Redigerer Isabella I av Castilla (avsnitt)

=== Forvisningen av jødene ===
[[Fil:Alhambra Decree.jpg|right|thumb|En signert kopi av kunngjøring om jødenes forvisning.]]
Med [[den spanske inkvisisjonen]] og med [[Dominikanerordenen|dominikanermunken]] [[Tomás de Torquemada]] som leder, igangsatte de katolske monarkene en politikk for å oppnå religiøs og nasjonal enhet. Jødene hadde siden [[1300-tallet]] havnet i økende grad av diskriminering og forfølgelse. Det kristne hatet, aktivt oppmuntret av flere paver, som [[Klemens VII]] og [[Benedikt XIII]], førte til grusomheter som ble utført med den beste samvittighet. «Den ugjennomsiktige blandingen av pengegriskhet og religiøs ekstase sikret suksessen».<ref>Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): ''Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag'', s. 59</ref> De anonyme anklagene under inkvisisjonen forvandlet Spania til [[Totalitarisme|en totalitær stat]]. De religiøse minoritetene ble forsvarsløse og rettsløse. I [[Sevilla]] alene ble 700 kjettere brent på bålet i løpet av sju år. Flere av de mest bestialske og sadistiske forfølgerne av jødene ble senere den katolske kirkens offisielle helgener, som [[Vincent Ferrer]] og [[Pedro de Arbués]].<ref>Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): ''Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag'', s. 61-62</ref>

Dronning Isabella var neppe en innbitt jødehater i seg selv, men oppfattet seg antagelig som en from forkjemper av [[den katolske kirke]], men monarkiet hadde økonomiske fordeler av konfiskering av jødenes eiendommer. Den [[31. mars]] [[1492]] ble [[Alhambradekreet]] for forvisningen av jødene utstedt.<ref name="Liss 1992. p.298">Liss, Peggy (1992): ''Isabel the Queen'', Oxford University Press, s. 298</ref> Jødene hadde fram til slutten av juli, tre måneder, å forlate landet. De hadde forbud mot å ta med seg verdisaker, som gull, sølv, penger, våpen eller hester.<ref name="Liss 1992. p.298" /> Av en befolkning på kanskje 80 000 jøder var det rundt halvparten som forlot landet mens resten konverterte.<ref>Henry Kamen (1997): ''The Spanish Inquisition: A Historical Revision'', Yale University Press, s. 29-31.</ref> Mange av de gjenværende som ''conversos'' eller ''[[marranos]]'' (spansk for «skitne svin») ble fortsatt forfulgt av inkvisisjonen som skjulte jøder, hvilket fremmet ekstreme ideer om ''limpieza de sangre'', «rent blod», og man kunne skaffe seg sertifikat på at man ikke hadde «blod» som var «forurenset».<ref>Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): ''Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag'', s. 64</ref>

{{Sitat|Fordrivelsen av jødene gjorde etter hvert Spania til en etterhengende nasjon. For jødene hadde hatt hånd om moderniseringskreftene. Så fulgte hundre år hvor Spania levde på gullet fra Amerika. Med slike rikdomskilder kunne moderniseringen utsettes uten at noen merket hva som foregikk. Både i sosiale strukturer og i straffemetoder levde middelalderen videre på halvøya.<ref name="Eriksen63" />}}

De fordrevne jødene ble tatt i mot av den [[Det osmanske riket|osmanske]] [[sultan]]en. Mange slo seg ned i [[Thessaloniki]] hvor de dannet et betydelig [[sefardisk]] samfunn som besto til [[holocaust i Hellas]] under andre verdenskrig.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/german-occupation-and-the-holocaust-in-greece-a-survey/10FC0F5A055B45EE5ACA24871CAC25CB|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Holocaust in Greece|dato=2018|isbn=978-1-108-47467-2|side=15–35|doi=10.1017/9781108565776.003|fornavn=Iason|etternavn=Chandrinos|fornavn2=Anna Maria|etternavn2=Droumpouki|redaktørfornavn=A. Dirk|redaktøretternavn=Moses}}</ref>