Redigerer Justinian I den store (avsnitt)

=== Undertrykkelse av religioner ===
[[Fil:Half follis-Justinian I-sb0165.jpg|thumb|left|Justinian var en av de første keiserne som ble avbildet med korset på en mynts bakside.]]
Justinians religiøse politikk reflekterte den keiserlige overbevisning om at imperiets enhet  forutsatte troens enhet. Det syntes opplagt for ham at denne troen kunne utelukkende være ortodoks (nikensk). De som var av en annen tro måtte godta at "forsoningsprosessen", som keiserlig lovgivning hadde pålagt siden [[Konstantius II]]s tid, ville fortsette med full styrke. Lovverket inneholdt to statutter<ref>''Cod.'', I., xi. 9 & 10.</ref> som krevde full ødeleggelse av [[Hedendom|hedenskapet]], selv i det private livet. Disse forskriftene ble nidkjært påtvunget samfunnet i dagliglivet. Samtidige kilder ([[Johannes Malalas]], [[Theophanes]], [[Johannes fra Efesos]]) forteller om heftige forfølgelser, selv mot menn i høye posisjoner.

[[Fil:Manicheans.jpg|180px|thumb|Manikeere, en [[Dualisme|dualistisk]] religion med [[Gnostisisme|gnostiske]] trekk, avbildet i et manuskript fra [[Khocho]], en by i [[Tarimbekkenet]] i det som nå er det vestlige Kina.]] 
Kanskje den hendelsen som er mest verdt å merke seg  skjedde i [[529]] var da det [[Nyplatonisme|nyplatoniske]] akademiet i [[Athen]] ble lagt under statskontroll på ordre fra Justinian: Således ble [[hellenisme]]ns skole for utdannelse og læring effektivt kvalt. Hedenskapet ble aktivt undertrykket. I Lilleasia alene hevdet Johannes fra Efesos at det ble konvertert 70 000 hedninger.<ref>Nau, F. i ''Revue de l'orient chretien'', ii., 1897, 482.</ref> Andre måtte også underkaste seg den kristne tro; [[Herulere|herulerne]],<ref>[[Procopios]], ''Bellum Gothicum'', ii. 14; [[Euagrios Scholastikos|Evagrius]], ''Hist. eccl.'', iv. 20</ref> [[hunerne]] ved elven [[Don]],<ref>Procopios: iv. 4; Evagrius, iv. 23.</ref> abchazere,<ref>Procopios: iv. 3; Evagrius, iv. 22.</ref> og [[makronene|tzanniene]],<ref>Procopios: ''Bellum Persicum'', i. 15.</ref> begge de to sistnevnte var folkeslag i [[Kaukasus]].

Dyrkelsen av den gamle egyptiske guden [[Amon]] i [[Augila]] i [[den libyske ørken]] ble forbudt;<ref name="ReferenceA">Procopios: ''De Aedificiis'', vi. 2.</ref> og det samme ble levningene av [[Isis]]-dyrkelsen på øya [[Philae]] (eller Pilak), en øy i [[Nilen]].<ref>Procopios: ''Bellum Persicum'', i. 19.</ref> Kirkeforstander Julian<ref>''DCB'', iii. 482</ref> og biskop Longinus<ref>Johannes fra Efesos: ''Hist. eccl.'', iv. 5 sqq.</ref> bedrev misjon blant [[nabateere]], et nordarabisk folk i området øst for [[Palestina (område)|Palestina]], og Justinian forsøkte å styrke kristendommen i [[Jemen]] ved å sende en biskop fra [[Egypt]].<ref>Procopios: ''Bellum Persicum'', i. 20; Malalas, red. [[Barthold Georg Niebuhr|Niebuhr]], [[Bonn]], 1831, ss. 433 sqq.</ref>

[[Jøder|Jødene]] ble også undertrykket. Ikke bare begrenset myndighetene deres borgerlige rettigheter,<ref>''Cod.'', I., v. 12</ref> og truet deres religiøse privilegier,<ref>Procopios: ''Historia Arcana'', 28;</ref> men keiseren blandet seg også inn i deres indre anliggender i [[synagoge]]ne.<ref>''Nov.'', cxlvi., 8. februar 553</ref> Dog forfulgte han ikke jødene aktivt, men «oppmuntret» dem til å benytte den greske Bibelen ''[[Septuaginta]]'' framfor deres egne bibelske tekster i deres synagoger i Konstantinopel.<ref name="Maas2005">Maas, Michael (2005): [http://books.google.com/books?id=9AvjaThtrKYC&pg=PA16 ''The Cambridge companion to the Age of Justinian''], Cambridge University Press, ISBN 9780521817462, ss. 16–.</ref>

Keiseren hadde store vanskeligheter med [[samaritaner]] som nektet å konvertere til kristendommen og gjentatte ganger gjorde opprør. Han påla dem strenge og harde lovpåbud, men kunne ikke forhindre at det førte til fiendtligheter mot kristne i [[Samaria]] mot slutten av hans styre. Konsistensen i Justinians religiøse politikk betydde at [[manikeisme|manikeere]] også opplevde hard forfølgelse, både landsforvisning og fysisk avstraffelse.<ref>''Cod.'', I., v. 12.</ref> I Konstantinopel skjedde det ved en anledning at mange manikeere, etter en streng [[inkvisisjon]], ble henrettet under keiserens personlige nærvær; en del ved brenning, andre ved drukning.<ref>Nau, F. i ''Revue de l'orient'', ii., 1897, s. 481.</ref>