Redigerer Karl den store (avsnitt)

=== Kontakt med Konstantinopel ===
==== Keiserinne Irene ====
[[Fil:GoldSolidusIrene797-802Constantinople.jpg|thumb|Solidus i gull med Irenes portrett, 797–802, Konstantinopel.]]
Keiser [[Leo IV (keiser)|Leo IV]] av [[Østromerriket|det østromerske rike]] døde av sykdom i 780 etter kun fem år på tronen i [[Konstantinopel]]. Hans ni år gamle sønn ble keiser som [[Konstantin VI]] og hans mor, [[Irene (bysantinsk keiserinne)|Irene]], som nedstammet fra en gammel slekt i [[Athen]], ble regent for den umyndige gutten. Kalif [[Al-Mahdi]] i [[Abbasidene|Abbasidekalifatet]] betraktet en gutt som keiser og en kvinne som regent som en stor svakhet i Østromerriket og satte i gang et nytt angrep på Anatolia for å utnytte muligheten militært. Han feide de bysantinske forsvarerne til side og presset seg helt fram til [[Bosporos]]stredet og slo leir ved havnebyen [[Üsküdar|Krysopolis]] på motsatt side av Konstantinopel. Det var en ekstrem trussel og svært pinlig for regent Irene, som ble tvunget til å betale ham en enorm sum og en årlig tributt for å få muslimene til å trekke seg tilbake. Kanskje var årsaken for en sterk alliert at hun i 782 sendte to sendebud til Frankerriket og anmodet Karl den store til å forlove en av hans døtre til hennes sønn, den elleve år gamle keiseren.<ref name="Bauer_388">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 388</ref>

Karl den store vurderte antagelig seg selv som likestilt med den østromerske keiser. Han kontrollerte Frankerrikets veldige rike, inkludert nordlige Italia, og hadde dannet et dynasti hvor hans sønn Pepin var kronet til konge av Italia, hans sønn Ludvig den fromme som konge av det frankiske området Aquitaine. Han hadde tatt på seg oppgaven å være pavedømmets beskytter, noe som også gjorde ham til en forsvarer av den kristne tro. Han var uten tvil den mektigste herskeren i [[Vest-Europa]] og en allianse og en dynastisk forening mellom øst og vest ville ikke bare skape en forent front mot den muslimske trusselen, men et åndelig rike i seg selv.<ref name="Bauer_388"/>

Han hadde også mer enn nok døtre å ta av. Gjennom sitt lange liv hadde fire hustruer, minst seks kvinnelige følgesvenner, og rundt tjue barn. Han gikk med på å la sin tredje eldste datter Rotrude til å bli forlovet med Konstantin V. Datteren var åtte år, og forlovelsen var kun i navnet mens barnet ble hos sine foreldre. Teoretisk kunne et bryllup bli holdt så snart Rotrude ble nådde fruktbar alder, noe som på 800-tallet var løst definert. Når Konstantin V ble myndig da han ble seksten år kunne han kreve at den tretten år gamle Rotrude ble sendt til henne.<ref name="Bauer_389">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 389</ref>

Det skjedde ikke da hans mor Irene brøt forlovelsen da hun følte at hennes posisjon var blitt sterkere og ikke lenger trengte en allianse med Frankerriket. Faktisk var Karl den stores voksende makt blitt en økende trussel mot de bysantinske enklavene som var igjen på den italienske halvøy. At forlovelsen ble brutt var en fornærmelse, men Irene i Konstantinopel så ikke på Karl den store som legemliggjøringen av det kristne vesten, i hennes forståelse var det hun som holdt den høyeste gudsforankrete posisjonen i Europa. Etter at hun brøt forlovelsen nektet hun å overlate tronen til sin sønn da han var gammel nok. Hun navnga seg selv ikke lenger som regent, men som keiserinne og i denne autoriteten innkalte hun til det [[andre konsil i Nikea]] i 787 for å tilbakekalle alle ikonfordømmende beslutninger som ble iverksatt av [[Leo III (keiser)|Leo III]] og hans etterfølgere.<ref>[[Theophanes bekjenneren|Theophanes]] (1982): ''Chronicle'', s. 146-147; Challies, Tim (2. februar 2014): [https://www.challies.com/articles/7-councils-the-second-council-of-nicaea/ «7 Councils: The Second Council of Nicaea»], ''Challies''</ref>

For Karl den store var keisertronen i Konstantinopel tom. Irene var en kvinne og hadde ikke et lovlig krav på den. Han fant også hennes støtte for [[Ikon (kristendom)|ikoner]] ikke akseptabelt selv om paven forsikret at ikoner ikke var «gravbilder».<ref name="Bauer_391">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 391</ref>  Karl var ikke overbevist og satte sammen sin egen teologiske komite for å studere resultatet fra Nikea og skrive en gjendrivelse i 790: ''Libri Carolini'' («Karls bøker»).<ref name="Catholic_books">[http://www.newadvent.org/cathen/03371b.htm «Caroline Books (Libri Carolini)»], ''Catholic Encyclopedia''</ref> I Karls øyne var ikke Irene «bare en kvinne og tronraner, men også en avgudsdyrker».<ref name="Bauer_391"/> Det ble sendt til Roma og til pave [[Hadrian I]] (død i 795, etterfulgt av [[Leo III]]) som svarte med ''grandis et verbosa epistola'' (verdig og ordrikt brev),<ref>Gibbon, Edward (2004. ): ''History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', bind 5. Kessinger Publishing. ISBN 1-4191-2419-6, s. 37.</ref> hvor han minnet kongen om at tolv av hans egne biskop hadde deltatt i et romersk kirkemøte foregående til det i  Nikea og hadde godkjent bildenes «cultus» og gjentok argumentene til pave [[Gregor I den store]] om bildenes status.<ref name="Catholic_books"/>