Redigerer Jens Bjørneboe (avsnitt)

== Bidrag til den litterære debatt ==
Foredraget «Litteratur og virkelighet» fra 1971 er ett av Bjørneboes bidrag til den samtidige litterære debatt. Han sier at han finner det ufruktbart å operere med et absolutt skille mellom skjønnlitteratur og andre skriftlige framstillinger av faglitterær eller journalistisk art. Han hevder at formålet med alle seriøse skriftlige genrer er å uttrykke og fastholde en bit av virkeligheten, enten det dreier seg om den ytre, såkalte objektive virkelighet, eller en indre, subjektiv virkelighet.

De skjønnlitterære forfattere har fått tildelt hvert sitt stykke virkelighet som de sliter med hele livet, et gjennomgangstema eller et grunnmotiv, sier han. I den del av litteraturen som kalles diktning, er «den subjektive ærlighet det helt centrale». Dikteren gir av sitt aller innerste «uten forbehold». Ved å forholde seg absolut ærlig til den indre sannhet, kan han bidra med noe «nytt». En dikter som arbeider slik, vil formidle noe felles menneskelig, noe som «kan deles av andre mennesker». Den subjektive sannhet forvandler seg altså på merkverdig vis til en «objektiv sannhet». Han hevder videre at diktning er en slags vitenskap, ja, «en empirisk vitenskap», og at den som leser, kan bli «klokere» av den:

::«Det er i det hele tatt vanvittig og meningsløst å kreve noe som helst av skjønnlitteraturen, annet enn at man skal bli klokere av den. Men dette er da også et absolutt krav. Jeg forlanger at det skal ''skje noe med meg'', når jeg leser en bok. Den skal ''forandre'' meg.»

Også faglitteratur kan imidlertid gjøre en «klokere» og føre til at man forandrer seg. Forandring kan skje på mange måter, sier han, men den må uansett medføre at det «indre landskap» endrer seg og kommer i ny belysning:

::«Kort sagt: det skjer en fornyelse i forholdet mellem en selv og den virkelighet som omgir en.»

Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserne både ønsker seg og trenger bøker «''som det står noe i''».

Til slutt oppsummerer han på denne måten:

::«Summen av min personlige estetikk blir da, at en bok for å være «godt skrevet», må være så mettet av virkelighet – uansett hva slags virkelighet – at leseren glemmer å spørre seg selv om hvorvidt boken er «godt skrevet», men helt oppholder seg ved den virkelighet som boken formidler.

::Altså en virkelighet som er av en slik intensitet og betydning at man glemmer forfatteren, og at man glemmer sine medbrakte «''kriterier''».

::Oppnår man dette, da har man oppnådd å skrive det jeg vil kalle «''moderne''» litteratur.» (Bjørneboe: «Litteratur og virkelighet», trykt i ''Politi og anarki'' 1975)