Redigerer Irlands historie (avsnitt)

== Irland i tidlig moderne tid (1536–1691) ==
===Reformasjon, erobring og opprør ===
[[Fil:Archive-ugent-be-79D46426-CC9D-11E3-B56B-4FBAD43445F2 DS-25 (cropped).jpg|thumb|En framstilling fra 1500-tallet av irske kvinner og jenter, illustrert i manuskriptet ''Théâtre de tous les peuples et nations de la terre...'' Malt av [[Lucas de Heere|Lucas d'Heere]] i andre halvdel av 1500-tallet. Bevart i biblioteket til [[Universitetet i Gent]].<ref> [https://lib.ugent.be/viewer/archive.ugent.be:79D46426-CC9D-11E3-B56B-4FBAD43445F2#?c=&m=&s=&cv=85&xywh=-4233,-130,13874,8416 Théâtre de tous les peuples et nations de la terre avec leurs habits et ornemens divers, tant anciens que modernes, diligemment depeints au naturel par Luc Dheere peintre et sculpteur Gantois], ''Lib.ugent.be''</ref>]]

I [[1536]] fant [[reformasjonen i England]] sted. [[Henrik VIII av England]] brøt med [[Den hellige stol|pavedømmet]]. Mens engelskmennene, waliserne og skottene aksepterte den nye troen, forble irene katolske. Dette var bestemmende for deres forhold til britene de neste 400 årene, ettersom reformasjonen falt samtidig som England gjorde en innsats for å gjenerobre og kolonisere Irland. Det religiøse skillet betød at irene, og de katolske etterkommerne av hiberno-normannerne, også kjent som ''the Old English'', ble ekskluderte fra å ha politisk makt.

Fra 1536 bestemte Henrik seg for å gjenerobre Irland og bringe det under kronens kontroll. Fitzgerald-dynastiet i [[Hertug av Leinster|Kildare]], som hadde blitt de effektive herskerne av Irland på 1400-tallet, var blitt upålitelige allierte av [[Huset Tudor|Tudor-monarkene]]. De hadde invitert [[burgund]]iske tropper inn i Dublin for å krone viss [[Lambert Simnel]] som konge av England i 1487, skjønt i virkeligheten var han en ti år gammel sønn av en håndverker fra Oxford.<ref>[https://www.english-heritage.org.uk/visit/places/piel-castle/history/lambert-simnel/ «Lambert Simnel and Piel Island»], ''English Heritage''</ref> I 1536 gikk [[Thomas FitzGerald, 10. jarl av Kildare]] (også kalt Silken Thomas) til åpent opprør mot kronen, men det feilet tungt, og han endte opp i [[London]] hvor han ble sammen med fem slektninger [[Hengning, trekking og kvartering|hengt, trukket og kvartert]] ved [[Tyburn]].

Etter å ha slått ned dette opprøret, bestemte Henrik seg for å bringe Irland under engelsk kontroll slik at øya ikke skulle bli en base for framtidige opprør eller utenlandske invasjoner av England. I 1542 oppgraderte han Irland fra et herredømme til et fullt kongerike. Henrik ble utropt til konge av Irland på et møte i [[det irske parlamentet]] det året. Dette var det første møtet i det irske parlamentet som ble deltatt av de gæliske irske høvdingene så vel som det hiberno-normanniske aristokratiet.<ref>[https://www.ancestryireland.com/history-of-the-irish-parliament/background-to-the-statutes/the-constitutional-position/ «The Constitutional Position»] {{Wayback|url=https://www.ancestryireland.com/history-of-the-irish-parliament/background-to-the-statutes/the-constitutional-position/ |date=20201205022725 }}, ''Ulster Historical Fundation''</ref> Etter å ha etablert monarkiet begynte han gjenerobringen, som skulle ta nesten et århundre med kamper og forhandlinger. 

[[Den spanske armada]] havnet utenfor Irland etter den mislykkede invasjonen av England og led store tap under en ekstraordinær stormsesong høsten 1588. Blant de overlevende var kaptein [[Francisco de Cuellar]], som ga en bemerkelsesverdig beretning om sine opplevelser på flukt i Irland og av «de ville irlenderne er barbariske og de mest skitne.»<ref>[https://www.bbc.co.uk/programmes/b007k447 The Adventure of Captain Francisco de Cuellar; The Wild Irish are Barbarous and Most Filthy], ''BBC''</ref>

Gjenerobringen ble fullført under regjeringene til [[Elizabeth I av England|Elizabeth]] og [[Jakob I av England|Jakob I]] etter flere brutale konflikter. (Se [[desmondopprørene]], 1569–73 og 1579–83, og [[niårskrigen (Irland)|niårskrigen]], 1594–1603) Etter dette etablerte de engelske myndighetene i Dublin reell kontroll over Irland for første gang og brakte en sentralisert regjeringen til hele øya. I tillegg ble de innfødte irske herredømmene avvæpnet. I 1614 ble det katolske flertallet i det irske parlamentet styrtet gjennom opprettelsen av en rekke nye bydeler som ble dominert av de nye nybyggerne. Engelskmennene lyktes imidlertid ikke med å konvertere de katolske irene til den protestantiske religionen og de brutale metodene som ble brukt av kongens styre (blant annet å benytte krigslov) for å bringe landet under engelsk kontroll, økte harme mot det engelske styret.

Fra midten av [[1500-tallet]] og inn i [[1600-tallet]] ble det ført en koloniseringspolitikk kjent som ''Plantations'', [[bosetningene i Irland|bosetningene]].<ref>Gregory, Ian N. et al (2013): [https://www.lancaster.ac.uk/troubledgeogs/chap2.htm «2. The Plantations: Sowing the seeds of Ireland's religious geographies»], ''Troubled Geographies''</ref> Skotske og engelske protestanter ble oppfordret til å kolonisere [[Munster]], [[Ulster]], [[Laois (grevskap)|Laois]] og [[Offaly (grevskap)|Offaly]]. Disse utgjorde en herskende klasse, og de framtidige britiske administrasjonene i England ble dannet med deres etterkommere. Det ble også innført egne straffelover (''Penal Laws''),<ref> Howell, Samantha (2016): [https://hilo.hawaii.edu/campuscenter/hohonu/volumes/documents/FromOppressiontoNationalism-TheIrishPenalLawsof1695SamanthaHowell.pdf «A History of the Penal Laws against the Irish Catholics»] (PDF), ''University of Hawai‘i at Hilo''</ref> som diskriminerte mot alle andre kirkesamfunn enn den anglikanske [[Den irske kirke|irske kirke]]. Disse lovene rammet særlig katolikkene, og senere også [[presbyterianisme|presbyterianerne]].

===Borgerkriger og straffelover ===
[[Fil:Oliver Cromwell by Samuel Cooper.jpg|left|thumb|Etter et uvanlig bittert irsk-katolsk opprør og borgerkrig, gjenerobret [[Oliver Cromwell]], på vegne av det engelske samveldet, Irland ved invasjon som varte fra 1649 til 1651. Under Cromwells regjering ble grunneierskap i Irland overveldende overført til [[Puritanisme|puritanske]] soldater og kommersielle begravelsesmenn for å betale for krigen. <small>(Oljemaleri i [[National Portrait Gallery]])</small>]]
1600-tallet var muligens de blodigste og mest brutale årene i Irlands historie. To perioder med borgerkrig, [[1641]]&ndash;[[1653]] og [[1689]]&ndash;[[1691]] forårsaket store tap av menneskeliv, og førte til at den siste rest av det irske, katolske jordeierklassen mistet sine eiendommer, og dissentere ble underkastet straffelover.

Den første krigen, som skulle vare i elleve år, begynte med [[Det irske opprøret 1641|opprøret i 1641]], da irske katolikker gjorde opprør mot engelsk, protestantisk styre, det såkalte protestantisk herrestyre» (''Protestant Ascendancy'').<ref>[https://www.discoveringireland.com/the-protestant-ascendency/ The Protestant Ascendency], ''Discovering Ireland''</ref> Flere tusen protestantiske nybyggere ble massakrert. I årene [[1642]]&ndash;[[1649]] styrte de katolske jordeierne landet som katolske [[Den irske konføderasjon|irske konføderasjon]] mens den engelske borgerkrigen som kalles [[de tre kongerikers kriger]] raste. [[1649]]&ndash;[[1653]] gjenopprettet [[Oliver Cromwell]] engelsk kontroll på vegne av det engelske samveldet i det som var krigens mest brutale fase. Opp mot en tredjedel av befolkningen drept eller forvist som slaver, hvor mange døde på grunn av tøffe forhold. Det meste av jorden som var på irske, katolske hender før 1641 ble beslaglagt og gitt til nybyggere. Flere hundre av de gjenværende irske jordeiere ble tvangsflyttet til [[Connacht]].<ref>[http://www.lurganancestry.com/cromwellsconquest.htm «Cromwell's Conquest of Ireland»], ''Lurgan Ancestry''</ref><ref>[http://www.olivercromwell.org/wordpress/ireland/ «Cromwell in Ireland»], ''The Cromwell Association''</ref>

[[Fil:King James II by Sir Godfrey Kneller, Bt.jpg|thumb|Portrett av [[Jakob II av England]] av Godfrey Kneller Førti år senere kjempet irske katolikker, kjent som «jakobitter», for Jakob fra 1688 til 1691, men klarte ikke å gjenopprette Jakob til tronen til Irland, England og Skottland.<br> <small>(Oljemaleri i [[National Portrait Gallery]])</small>]]
Etter [[den ærerike revolusjon]] i England i 1688 ble Irland den viktigste slagmarken, da den katolske [[Jakob II av England]] forlot London og det engelske parlamentet erstattet ham med den protestantiske [[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]]. De rikere irske katolikkene støttet Jakob for å prøve å reversere straffelovene og konfiskasjonene av irske eiendommer, mens protestantene støttet Vilhelm og dronning [[Maria II av England|Maria]] for å beholde sine eiendommer i landet. Jakob og Vilhelm kjempet om kongeriket Irland i [[Vilhelmskrigen i Irland]], mest kjent i [[slaget ved Boyne]] i 1690, hvor styrkene til Jakob var i klart undertall og ble beseiret.<ref>[https://www.nam.ac.uk/explore/battle-boyne «Battle of the Boyne»], ''National Army Museum'', London</ref> Jakobittisk motstand fortsatte inntil juli 1691, da de ble beseiret igjen i [[slaget ved Aughrim]]. Straffelovene, som hadde blitt mildnet noe etter [[restaurasjonen (England)|restaurasjonen]], ble igjen strammet opp, slik at den katolske befolkningen skulle få mindre mulighet til å organisere et nytt opprør.

=== Forvisning, kontraktsarbeid og slaveri ===
Fra 1400- til 1700-tallet ble irske, engelske, skotske og walisiske fanger fraktet til tvangsarbeid i [[Karibia]] for å jobbe unna straffetiden. Enda større antall kom frivillig som tjenere på kontrakt. På 1700-tallet ble de sendt til de amerikanske koloniene, og på begynnelsen av 1800-tallet til [[Australia]].<ref>Block, Kristen; Shaw, Jenny (2011): «Subjects Without an Empire: The Irish in the Early Modern Caribbean», ''Past & Present''  '''210'''(1), s 33-60.</ref><ref>Beckles, Hilary McD. (1990): [https://www.jstor.org/stable/2937974 «A 'riotous and unruly lot': Irish Indentured Servants and Freemen in the English West Indies, 1644-1713»], ''William & Mary Quarterly''  '''47'''(4), s 503-545</ref> Irene ble avhumanisert av engelskmennene, beskrevet som «villmenn», slik at fortrengningen deres virket desto mer berettiget. I 1654 ga det britiske parlamentet Oliver Cromwell frie hender til å forvise irske «uønskede». Cromwell samlet katolikker over hele det irske landskapet og plasserte dem på skip på vei til Karibia, hovedsakelig øya [[Barbados]]. I 1655 hadde 12 000 politiske fanger blitt tvangssendt til Barbados og inn i kontraktsarbeid.<ref>Rodriguez, Junius P. (1997): [https://archive.org/details/historicalencycl01rodr ''The historical encyclopedia of world slavery. 1. A – K'']. ABC-CLIO. ISBN 978-0-87436-885-7; s. 368–</ref>