Redigerer Karlstadforhandlingene (avsnitt)

==Reaksjoner og følger==
[[Fil:Georg Stang by Szacinski.png|thumb|[[Georg Stang]] var en ivrig forsvarer av grensefestningene.]]Stortinget behandlet avtalen lørdag 7. oktober og mandag 9. oktober. På tross av Stortingets sjenerøse omdefinering av krav, var ikke alle medlemmene fornøyd med resultatet. En liten gruppering, i hovedsak på venstresiden, mente at regjeringen ikke hadde vært rakrygget, og at det var bedre å gå til krig enn å akseptere vilkårene for fred, altså å rive grensefestningene. Det var særlig [[Johan Castberg]], [[Alfred Eriksen]] og [[Wollert Konow (1847–1932)|Wollert Konow]] (Hedmark) som var imot dette. Disse ble kalt «karlstadstormerne».<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema_karlstad.html Karlstadforhandlingene] - 1905-basen, Nasjonalbiblioteket</ref> Castberg anså det å rive festningene som det å merke landet som en underlegen nasjon, og Konow mente at han heller ville beholde unionen enn å gå med på de svenske vilkårene.

Castberg allierte seg med [[Georg Stang]] da forsvarsminister [[Wilhelm Olssøn]] ikke gikk imot forliket. Castberg og Stang fikk til en bevegelse, men det brede folk av befolkningen virket fornøyde med avtalen.<ref>Side 155-157, Ellen Monica Mørch: Fortet som aldri kom i krig - Urskog Fort 1905, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, våren 2003</ref> Det gikk rykter om at Stang skulle lede en revolusjon, men dette ble avvist, og Stang selv virket lite interessert i det.<ref>Mørch, side 157-58</ref> Avtalen ble godtatt med 101 stemmer mot 16.<ref>Berg, side 40-41</ref> I realiteten hadde Stortinget neppe noe valg. Løvland beskrev at han under forhandlingene hadde sett på klokken for å fastsette «klokkeslettet, naar bruddet maatte ventes». Det var også antatt at dette ville ha medført krig.<ref name="Christian Lundeberg"/>

Den svenske Riksdagen fulgte etter 13. oktober. Få dager senere vedtok Riksdagen å anerkjenne Norge som uavhengig stat og oppheve Riksakten. Unionsoppløsningen ble endelig stadfestet da kong [[Oscar II]] 26. oktober underskrev dokumentene som anerkjente Norge som uavhengig stat, og samme dag [[abdikasjon|abdiserte]] som norsk konge. Statsrettslig sett ble unionen oppløst 26. oktober, og ikke 7. juni. Samme dag avslo Oscar dessuten den norske forespørselen om å la en av sønnene bli norsk konge. Dermed gjensto det bare å formelt tilby Carl av Danmark tronen.

Stormaktenes direkte press på Norge og Sverige for å finne en hurtig løsning på problemet er uklart, og det forelå bare anmodninger om rimelige, ikke hurtige, løsninger på forhandlingene. Det er imidlertid mulig at Sverige og Norge følte et press. Det er imidlertid få tegn som tyder på at press fra stormaktene var hovedårsaken til at behandlingene gikk fort.

Etter den svenske anerkjennelsen var alle hindringer ryddet av veien for anerkjennelse fra og diplomatiske forbindelser med andre stater, og de første sendemennene kom til Kristiania allerede ved månedsskiftet. Det ble Russland som ble det første landet etter Sverige som anerkjente Norge som selvstendig, tett fulgt av Storbritannia. Russlands motivasjon var delvis å unngå en anti-russisk stemning i Norge<ref>side 70-73: Pertti Luntinen: ''The Baltic question 1903-1908'', Suomalainen Tiedeneakatemia, Helsinki 1975</ref>