Redigerer Knut Hamsun (avsnitt)

== Forfatterskap ==
[[Fil:Knut Hamsun painting by Alfredo Andersen (1860-1935).jpg|thumb|upright|Maleri av [[Alfredo Andersen]] fra 1891, året etter gjennombruddet med ''Sult''.]]

=== Før gjennombruddet ===
I flere år før gjennombruddet med ''[[Sult (roman)|Sult]]'' (1890) hadde Hamsun markert seg på den litterære scene med virksomhet av ulik art. Den faktiske debuten fant sted da han var i 18-årsalderen. I 1877 utkom romanen ''[[Den gaadefulde]]'' av ''Kn. Pedersen''.{{efn|''Den gaadefulde'' ble utgitt av Mikkel Urdal i Tromsø.}} Romanen ble året etter fulgt opp av det episke diktet ''[[Et gjensyn]]'' og romanen ''[[Bjørger]]''.{{efn|''Et gjensyn'' og ''Bjørger'' ble begge utgitt under navnet ''Knud Pedersen Hamsund'' av boktrykker A.F. Knudsen i Bodø.}}

''Den gaadefulde'' vurderes som et umodent verk, en banal historie innen forvekslingssjangeren. Husmannsgutten Rolf viser seg å være en fin byborgersønn ved navn Knud (!). Romanen innvarsler imidlertid et gjennomgangstema som forekommer i en rekke av Hamsuns senere romaner: det erotiske forholdet mellom overklassekvinnen og mannen av folket.<ref name="RNN" /><ref name="HLIB" /> Diktet ''Et gjensyn'' skildrer en tysk eneboer i en hule på norskekysten, knuget av anger over et drap. I ''Bjørger'', som er «en bondefortelling i Bjørnsons ånd»<ref name="RNN" />, skildres brødrene Bjørger og Thor. Boka foregriper motiver og temaer som etterhvert ble videreutviklet i forfatterskapet: vandrer-skikkelsen og outsidertilværelsen, naturskildringene og kjærlighetsforviklingene. Bjørgers dikterdrøm må kunne leses forholdsvis selvbiografisk.<ref name="RNN" />.

Han skrev også romanen ''Frida'' som ble refusert av [[Gyldendal (dansk forlag)|Gyldendal]] i 1879. Dertil holdt han foredrag, skrev dikt og debattinnlegg i diverse aviser, omgikkes forfattere og utfoldet seg om litterære og kulturelle emner. Han skrev om [[Mark Twain]] i 1885, skrev ''[[Paa Turné]]'' (1886) og publiserte i 1888 et utdrag fra ''Sult'' i det danske tidsskriftet ''[[Ny Jord (tidsskrift)|Ny Jord]]''. Alt dette vitner om et forfatter i emning som søkte både etter et unikt stoff og en selvstendig kunstnerisk posisjon.

=== Den subjektive outsideren i 1890-årssromanene ===
De fleste litteraturhistorikere er enige om at ''[[Sult (roman)|Sult]]'' (1890) markerer et brudd med romankunsten slik den til da var kjent. Romanen, som er delvis selvbiografisk, beskriver en ung forfatters utvikling i et fysisk og mentalt grenseland. Sulten og fattigdommen pirrer fantasi og uttrykksevne på en smertelig og besettende måte. I sin fordreide, subjektive virkelighet dikter jeg-personen for eksempel opp «agent Happolati», oppfinner av «den elektriske salmebok», som han skrøner om til en tilfeldig gammel mann han møter. Og for å redde seg ut av en knipe, henter han en annen gang «ullhandler Kierulf» ut av den tomme luft. Kvinnenavnet «[[Ylajali]]» kommer også til ham som en inspirasjon, utløst av et tilfeldig møte med en konkret kvinne som han stadig observerer i gatebildet, fantaserer om og forelsker seg i. Gjennom en framstillingsmåte som peker fram mot en [[stream of consciousness]]-teknikk, skildres hovedpersonen gjennom fire krisefaser. Tre av krisene løses ved at jeg-personen overraskende får noen penger, den siste 'løses' ved at han flykter fra Kristiania og dermed oppgir å leve av sitt skriveprosjekt. Han tar hyre på en båt, villig til å gjøre hva som helst av forefallende arbeid.

''Sult'' markerer et skille i norsk litteraturhistorie ved å sette menneskesinnets irrasjonelle potensial så å si under lupen. Noe slikt hadde man aldri sett før. Man har dertil ment at romanen knytter an til Dostojevskijs og Strindbergs nye psykologi, uttrykker en [[fin de siècle]]stemning, ja, at den foregriper den kommende interessen for sjelslivet som Freud skulle fremme så sterkt. Med den sterke vekt på det ekstremt subjektive, de uforutsigbare innfall, de skiftende sinnsstemninger og de språklige 'lykketreff' kan verket dessuten sies å tilhøre [[nyromantikken]] i Norge.

Noen tyske kritikere beskrev romanen som «subjektiv naturalisme»,<ref name="HLIB" /> mens Hamsun selv i et brev sa at han forsøkte å bryte med samfunnsskildringen og skape «ikke en roman, men en bok, hvori jeg har fulgt en ømtåling menneskesjel, hvis uendelige bevegelighet har interessert meg. Her forekommer ingen dikteriske oppfinnelser, ingen giftermål, baller, landturer osv»<ref name="RNN" />. Litteraturhistorikeren Rolf N. Nettum oppsummerer sin gjennomgang slik: «Sult er med all sin vitalitet en bok om sjelelig lidelse, om fremmedfølelse og desorientering i en fiendtlig og kald verden. Det er denne tematikk som har sterkest appell til senere tider og gjør Sult til en forløper for den modernistiske roman»<ref name="RNN" />. Hamsun selv ga en slags kommentar til romanen da han i septembernummeret av tidsskriftet ''[[Samtiden]]'' publiserte artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv»<ref name="FDUS" />, som han skrev under et opphold i Lillesand.

Hans neste roman, ''[[Mysterier]]'' fra 1892, svarer, likesom ''Sult'', til Hamsuns definisjon av en 'psykologisk roman'. Den skildrer sinnsstemninger og irrasjonelt sjeleliv hos en «tilværelsens utledning». Hos hovedpersonen Johan Nilsen Nagel{{efn|Navnet Nagel er et mulig [[anagram]] for «galen» (det vil si «gal»). En sannsynlig modell for Nagel er kunstmaleren [[Johan Martin Nielssen]], som fascinerte Hamsun ved å være både «selvutslettende ydmyk og selvhevdende stolt», og som levde i forbitret isolasjon i Norge etter å ha forlatt sin kone, malerinnen [[Clemence Lederer]], fordi han mente hun hadde vært en modell for Elida Wangel i [[Henrik Ibsen|Henrik Ibsens]] skuespill ''[[Fruen fra havet]]''.<ref>Jan Nyberg: ''Mysteriet Johan Nielssen'', Bergens Tidende, 20. september 2006</ref>}} er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misère og selvmord. Hans provoserende adferd og ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.» Nagel, som har blitt beskrevet som Hamsuns «mest fengslende figur»<ref name="VLH" /> kan sees som en videreføring av jeg-personen i ''Sult'', og som en utagerende og livsudugelig by-variant av senere vandrere som Glahn og August. I tillegg til skildringen av Nagel, og hans underlige «sekundant», krøplingen ''Minutten'', inneholder romanen spark i flere retninger, mot Bjørnson, Ibsen, borgerskapet og småbymentaliteten. Lignende spark forekommern også i Hamsuns to neste og langt mindre berømte romaner ''[[Redaktør Lynge]]'' og ''[[Ny jord (roman)|Ny jord]]''. Begge angrep henholdsvis hovedstadens avismiljø og dens dekadente kunstnermiljø og kan karakteriseres som tendensromaner.

{{Sitat|I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag.|Åpningssetningen i Pan|right}}

Den lyriske kjærlighetsromanen ''[[Pan (roman)|Pan]]'' (1894) er en slags brevroman i jeg-form der hovedpersonen, den kulturtrøtte og overfølsomme løytnant Thomas Glahn, ser tilbake på en sommer han tilbrakte i [[Nordland]]. Han hadde oppsøkt naturen og ensomheten for å leve som eremitt, svermer og jeger i en primitiv hytte sammen med hunden Æsop, og for å livnære seg av det som naturen til en hver tid kunne by på.

(Mis)forholdet mellom natur og sivilisasjon er et gjennomgående tema. Naturen fungerer ikke minst som akkompagnement og betingelse for de erotiske drifter og stemninger som hovedpersonen er kasteball for. Innvevd i teksten finnes et 'sagn' om Didrik og Iselin som skaper forestillinger om middelalderromantikk (f.eks. [[Tristan og Isolde]]), og det henspilles på den klassiske myten om jegerguden [[Pan (mytologi)|Pan]]. Det er dessuten innslag av [[panteisme]] i naturskildringene. Tre kvinneskikkelser står sentralt i handlingen, den uoppnåelige Edvarda, datter av den mektige Hr. Mack ved handelsstedet «Sirilund», Eva, smedens ydmyke og misbrukte kone, og gjeterpiken, naturbarnet, Henriette. Glahn dyrker den første, og søker tilfredsstillelse hos de to andre.

Romanen har en epilog «Glahns død». Der innføres et nytt fortellende jeg som karakteriserer Glahn på denne måten: «Han så prektig ut, var full av ungdom og hadde et forførerisk vesen. Når han så på en med sitt hete dyreblikk følte man hans makt, endog jeg følte den. En dame skal ha sagt: Når han ser på meg er jeg fortapt; jeg føler en bevegelse ved det som om han rører ved meg.» Den uimotståelige (kvinne)jegeren Glahn omkommer ved et skudd i tropene, 34 år gammel. Det drepende skuddet har han selv med vitende og vilje provosert fram. Edvarda-skikkelsen forekommer også i ''[[Rosa (roman)|Rosa]]'' (1908), der hun lever som aldrende enke på Sirilund.

Den lyriske kjærlighetsromanen ''[[Victoria (roman)|Victoria]]'' (1898) ble til mens Hamsun var nygift. Den har blitt karakterisert som «Hamsuns høysang til kjærligheten».<ref>[[Harald Beyer]] og [[Edvard Beyer]]. Norsk litteraturhistorie. 4. utgave. Aschehoug, 1978 ISBN 82-03-09106-7 s. 262</ref> Forholdet mellom møllersønnen Johannes og overklassepiken Victoria preges av lengsler, håpløshet og av Johannes' ambivalente følelser. Det blir i et etterlatt brev ved hennes død klart at hun har elsket ham. Det ser imidlertid ut til han på sin side likevel har elsket sitt dikterkall høyere enn han har elsket henne, og at det nettopp er den uoppnåelige tragiske kjærligheten han har oppsøkt, fordi den representerer en kilde til inspirasjon.<ref name="RNN" /><ref name="HLIB" />

=== Poesi og drama ===
[[fil:Hamsun bldsa HA0249.jpg|thumb|Hamsun i dikterstua på [[Nørholm]], 1929.{{Byline|Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket}}]]
Hamsun prøvde seg med mindre hell som dramatiker. I perioden fra 1895 til 1905 skrev han også dikt, reisebrev, noveller. Dette kan tyde på at han var «på leting etter et nytt grunnlag å dikte på, - etter det tidlige 90-tallets 'modernistiske raptus'»<ref name="HLIB" />.

En skuespill-trilogi inspirert av [[Nietzsche]]s idéer, og med filosofen og grubleren Ivar Kareno som hovedperson så dagens lys: ''Ved Rigets Port'' (1895), ''Livets Spil'' (1896) og ''Aftenrøde'' (1898). Stykket ''[[Munken Vendt]]'' (1902) er i verseform, og var fra Hamsuns side ment som et [[lesedrama]]. Det foregår i et [[anakronisme|anakronistisk]] middelalderaktig Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Her er flere intertekstuelle tråder til andre Hamsunverk. Allerede Glahn (i ''Pan'') fantaserer om Vendt, Iselin og Hr Diderik, mens Johannes (i ''Victoria'') lot Vendt være jeg-person i et av sine dikt.

De tre novellesamlingene som utkom i løpet av en åtteårsperiode (''[[Siesta (novellesamling)|Siesta]]'' (1897), ''[[Kratskog]]'' (1903) og ''[[Stridende liv]]'' (1905)) inneholdt for en stor del omarbeidelser av tidligere publiserte tekster. «En ærkeskjælm» fra 1886 er den eldste, mens «En ganske almindelig flue af middels størrelse» fra 1895 er en humoristisk klassiker.

Diktsamlingen ''[[Det vilde Kor]]'' (1904) inneholder både helt banale og klassiske dikt. Blant de banale regnes «Himmelbrev til Byron»<ref>Rottem, 1996, kaller det «herostratisk berømte smedeskrift», hvor Hamsun lar ''arbeiderkrapyl'' og ''kvinnesakshyl'' rime.</ref>, mens diktet til Bjørnsons 70-årsdag i 1902 og «Skærgaardsø» regnes blant de beste. En bolk av diktene presenteres som «Svend Herlufsens ord», etter personen med samme navn fra ''Pan'', som er en av Iselins elskere. Disse diktene finnes også i ''Munken Vendt''. Et av disse diktene er «Min Kjærest er som den», som uttrykker det som «tydelig ligger bak Glahns selvmord: angsten for kvinnens makt over hans sjel».<ref name="NMK75" />

=== Folkelivsskildringer og vandrerromaner ===
Romanen ''[[Sværmere]]'' fra 1904 representerer en overgangsfase i forfatterskapet. I boka introduseres et økende element av bred folkelivsskildring i Hamsuns bøker. Dette står i kontrast til de subjektive, individualistiske hovedpersonene i 1890-tallsbøkene. Folkelivsinnslaget, humoren og de karakteristiske, folkekjære «Nordlandsroman»-trekkene utvikles videre i flere senere romaner: ''Benoni'' og ''Rosa'', ''[[August-trilogien]]''.

I ''Sværmere'' blir Hamsuns sedvanlige outsider satt inn i en bredere sosial ramme. «Den ytre virkelighet får en dominerende plass, og Hamsun dokumenterer en merkelig detaljkjennskap til det praktiske liv»<ref name="RNN" />. Oppkomlingen Rolandsen er en sjarmør og lykkeprins som gjennom en oppfinnelse vinner «prinsessa», [[nessekonge]]ns datter. Nessekongen ''Mack på Rosengaard'' presenteres som bror av den ''Mack på Sirilund'' vi kjenner fra ''Pan'', ''Benoni'' og ''Rosa''.
[[Fil:Knut Hamsun, by Anders Beer Wilse.jpg|thumb|right|Knut Hamsun fotografert av [[Anders Beer Wilse]], 1914]]

Hamsuns karakteristiske, ensomme vandrerskikkelse dukker opp igjen i trilogien ''[[Under Høststjernen]]'' (1906), ''[[En Vandrer spiller med Sordin]]'' (1909) og ''[[Den siste Glæde]]'' (1912). Vandreren kommer opprinnelig fra Nordland og heter ''Knud Pedersen'', og det er da nærliggende å oppfatte ham som en åndelig slektning av autor. I likhet med hovedpersonen i trilogien, kan man anta at også Hamsun selv på den tid var preget av høstlige stemninger. I løpet av de årene trilogien fant sin form, passerte Hamsun 50 år. Handlingen kretser rundt kapteinsgården Øvrebø, hvor Knud, en dikter på flukt fra bymiljøet og fra seg selv, får gårdsarbeid. Han forelsker seg i kaptein Falkenbergs kone Lovise, kommer i andre bind tilbake og erkjenner at kjærligheten har mistet sin ildfullhet, og blir etter hvert (i tredje bind) vitne til at ekteskapet på Øvrebø bryter sammen. Stemningen er preget av den «Aandens Afblomstringsalder» som Hamsun hadde skildret i et foredrag i 1900.<ref name="RNN" /> Parallelt med trilogien publiserte Hamsun også romaner fra andre miljø.

Dobbeltromanen ''Benoni'' og ''Rosa'' (begge bind utkom i 1908), skildrer det nordnorske handelsstedet ''Sirilund'' anno ca. 1870-75.<ref name="NMK75" /> Handelsmannen ''Mack'', som etter alt å dømme har [[Erasmus Zahl]] som modell, hersker som nessekonge/væreier, sosialt og økonomisk langt over sine omgivelser. Romanene skildrer Benoni Hartvigsens kjærlighetsforhold til Rosa, hans økonomiske eventyr og sosiale klatring.

Hamsun viderefører kombinasjonen av vandrermotiv og nordnorsk folkelivsskildring i [[August-trilogien|trilogien om August]]s møte med den lille bygda Polden: ''[[Landstrykere]]'' (1927), ''[[August (roman)|August]]'' (1930) og ''[[Men Livet lever]]'' (1933). Historien kan karakteriseres som en frodig [[pikareskroman]] preget av sosial satire og samfunnskritikk<ref name="HLIB" />. Hovedpersonen August er landstryker, skrønemaker og sjarmør. Han kan minne noe om Ibsens [[Peer Gynt]]<ref name="VLH" /> Han opererer som entreprenør og setter i gang store prosjekter. Forfatteren har tydeligvis hatt et ambivalent forhold til denne August; i utgangspunktet ser det ut til at August er tenkt som et skremmebilde, og «inkarnasjonen av troen på at alt nytt er godt»<ref name="HLIB" /> Flere litteraturhistorikere mener imidlertid at «dikteren har seiret over moralisten», og at han «er svak for Augusts sjarm og fantasi».<ref name="RNN" /><ref name="HLIB" /> August-trilogien tematiserer blant annet hjemstavn og rotløshet, og det moderne, industrialiserte samfunnets inntog i Nord-Norge.

I Hamsuns siste roman ''[[Ringen sluttet]]'' (1936) er hovedpersonen en ny variant av vandreren. Her er han nullstilt og har vendt tilbake til enkle forhold og et liv uten ambisjoner.

=== ''Markens Grøde'' og andre antimoderne romaner ===
{{Sitat|Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.|Åpningslinjene i Markens grøde|right}}

I ''Markens grøde'' (1917) følges hovedpersonen Isak fra han som ung, enslig mann med egne hender rydder en plass i ødemarken, og til han sammen med kvinnen Inger, bygger opp gården Sellanraa og ender opp som «markgreve». Romanen inneholder både naturpoesi, humor, satire og gripende scener.

Fra en side sett er ''[[Markens Grøde]]'' en hyllest til jorddyrkeren, «en episk lovsang til jordbruket og nybrottsmannen»<ref name="VLH" />, ja, et «jordbrukets evangelium». Sett fra en annen side, er boken «et programskrift, et slags læredikt i 1700-tallets ånd»<ref name="RNN" />. Boken kan også oppfattes som et ord i rette tid til et krigstrett Europa som ønsket grøde og trygghet framfor krig og bajonetter<ref name="NMK75" />.

I flere leserbrev og artikler agiterte Hamsun for jordbrukets betydning for landets økonomiske og mentale helse. «Vi skal få hendene opp av lommen igjen og begynne å arbeide. Så blir vi ikke et helt folk av hotellverter og oppvartere. Vi skal tappe våre myrer, plante skog, kolonisere det veldige Nordland. Så får vi en stans i utvandringen.», skrev Hamsun i Essayet «Et ord til oss» fra 1910. Få måneder etter at ''Markens grøde'' var utkommet, skrev Hamsun et leserbrev i Aftenposten med formanende oppfordringer til bønder og bondedøtre: «''Bonde. Ta hjem Datter din fra Byen! Ja, selv om du har kostet paa hende Middelskole og Treider saa ta hende ny hjem (...) Hun vil senere skjønne, at det er vel saa stort at være kyndig Kone paa en Gaard som at jage rundt i en Krambod og opvarte Kunder. [...] Tilbake til Jorden, lille Hanna! Hjemme paa Gaarden er du nødvendig. Du gir dine Forældre en Gave naar du reiser hjem igjen nu. Og du tjener din Sjæl og din Krop ved det''».<ref>Aftenposten 9.3.1918; senere trykt i ''Artikler 1889-1928'', her gjengitt etter Knutsen 1975</ref> Sitatet tyder på at romanen ikke bare var tenkt som et jordbrukets evangelium, men også som en advarsel mot bylivets farer.

Tobindsverket ''[[Børn av Tiden]]'' (1913) og ''[[Segelfoss by]]'' (1915) er også et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering. I kontrast til ødemarksperspektivet i ''Markens Grøde'', er utsiktspunktet nå lagt til er en voksende kystby, <!-- {{sitat|Ta dere Sellanråfolk: dere ser hver dag på nogen blå fjæld, det er ikke opfundne tingester, det er gamle fjæld, de står dypt nedsunkne i fortid; men dere har dem til kamerater. Dere går der sammen med himlen og jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. Dere behøver ikke sværd i hånden, dere går livet barhændt og barhodet midt i en stor venlighet. Se, der ligger naturen, den er din og dines! Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette går dere Sellanråfolk og er til. […] Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige på jorden. Det er ikke alle som er det, men dere er det: nødvendige på jorden. Dere opholder livet.|Geisslers appell i siste kapittel av Markends Grøde|right}} På slutten av ''[[Markens Grøde]]'', en roman som er ansett å være blant Hamsuns absolutt fremste, leverer han, gjennom den mystiske figuren Geissler, følgende appell, der han gjør det klart hva som er viktig i livet og hva han mener om den moderne tid og dens hang til økonomisk fremgang, konkurranse og forfengelighet: -->