Redigerer Karl XII av Sverige (avsnitt)

=== Karl XII i Det osmanske riket ===
Karl XII og hans 1300 menn fikk en hard reise på vei til [[Tighina|Bender]] i [[Det osmanske riket]]. De gikk gjennom ørkenlandskap, det var lite med vann og mange soldater døde på veien. Høsten [[1709]] passerte de omsider Tyrkias grenser og sultanen [[Ahmed III]] tok imot ham som en hedret gjest. Karl XII var i Tyrkia en kjent og aktet feltherre, og nyhetene om [[slaget ved Poltava|nederlaget ved Poltava]] hadde ennå ikke nådd Tyrkia på dette tidspunktet. Derimot fikk kongen omsider bud om at hans eldre søster, [[Hedvig Sophia av Sverige|Hedvig Sofia]]s død. Han trakk seg tilbake for en stund, og Hultmann tiltrådte i hans sted så lenge. Kort etter kom også budet om [[kapitulasjonen ved Perevolotsjna]]. Kongen ble svært opprørt, og skrev til sin lillesøster, [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora]] at Lewenhaupt hadde handlet mot hans ordrer. Kongen mistet dessuten mye av sin makt og innflytelse, og ikke minst en del av sitt gode rykte etter denne hendelsen. I Stockholm, derimot, vakte nyheten om nederlaget begeistring og håp om at kongen snart skulle vende hjem igjen. Kongen valgte imidlertid å slå seg ned i Bender.

Her levde han og hans menn i gode kår i over fem år, ettersom tyrkerne behandlet svenskene like godt som før budskapet om nederlaget ved Poltava kom. Tyrkerne beundret kongens kaldblodighet og snartenkthet og han fikk snart tilnavnet «Jernhodet». Karl XII ventet på nye tropper fra Sverige og håpet på å inngå et forbund med tyrkerne mot tsar Peter. Imidlertid var året 1709 et uår for Sverige, landet ble rammet av hungersnød. Året etter dukket det opp en pest i Russland som spredte seg til Sverige. En tredjedel av Sveriges befolkning bukket under, og det kom ingen nye svenske hærstyrker. I stedet herjet tsar Peter i det nordlige Russland og erobret de ulike svenske provinsene ved Østersjøen. Fremdeles ventet Karl XII. Han satte sitt håp til tyrkerne og håpet at de skulle gå til krig mot Russland, hvilket de til slutt også gjorde. I 1711 gikk tyrkerne til angrep med en armé på {{formatnum:100000}} mann, og de svenske offiserene deltok også. Karl XII var midlertidig ekskludert, ettersom han var fremmed konge og sultanen selv ikke deltok i krigen. Han hadde imidlertid en del å si i krigspolitikken, og det og tyrkernes store hær førte til seier.

[[Fil:Charlex XII at Bender crop.jpg|thumb|Illustrasjon av at Karl XII drar fra Bender]]
Det gikk enda et par år, og å ha Karl XII som gjest i landet krevde mange penger. I ulike offisielle sammenhenger krevde den osmanske sultanen [[Ahmed III]] at Karl XII skulle behandles likeverdig med ham. Dette var uvanlig ettersom alle andre fremmede konger frem til da bare hadde blitt regnet som likeverdige med [[vesir]]en, sultanens nærmeste mann. Samtidig hadde Karl XII en viss innflytelse over krigføringen mot russerne. 
:''Utfyllende artikkel: [[Sammenstøtet i Bender]]''
Til slutt krevde tyrkerne at kongen skulle forlate landet. Karl XII aktet imidlertid ikke å vende tilbake til hjemlandet som en beseiret konge. Han gikk med på å forlate Tyrkia på betingelse av at han fikk med seg en tyrkisk armé på {{formatnum:50000}} soldater. Tyrkerne syntes naturlig nok at dette var et ganske urimelig krav, og søndag [[1. februar]] omringet tyrkere i byen hovedkvarteret til Karl XII og hans menn. Det første skuddet ble avløst under søndagsgudstjenesten, og svenskene gikk til angrep under Karl XIIs ledelse. Striden hadde liten fremgang, ettersom verken tyrkiske offiserer, som beundret den svenske kongen, eller svenskene, som ikke så meningen med å slåss mot sine tyrkiske venner, ønsket å kjempe. Egentlig var det bare Karl XII som ville stride, for ærens skyld. Det ble stadig vanskeligere for kongen å holde kampen oppe, og til slutt ble han overmannet. Han var såret, og tilbrakte enda et år i Tyrkia i [[Demotika]],( nå heter den Didymoteicho og ligger i Hellas) en by noen dagsritt unna hovedstaden [[Istanbul]].