Redigerer Karl Martell (avsnitt)

== Arv og ettermæle ==
[[Fil:Denier de Charles Martel.jpg|thumb|Mynt preget av karl Martell.]]
[[Fil:Denier au nom de Charles attribuable à Marseille.jpg|thumb|Mynt preget av karl Martell.]]
På begynnelsen av Karl Martells karriere hadde han mange interne motstandere og følte at han trengte å utnevne sin egen konge med krav på tronen, Klotar IV. På slutten derimot, har dynamikken i styret av Frankia endret seg, ingen merovingermarionett trengtes, hverken for forsvar eller legitimitet. Karl delte sitt rike mellom sine sønner uten motstand (selv om han ignorerte sin unge sønn [[Bernhard, sønn av Karl Martell]]). I mellomtiden styrket han den frankiske staten ved å kontinuerlig beseire gjennom overlegent lederskap arméene til fiendtlige fremmede nasjoner som omsluttet det på alle kanter, inkludert de hedenske sakserne som hans barnebarn Karl den store ville kue fullstendig, og maurerne som han stoppet på veien til kontinental dominans.

Karl var av den sjeldneste ressursen i den mørke middelalder: en briljant strategisk general som også var en taktisk kommandant ''par excellance'', i stand til å sette i verk sine planer i slagets kaos mot sine fienders styrker og bevegelser. Utrolig nok var han i stand til å beseire dem gjentatte ganger, særlig når, som ved Poitiers, de var langt mer tallmessig overlegne i antall menn og våpen. Karl hadde den siste kvaliteten som definerer virkelig storhet i militærkommandanter: Han forutså farene hos sine fiender og forberedte seg mot dem nøye. Han brukte underlaget, tid, sted og den intense lojaliteten i sine styrker til å dempe hans fienders overlegne våpen og taktikker. Han tilpasset seg igjen og igjen til fienden på slagmarken, endret seg rolig for å kompensere for det uforutsette og det som ikke kan forutses.

Han var også en dyktig administrator og hersker og organiserte det som skulle bli Europas regjering i middelalderen, et system av underriker, lojale mot baroner, grever, hertuger og øverst kongen, eller i hans tilfelle, ''maior domus'' (rikshovmester) og ''princeps et dux Francorum''. Hans nære koordinasjon mellom kirke og stat innledet også det middelalderske mønsteret for slikt styre. Han skapte den første vestlige stående hæren siden Romas fall. Totalt sett forandret han Europa fra en horde med barbarer som kjempet mot hverandre, til en organisert stat.

=== Begynnelsen på reconquista ===
Det tok enda to generasjoner før frankerne drev alle de arabiske garnisonene ut av Septimania og over Pyreneene, men Karl Martell stoppet invasjonen av frankisk jord og snudde bølgen av islamsk fremrykning. Foreningen av de frankiske kongedømmene under Martell, hans sønn Pipin den yngre og hans barnebarn Karl den store skapte en vestlig makt som forhindret emiratet i Córdoba i å ekspandere over Pyreneene.

Martell var i 732 på grensen til bannlysning, men ble i stedet anerkjent av kirken som dens fremste beskytter. Pave [[Gregor II]] skrev til ham mer enn en gang og ba ham om beskyttelse og hjelp<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/source/g2-martellet.html «Pope Gregory II – Appeal to Charles Martel, 739»] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/g2-martellet.html |date=20080429225422 }}, ''Medieval Sourcebook''</ref>, og han forble til han døde fiksert på å stoppe muslimene. Martells sønn holdt sin fars løfte og vendte tilbake og tok Narbonne gjennom beleiring i [[759]], og hans barnebarn Karl den store etablerte faktisk ''Marca Hispanica'' på den andre siden av Pyreneene i deler av det som i dag er [[Catalonia]], gjenerobret [[Girona]] i [[785]] og [[Barcelona]] i [[801]]. Denne sektoren av det som i dag er [[Spania]] ble da kalt «de mauriske markene» av karolingerne som så på den ikke bare som en måte å holde muslimene i Iberia i sjakk på, men også som begynnelsen på å ta hele landet tilbake igjen. Dette dannet en permanent buffersone mot islam som sammen med kongen av [[Asturias]], [[Pelayo]] (718&ndash;737, som startet sin kamp mot maurerne i fjellene i [[Covadonga]] i 722), og hans etterkommere, var grunnlaget for Reconquista som endte med at alle muslimene ble kastet ut av Iberia.

=== Militær arv ===
I sine visjoner om hva som ville bli nødvendig for ham for å motstå en større styrke og overlegen teknologi (de muslimske rytterne hadde stigbøyle som gjorde de første [[ridder]]ne mulig), og siden han ikke våget å sende sine få ryttere mot det islamske kavaleriet, trente han sin hær til å kjempe i en formasjon brukt av de [[Antikkens Hellas|antikke grekerne]] for å stå imot det overlegne antallet og våpnene gjennom disiplin, mot og villighet til å dø for sin sak: en [[falanks]]. Det skal merkes at han trente sine menn året rundt ved hjelp av hovedsakelig midler fra kirken. Etter at han brukte denne infanteristyrken alene ved Poitiers, studerte han fiendens styrker og tilpasset seg dem ytterligere. Til å begynne med brukte han stigbøyler og sadler fra fiendens døde hester som ble samlet sammen på slagmarken, og rustning fra de døde rytterne. Etter 732 begynte han å integrere tungt kavaleri med stigbøyler og [[ringbrynje]]r i sin hær, og han trente sitt infanteri til å kjempe sammen med kavaleriet, en taktikk som han fikk god bruk for i kampanjene i 736 og 737, særlig i slaget ved Narbonne. Martells evne til å bruke det han hadde, integrere nye idéer og teknologi, gav ham et rykte som briljant general allerede i ung alder. Den var grunnen til at han var ubeseiret fra 716 til han døde, selv mot et vidt spekter av fiender, inkludert det muslimske kavaleriet som på den tiden var verdens beste og de barbariske sakserne på hans egne grenser. Han var i tillegg nesten alltid tallmessig underlegen. Hans innføring av tungt kavaleri i vestlige styrker skapte de første «ridderne» i vesten. Prosessen med å utvikle det berømte [[ridderskap]]et i Frankrike fortsatte i [[Pistres-ediktet]] til hans tippoldebarn [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallede]].

Nederlagene Martell påførte muslimene var livsviktige i at splittelsen av den islamske verden etterlot [[kalif]]atet ute av stand til å gjennomføre et frontalangrep på Europa via sin befestning i Iberia etter [[750]]. Hans evne til å møte denne utfordringen før muslimene gikk i oppløsning, er av største betydning, og det er derfor [[Dante Alighieri|Dante]] skriver om ham i himmelen som en av «troens forsvarere». Etter 750 var det iberiske emiratet, Europas dør, i hendene på umayyadene, mens nesten hele det muslimske imperiet kom under [[abbasidene]]s kontroll, noe som gjorde en invasjon av Europa til en [[logistikk|logistisk]] umulighet mens de to imperiene kjempet seg i mellom. Dette utsatte den islamske invasjonen av Europa til [[Det osmanske rike|tyrkernes]] erobring av [[Balkan]] et halvt millennium senere.

Det skal merkes at akkurat som hans barnebarn Karl den store ville bli berømt for sine raske og uventede bevegelser i sine kampanjer, var Karl legendarisk for å være hvor han ikke var ventet, og han gjorde aldri det hans fiender forventet han skulle gjøre. Det var denne evnen til å gjøre det uforutsette og bevege seg mye raskere enn hans motstandere trodde han kunne som karakteriserte Karl Martells militære karriere.

Det er også interessant at [[viking]]ene for alvor ikke startet sine plyndringsraid før etter at Martells barnebarn, Karl den store, døde. De hadde trolig sjøfartskapasiteten til å begynne disse toktene flere tiår tidligere, men valgte å ikke utfordre Martell og Pipin, og i liten grad Karl den store. I nyere tid har vikingtidens utbrudd, datert til angrepet på det engelske [[Lindisfarne]]-klosteret i år 793, blitt sett i lys av Karl den stores brutale krigføring og tvangskristning av vikingenes germanske brødre, sakserne i dagens Tyskland. Dette var antagelig heldig for Martell som til tross for sine enorme begavelse, antakelig ikke ville klart å slå tilbake vikingene i tillegg til muslimene.