyske forbund og Sør-Tyskland|forbund for forsvar og angrep]]» (''Schutz- und Trutzbündnisse'') mellom Preussen og de fire sørlige tyske statene som følte seg truet av de franske grensekravene. Partene lovet å respektere hverandres territorier og å beskytte hverandre militært i tilfelle krig. De sørtyske hæravdelingene ble også omorganiserte etter den prøyssiske modellen.

[[Fil:R. v. Bennigsen.jpg|thumb|[[Rudolf von Bennigsen]] var blant de pragmatiske liberale politikerne som billiget ministerpresident [[Otto von Bismarck]]s [[Den prøyssiske indemnitetsloven|indemnitetslov]] i 1866. Den ga Bismarck tilbakevirkende immunitet etter at han rettsstridig hadde overskredet budsjettet i  opprustningen av hæren i 1862, og loven løste dermed [[den prøyssiske forfatningskonflikten|forfatningskonflikten]] i [[kongeriket Preussen]].]]
Bismarcks popularitet etter den militære seieren over Østerrike, skapte et politisk stemningsskifte. Før grunnleggelsen av det nordtyske forbund hadde han bedt om tilbakevirkende immunitet for sine forfatningsstridige budsjettoverskridelser under opprustningen av den prøyssiske hæren i 1862 og [[den prøyssiske forfatningskonflikten]] samme år. Den 3. september 1866 fikk han presset gjennom en [[Den prøyssiske indemnitetsloven|indemnitetslov]] som ga ham [[indemnitet]] for disse forholdene, med virkning fra 14. september samme år. Loven førte til politisk splittelse. Det [[liberalisme|liberalistiske]] ''[[Deutsche Fortschrittspartei]]'', som hadde vært i sterk opposisjon til Bismarck, ble delt ved at utbrytere som billiget lovforslaget grunnla det [[Nasjonalliberalisme|nasjonal-liberalistiske]] ''[[Nationalliberale Partei]]'' den 17. november 1866. Blant de liberale politikerne som billiget lovforslaget, var [[Rudolf von Bennigsen]]. Også i den konservative leiren var holdningene endret. [[Ernst Ludwig von Gerlach]], som hadde vært motstander av Bismarcks politikk overfor Østerrike, stemte også for loven.

Det politiske stemningsskiftet gjenspeilet seg også blant velgerne. Ved nyvalget til [[Preußisches Abgeordnetenhaus|den prøyssiske Landdagen]] i 1867, vant de konservative 123 mandater. ''Nationalliberale Partei'' vant 97 mandater, mens ''Deutsche Fortschrittspartei'' mistet sitt flertall og satt igjen med 45 mandater.

Gjennom harde forhandlinger med de sørlige statene, og etter press fra prøyssiske næringsdrivende, gjenopptok Bismarck i 1867 idéen om et [[det tyske tollparlamentet|tollparlament]] for [[de tyske tollforeningene]]. Tollparlamentet ble etablert i mars 1868 og var ment som en institusjon som var dominert av Preussen. Den opphevet makten til tollforeningene, som hadde sin base i sør, og som hadde hatt vetorett innenfor de enkelte statene. [[tollparlamentsvalget i 1868|Valgene til tollparlamentet]] fant sted i februar og mars 1868, men bare i sør ettersom nord allerede var representert i den nordtyske Riksdagen. Valget ble en skuffelse for tilhengerne av «[[den lilletyske løsning]]»: De sørlige statene sendte 85 folkevalgte til tollparlamentet, men bare 26 ønsket en «lilletysk løsning». Patrioter i Bayern og Württemberg reagerte endog med å foreslå hjelp fra den franske keiseren Napoleon III. Men da han krevde territoriell kompensasjon, møtte forslaget mistro blant offentligheten i de sørtyske statene.