Redigerer Karl Johan-kvartalet (avsnitt)

== Funkis og høyhusplaner ==

På 1920-tallet skjedde nok et stemningsskifte blant toneangivende arkitekter og planleggere – og til dels politikere. [[Funksjonalismen]] (funkisen) gjorde sitt inntog. Teknologiske nyvinninger som [[armert betong]], kraftige stålkonstruksjoner og effektive heiser la grunnlaget for at en kunne øke byggehøyden. Samtidig vokste biltallet sterkt. Mens vi i dag stort sett kjenner funkisen som stil (rettlinja, enkel, praktisk, ingen unødige dekorasjoner), var den opprinnelige hovedtanken like mye en ideologi for å utnytte de mulighetene den nye teknologien gav. Ved å planlegge et område heilhetlig kunne en effektivt lage egne soner for bolig, arbeid, transport og friluftsliv. Og ved å bygge boliger i høyden kunne en få store grøntarealer og likevel ha en høy [[utnyttingsgrad]]. I reindyrka form krevde denne ideen altså at områder blei planlagt fra grunnen, og det var ikke mangel på planer om å rive heile bydeler og bygge alt nytt.<ref>Les for eksempel om planene for «sanering» av [[Grünerløkka]], hos Ellen Røsjø: «[http://www.byarkivet.oslo.kommune.no/article80346-961.html Høyblokker og motorvei på Grünerløkka?]», Oslo byarkivs nettsted 2007; besøkt 5. april 2011.</ref>

På 1930-tallet skjedde det da også store endringer i hovedstaden. I [[Vika (Oslo)|Vika]] reistes [[Oslo rådhus|Rådhuset]] (byens første høyhus), og områdene rundt gjennomgikk ei fullstendig forvandling. Dette var imidlertid fattigslige arbeiderstrøk, i hovedsak med småhusbebyggelse. I praksis var det vanskeligere å «sanere»<ref>Ordet «sanere» kommer av latin ''sanus'', som betyr ''sunn''. ''Bokmålsordboka'' angir to betydninger: «få i stand sunne og ordnede forhold» og «fornye og forbedre (ved å rive gammelt og bygge opp nytt)». Sistnevnte betydning har hatt sin klare berettigelse når det har vært snakk om å ordne opp i mer slumprega bebyggelse, men uttrykket blei etter hvert brukt som en forskjønnende betegnelse på ethvert større riveprosjekt. Det skrives derfor her i anførselstegn.</ref> større områder som alt var bymessig bebygd. Til det var kostnadene ved tomtekjøp for store og eierinteressene for mangslungne. I slike områder ville derfor høyhus innebære bare økt utnyttingsgrad (og høyere leieinntekter) og ikke større grøntområder. Ideene fantes imidlertid, og fortsatt var det et utbredt syn at arkitekturen fra andre halvdel av 1800-tallet var lite å ta vare på. I 1935 foreslo for eksempel arkitekten [[Gudolf Blakstad]], som blant annet hadde tegna [[Odd Fellow-gården (Oslo)|Odd Fellow-gården]] i [[Stortingsgata (Oslo)|Stortingsgata]], å rive Nationaltheatret for å etablere en ny sentralstasjon for bane og tog.<ref>Artikkel i ''Aftenposten'' 3. juli 1935, referert hos Christensen, side 148.</ref>

Også for Karl Johan-kvartalet blei det lagt planer om fornyelse. I 1930 lanserte [[Arnstein Arneberg]], etter oppdrag fra [[Norges Industriforbund]], et forslag om høyhus i kvartalets indre. Det var skissert med 26 etasjer. Denne og andre planer om høyhus i sentrum møtte imidlertid motstand, blant annet fra byplansjef [[Harald Hals]] og byarkitekt [[Harald Aars]].<ref>Den hissigste høyhusdebatten var for øvrig rundt [[Horngården]] på [[Egertorget (Oslo)|Egertorget]]. [[Lars Backer]] tegna opprinnelig et glasstårn på 13 etasjer, men resultatet blei åtte etasjer (likevel høyt for denne perioden) og mindre glass.</ref>

Fem år seinere kom et annet forslag. Arkitektfirmaet [[Torp & Torp]] presenterte et åtti meter langt nybygg langs Karl Johan fra Universitetsgata (Groschhjørnet) til Handelsstanden. Bygget skulle ha åtte etasjer, de to øverste tilbaketrukket. Også Handelsstandens gård skulle bygges på i høyden. Initiativet til planen kom fra ei gruppe med sterke forbindelser i både næringsliv og politikk, blant annet tidligere statsminister for Arbeiderpartiet, hypotekbanksjef [[Christopher Hornsrud]] og formannskapsmedlem for Høyre, advokat [[Eyvind Getz]]. Forslaget fikk støtte fra kinodirektør [[Kristoffer Aamot]], som var formann i byens skjønnhetsråd og så dette som en mulighet å rydde opp i «denne fæle delen av Karl Johan».<ref>''Aftenposten'' 25. mai 1935, referert hos Christensen, side 158.</ref> Aftenposten kritiserte på lederplass forslaget – for å sløse med dyr tomtegrunn; bygget burde være på minst 16 etasjer.<ref>''Aftenposten'' 28. mai 1935, referert hos Christensen, side 159.</ref>

Planen til Torp & Torp møtte også motstand – med varierende argumentasjon. En del arkitekter var ikke begeistra for funksjonalismen som sådan, men holdt seg til dens nasjonalt prega forgjengerstil. Andre mente den massive bygningskroppen tok for lite hensyn til gatas linjeføring («hengekøya»<ref>«Hengekøya» eller «gynga» er et begrep som i blant brukes om Karl Johan mellom de to «høydene» Egertorget og Slottsplassen.</ref>). Atter andre mislikte at de eldre gårdene midt i husrekka blei slått i hartkorn med den fortsatt uglesette Groschgården. Videre kom diskusjonen opp om i hvor stor grad nybygg skulle tilpasses omgivelsene. Byarkitekt Aars argumenterte for å bevare bydelenes målestokk; det nye Vika tålte høyhus, men de eldre bydelene var bygd for tre–fire etasjer.

I 1937 gav riksantikvar [[Harry Fett]] ut ei bok om Karl Johan.<ref>Harry Fett: ''Karl Johans gate, et stykke bykunst'' (Gyldendal 1937). Synspunktene her referert etter Christensen, side 164 ff.</ref> Boka tar utgangspunkt i en annen aktuell sak, spørsmålet om bevaring av [[Basarene]] rundt [[Oslo domkirke|domkirka]], noe riksantikvaren gikk sterkt inn for. Fett argumenterte for Karl Johans gates store kulturhistoriske betydning som «empirens viktigste monument i vårt land», skapt i overgangen fra provinsby til hovedstad. Han var rett nok ikke overbegeistra verken for Groschgården, Nationaltheatret eller andre bygninger fra 1800-tallets siste del, men han endte opp med en vernepolitisk konklusjon, som i alle fall delvis motsa fullskala funkis: «Vi kan ikke evig og alltid og til alle tider av døgnet være revolusjonære og nyskapende, det blir for anstrengende for sinnet. En by må også ha noen rolige punkter, må ha litt av jovialitetens underlige, ubestemmelige særpreg. (...) Rasjonalisme og teori har nemlig aldri alene skapt verken en by eller et folk, ...».<ref>Fett, side 42, sitert etter Christensen, side 168.</ref>

Debatten rundt Karl Johan-kvartalet fortsatte, og det kom ytterligere planer. [[Andre verdenskrig]] satte imidlertid en stopper for videre utbygging,<ref>Krigen satte også en stopper for gjennomføring av bystyrets vedtak i 1937 om å rive Basarene.</ref> og de første åra etter krigen var det gjenoppbygging og løsning av boligmangelen som stod på programmet.