Redigerer Insulin (avsnitt)

=== Administrasjonsmåter ===
[[Fil:Insulinówka.jpg|Insulin administreres ofte som en [[subkutan injeksjon]] med en dertil egnet [[sprøyte]]. På bildet er avbildet en gammel modell, hvor brukeren kan avlese og tilpasse antall [[internasjonale enheter]].|thumb]]Til forskjell fra mange medisiner kan ikke insulin tas gjennom munnen ([[peroral terapi|peroralt]]). Det behandles nemlig som et hvilket som helst annet [[protein]] i [[fordøyelsessystem|fordøyelseskanalen]], det vil si at det brytes ned til sine enkelte [[aminosyre]]r og all insulinaktiviteten blir borte. Det har vært forsket på å utvikle metoder for å beskytte insulinet i fordøyelseskanalen så det kan tas gjennom munnen, men ingen metoder har kommet frem til klinisk bruk. I stedet gis insulin vanligvis som [[injeksjon]] [[subkutan terapi|under huden]] ved hjelp av engangs[[sprøyte]] med [[kanyle]], eller flerdose [[insulinpenn]] med kanyle.

Det er flere problemer med bruk av insulin i [[klinisk]] behandling av [[diabetes mellitus|diabetes]]:
* administrasjonsmåte
* valg av riktig [[dose]] og doseringstidspunkt
* valg av passende insulin[[legemiddel|preparat]] basert på vurderinger av tid for innsettende effekt, maksimal effekt og varighet av effekt
* justering av doser og tidspunkt tilpasset matmengde og mattype
* justering av doser og tidspunkt tilpasset [[trening|fysisk aktivitet]]
* justering av preparat, doser og tidspunkt tilpasset andre forhold som f.eks. [[stress]] eller [[sykdom]]
* doseringen er ikke-fysiologisk, idet en [[bolus]]dose gis under huden i stedet for at [[bukspyttkjertel]]en frigjør insulin (og C-peptid) gradvis direkte til [[portåren]]
* det er plagsomt for [[pasient]]ene å sette [[sprøyte]] på seg selv en eller flere ganger daglig
* det innebærer risiko for feiltakelser, som oftest at man tar for mye insulin

Det har vært gjort flere forsøk på å forbedre administrasjonsmåten fordi mange synes sprøytestikk er ubeleilig eller smertefullt.  Ett alternativ er [[jet-injeksjon]] uten [[kanyle]], som også brukes ved noen typer av [[vaksine|vaksinasjoner]]. Maksimaleffekt og varighet er annerledes enn ved konvensjonell injeksjon av samme mengde og type insulin. Noen diabetikere klarer å kontrollere sykdommen ved hjelp av jet-injektorer, men ikke med sprøyter og kanyler. Det finnes også [[insulinpumpe]]r av ulike typer som er elektriske [[injektor]]er koblet til periodevis utskiftbare kanyler ([[kateter (verktøy)|kateter]]e) i huden. En del som ikke oppnår tilfredsstillende kontroll med konvensjonelle injeksjoner (eller noen ganger jet-injeksjoner), klarer dette med en passende pumpe.

En [[insulinpumpe]] er en fornuftig løsning for noen. Det er imidlertid en rekke hindringer; kostnader, faren for [[hypoglykemi]]ske episoder, kateterproblemer, teknisk svikt og &ndash; så langt &ndash; ingen fungerende metoder for å avpasse insulintilførselen til [[blodsukker]]nivået. Hvis det gis for mye insulin, pasienten spiser mindre enn vanlig eller er mer aktiv, så kan [[hypoglykemi]] oppstå. På den annen side, hvis pumpen gir for lite insulin oppstår [[hyperglykemi]]. Begge tilfeller kan medføre livstruende situasjoner. I tillegg innebærer faste (periodevis utskiftbare) katetere en betydelig risiko for [[infeksjon]] og [[sår]]dannelse. Pr. idag krever insulinpumper betydelig vedlikehold og innsats for å fungere korrekt. Noen klarer imidlertid ikke å holde blodsukkeret under rimelig kontroll uten hjelp av insulinpumpe.

Forskere har fremstilt et apparat som ligner et armbåndsur som måler blodsukkeret gjennom huden og tilfører korrigerende doser av insulin gjennom [[pore]]r i huden.  Både [[elektrisitet]] og [[ultralyd]] har vist seg å gjøre huden midlertidig [[pore|porøs]]. Insulinadministrasjon på denne måten var i 2004 høyst eksperimentell, men blodsukkermåling ved hjelp av slike «armbåndsur» var allerede kommersielt tilgjengelig.

Et annet fremskritt ville være å helt unngå periodisk insulinadministrasjon ved å installere en selvregulerende insulinkilde, for eksempel ved [[bukspyttkjertel]]- eller [[beta-celle]]-transplantasjon. [[Transplantasjon]] av en hel bukspyttkjertel som et enkelt [[organ]] er teknisk vanskelig og ikke vanlig. Vanligvis transplanteres bukspyttkjertel sammen med [[lever]] eller [[nyre]]r. Transplantasjon av kun beta-celler er en annen mulighet. I flere år har de fleste forsøk på dette vært mislykkede, men forskere i [[Alberta]] har utviklet teknikker som gir mye høyere sjanse for suksess; omkring 90% i en forsøksgruppe. Beta-celletransplantasjoner kan i nær fremtid bli mer praktisk og vanlig i bruk. Flere andre metoder enn transplantasjon for automatisk insulintilførsel er på utviklingsstadiet i forskningslaboratorier, men ingen av disse er for tiden i nærheten av klinisk godkjenning.

Det forskes aktivt på [[innånding|inhalasjon]] av insulin og flere andre, mer eksotiske teknikker.