Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

== Arrestasjon og deportasjon ==
Massearrestasjonene skjedde i oktober og november 1942, men elleve jøder hadde blitt deportert enkeltvis før oktober 1942.<ref name=Bruland2002>Bruland, Bjarte: Donau-deportasjonen kostet 9339 kroner. Aftenposten, 26.11.2002.</ref> Før arrestasjonene i 1942 var det omkring {{formatnum:2100}} jøder i Norge. Omkring 770 jøder ble deportert fra Norge til tyske konsentrasjonsleirer, ifølge Mendelsohn. Bare 30 overlevde. [[HL-senteret]] og [[Bjarte Bruland]] oppgir 772 deporterte og 34 overlevende. De drepte utgjorde 30–40 prosent av den jødiske befolkningen i Norge. De fleste jøder som overlevde krigen, flyktet til Sverige.<ref name="hlsenteret.no"/><ref name=Bruland/> 230 jødiske familier ble helt utryddet. Blant de deporterte var 102 flyktninger fra kontinentet; av disse overlevde omkring 14. Blant de øvrige deporterte overlevde omkring 2 prosent. Blant de drepte var omkring 160 statsløse. I tillegg ble ni personer skutt og drept i Norge, to [[Feldmann-saken|myrdet under flukt til Sverige]], fire omkom i krigshandlinger, og seks døde etter det som antas å være selvmord. De yngste deporterte var født sommeren 1942. Mendelsohn oppgir totalt 758 døde medregnet selvmord, døde i krigshandlinger og [[Ephraim Wolff Koritzinsky]] som døde av kreft.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 184.</ref>
{{quote box|title=Telegram til landets politimestre og lensmenn 25.10.1942
|quote=Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover, og skal transporteres til Kirkeveien 23, Oslo. Arrestasjonene skal skje mandag den 26. oktober kl 06.00. Arrestantene må medta skaffetøy, rasjoneringskort og alle legitimasjonsdokumenter. Formuen beslaglegges. Oppmerksomheten henledes på verdipapirer, smykker og kontanter, og heretter må det ransakes. Bank-konto sperres og bankbokser tømmes. (&hellip;) Alle voksne jødinner pålegges daglig meldeplikt ved ordenspolitiets kriminalavdeling.<br />
{{align|center|Statspolitisjefen}}
|source= <small>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]] s.14.</small>|align=right
|width=35%
|qalign=left}}
{| class="wikitable"
|+Statspolitiets oppsummering per 22. mars 1943<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 211.</ref>
|-
! !! Antall
|-
| Sendt ut av landet || 671
|-
| I Bredtvedt fengsel || 5
|-
| I Berg leir || 57
|-
| Arrestert av tysk Sipo|| 99
|-
| Syke, ikke anholdt || 25
|-
| Døde || 21
|-
| Forlatt landet|| 6
|-
| Ikke fulljøder || 21
|-
| Løslatt eller ikke internert || 71
|-
| Savnet || 575
|-
|'''Sum'''|| '''1551'''
|}
{{quote box
|title=''Aftenpostens'' kommentar 27. oktober 1942
|quote=Hvor meget man enn kan beklage enkelte av de jøder og de jødefamiliene som rammes av de bestemmelser som i dag offentliggjøres, så må man ikke i falsk sentimentalitet forsøke å skjule for seg selv det faktum at jødene selv har villet denne krig, har skapt de hatefulle forutsetninger for den, og samvittighetsløst har styret land etter land inn i den. Men verden over sitter jødene som en stat i staten og fører sin egen politikk gjennom sine egne skjulte virkemidler. Jødeproblemet er et verdensproblem og et nasjonalt problem. Det er problemet innenfor våre egne grenser som no søkes løst ved å føre vårt forhold til jødene tilbake, i overenstemmelse med vår Grunnlov.<br />
|source= <small>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 99.</small>|align=right
|width=35%
|qalign=left}}

===Enkeltarrestasjoner===
[[Moritz Rabinowitz]] ble etterlyst av okkupasjonsmakten 10. april 1940, og arrestert i desember samme år som en av de første jødene i Norge. Den tyske forfatteren [[Eugen Lewin-Dorsch]] ble arrestert i mai 1941 og deportert. Han døde i [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]] 2. oktober 1941 som den første jøden deportert fra Norge. [[Benjamin Bild]] ble arrestert i mars 1941 ved en streik på [[Kjeller Flyfabrikk]]. Han døde i [[Gross-Rosen konsentrasjonsleir]] 26. desember 1941. Abraham Filländer ble arrestert i september 1941, deportert i desember og drept 27. januar<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s.34 og vedlegg.</ref> eller 7. mai 1942.<ref name=falne1/>

I januar 1942 ble Ernst Savosnick internert på Falstad som «gissel», og i mars ble Isidor Isaksen (formann i menigheten i Trondheim) også internert; begge ble torturert. Isidors brødre David og Wulf ble skutt av tyskerne i mars.<ref name="ReferenceG">[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 69.</ref><ref>''Våre falne'', bind 3, s. 413, 418</ref> I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene mot [[englandsfarten]] fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum.<ref>[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]], s. 50.</ref> Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken og: 
{{sitat|..dessuten er jeg prinsipielt enig i at de jøder som vi har i landet, må fjernes. Det er en svikt i vår rasestolthet og i ansvarskjenslen for vårt norske blod som førte til at vi lot jøder få innpass hos oss. Det bør være en selvfølgelig ting at vi no blir kvitt dem. Jeg husker Fischer, som sikkert på mange måter er et verdifullt menneske. Det er allikevel ikke det det må spørres om her, men linjen må trekkes konsekvent uten hensyn til det enkelte menneske.<ref>[[#refBorochstein|Borøchstein (2000)]] s. 141.</ref>}}

Isak, Paul og [[Ruben Ullmann]] ble deportert i mai 1942. Helene Strand Johansen og Miriam Kristiansen (begge født i Russland) forsvant i mai 1942 i Auschwitz som de første norske kvinnene.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s. 35</ref> [[Josef Berg]] ble arrestert sommeren 1942 på grunn av politisk virksomhet. [[Leif Wolfberg]] ble arrestert våren 1942 og var på tvangsarbeid før han ble deportert.<ref>[[#refNøkleby1985|Nøkleby (1985)]] s. 196.</ref> Arthur Rosenberg var tysk flyktning i Norge. Han ble deportert til Sachsenhausen 27. mai 1942 og forsvant etter å ha bli sendt mot Lublin 24. oktober 1942.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 62.</ref> I slutten av august 1942 ble helt uventet flere voksne menn blant dem som ferierte på [[Nærsnes]] internert på Grini og mishandlet. De ble beskyldt for ulovlig virksomhet og spredning av nyheter. Blant dem var rabbiner Julius Samuel og andre tillitsmenn. De ble deportert 19. november før hovedtransporten en uke senere.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 72.</ref>

=== Massearrestasjoner ===
[[Fil:Falstad (1945) (6260599608).jpg|mini|Under unntakstilstanden i Trøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert av norsk ordenspoliti. De ble internert i ''SS–Strafgefangenenlager'' [[Falstad fangeleir|Falstad]] utenfor [[Levanger]].<ref name="mørke måneder" />]]

Jødiske menn (om lag ti personer) i Tromsø ble internert 18. juni 1941 på [[Sydspissen fangeleir]] utenfor Tromsø få dager før [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|den tyske innmarsjen i Sovjetunionen]].<ref name=":3" /> I tillegg til jødene ble også over hundre andre i Nord-Norge arrestert, men de fleste ikke-jødiske ble raskt løslatt igjen.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 57-58.</ref> I Oslo ble på samme måte 50 jøder av russisk og baltisk herkomst internert da Tyskland invaderte Sovjetunionen.<ref name="Ringdal 1987"/>

Under unntakstilstanden i [[Trøndelag]] fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert. Disse ble ført til [[Falstad fangeleir|Falstad]] konsentrasjonsleir, hvor hele gruppen ble mishandlet. Forholdene på Falstad forverret seg i mai 1942, da det kom nytt, ungt vaktmannskap, mange med erfaring fra Polen. Gestapos øverste leder i Trøndelag, [[Gerhard Flesch]], uttalte at det ikke gjorde noe om «det daglig ble drept en jøde». I august ble vel 20 jødiske menn på Falstad sendt til Nord-Troms for å bygge snøskjermer langs riksveien, 21. november ble de sendt rett til [[Grini fangeleir]]. Familiene til de internerte og de henrettede ble kastet ut av sine boliger og stuet sammen i et par leiligheter. Dette var det eneste forsøk på å plassere jødene i getto i Norge.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], s.74-75.</ref> Omkring 50 jøder fra Nord- og Midt-Norge ble holdt på Falstad frem til deportasjonen (noen ble henrettet i løpet av 1942).<ref>{{Kilde www|tittel = Jødisk museum oversikt over Holocaust i Norge|url = http://www.jodiskemuseum.no/site/htmlsider/19401.html|verk = www.jodiskemuseum.no|besøksdato = 2015-12-06|url-status=død|arkivurl = https://web.archive.org/web/20151004151556/http://www.jodiskemuseum.no/site/htmlsider/19401.html|arkivdato = 2015-10-04}}</ref> Jon Reitan, faglig leder på Falstadsenteret, skriver i doktorgradsprosjektet «Møter med Holocaust» at jødehatet til Flesch kan ha medvirket til at jødeforfølgelsene i Norge ble innledet i Trøndelag.<ref>{{Kilde avis|tittel=Den trønderske Holocaust-skammen|avis=Trønder-Avisa|url=|etternavn1= Larsen |fornavn1=Bjørn Sigurd |etternavn2 = Nesgård | fornavn2= Johan Arnt  |dato=21. januar 2015|side=18-19|sitat=}}</ref>

====Initiativ====
Det er uklart om deportasjonene skjedde etter initiativ fra Quisling og hans regjering.<ref name="Harper 2012">[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 7.</ref> Det finnes ingen referat fra møter mellom okkupasjonsmakten og NS-regimet der «løsningen på jødeproblemet» ble diskutert. Et brev fra Halldis N. Østbye (som da ikke hadde noen formell posisjon) til Quisling 7. oktober viser at det på den tiden foregikk en diskusjon i ledersjiktet i NS om de norske jødenes skjebne.<ref>[[#refHetland|Hetland (2012)]] s. 27.</ref> Lov om inndraging av jøders formuer (26. oktober) var undertegnet av ministerpresident Quisling, innenriksminister [[Albert Viljam Hagelin]], justisminister Sverre Riisnæs og kulturminister [[Rolf Jørgen Fuglesang]]. Loven ble bekjentgjort i avisene 27. oktober.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.87.</ref> Ifølge Bruland er det ganske sikkert at initiativet til aksjonen ble tatt på tysk hold i Norge og at det ikke kom noen ordre fra Berlin.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 20.</ref>

====Planlegging====
Kriteriet for arrestasjonene 26. oktober var «J»-stempel i legitimasjonspapirene («fulljøder» eller «halvjøder» som samtidig var medlem av det mosaiske trossamfunn eller gift med jøde), og arrestasjonene ble planlagt etter de registreringene av norske jøder som politiet og NS hadde gjort. Quislings regjering vedtok 24. oktober en utvidelse av straffeloven, slik at internering hadde lovhjemmel som et «sikringstiltak». En slik lovhjemmel var nødvendig for at norsk politi skulle gjennomføre aksjonene.<ref name="ReferenceH">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 371-372.</ref> Ifølge [[Wilhelm Wagner]] kom ordren om internering og deportasjon av de norske jødene fra Berlin. Ordren gikk til Sipos leder i Norge, [[Heinrich Fehlis]], og det ble holdt flere møter hos Fehlis om saken. Det var Wagner som ga muntlig ordre til norsk politi via politisjef [[Karl Marthinsen]].<ref>[[#refBergfald1967|Bergfald (1967)]], s.58.</ref> Bortsett fra drapet på Halden-toget foreligger ingen dokumenter som belyser hvorfor aksjonen ble gjennomført akkurat i slutten av oktober.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.18</ref>

Marthinsen var som sjef for [[statspolitiet]] (Stapo) sentral i aksjonen. Wagner hevdet etter krigen at han hadde fått ordren fra Fehlis og sjefen for Gestapo i Norge, [[Hellmuth Reinhard]], som i sin tur hadde fått ordren fra enten [[Wilhelm Rediess]] eller [[Reinhard Heydrich]].<ref name="Søbye 2003"/> Ifølge Ottosen hadde Heydrich og Eichmann satt de norske jødene på vent blant annet fordi transport med tog gjennom Sverige var vanskelig å få til og fordi det var svært få jøder i Norge. Ottosen mener initativet kom fra den «ærgjerrige» Reinhard på bakgrunn av Hitler-regimets overordnete planer for jødene i Europa.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]] s. 303f</ref> En av utfordringene var å få tak i skip til transporten. Borøchstein skriver at det var Reinhard som med stor innsats og ved personlige kontakter fikk plass om bord på «Monte Rosa» og «Donau».<ref>[[#refBorochstein|Borøchstein (2000)]] s. 165.</ref>
[[Fil:Hirdmannen Organ for Rikshirden 28 november 1942 Jødeånden må bekjempes Stabschef Lutze Nasjonal Samling NS solkors suncross Norwegian Nazi antisemitic WWII newspaper magazine (Holocaust exhibition HL-senteret Oslo Norway 2021) A.jpg|thumb|[[Hirden]]s avis ''[[Hirdmannen]]'' var sterkt antisemittisk. Den 28. november 1942, like etter landsomfattende massearrestasjoner av norske jøder, var hovedoppslaget «Jødeånden må bekjempes over alt!»]]

Marthinsen fikk ordren lørdag 24. oktober, og arrestasjonene skulle gjennomføres mandag 26. oktober. Riisnæs bestyrte både Justisdepartementet og Politidepartementet, ettersom politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] var bortreist (han var ved østfronten), og Riisnæs la frem et lovforslag for Quisling lørdag kveld. Ifølge [[Hans Fredrik Dahl]] er det ukjent om drapet på [[Arne Hvam]] på [[Halden]]-toget utløste ordren fra ''[[Reichssicherheitshauptamt]]''.<ref name="ReferenceH"/> Forberedelsene begynte sent på kvelden 23. oktober, da åtte tjenestemenn i statspolitiet begynte å utarbeide lister over jøder.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.83.</ref> Listene ble satt opp med utgangspunkt i spørreskjema for jøder samlet inn våren 1942. Mange av de jødene som hadde skiftet bopel i mellomtiden, ble sporet opp ved hjelp av [[folkeregisteret]].<ref>[[#refSobye1998|Søbye (1998)]] s.12</ref> Marthinsen noterte 17. november: 
{{sitat|Det var alt for knapp tid til forarbeid av en så omfattende aksjon. Jeg burde ha hatt like mange uker som jeg nå hadde døgn til disposisjon. Følgen av denne knappe tid er blant annet: At en del jødefamilier kom for sent inn til Oslo (…) og at jeg derfor nå må internere disse i [[Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Bredtvedt]] for ubestemt tid, og at jeg ikke fikk anholdt på langt nær alle familier fordi disse hadde skiftet bopel, var bortreist, var på arbeid, osv.|Karl Marthinsen (17. november 1942)<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 43.</ref>}}
[[Fil:Jødenes krig (HL-senteret, 2016-10-06).jpg|mini|upright|[[Halldis Neegaard Østbye]]s ''Jødenes krig'' ble utgitt i 1941. I forordet skriver Østbye at «uten å forstå jødeproblemet vil man ikke forstå årsaken til og hensikten med den krig som de to store finansdemokratier England og Frankrike erklærte Tyskland 3. september 1939. ''Jødeproblemet er nøklen til verdenshistorien''». ]]

Meldeplikten innført 17. november ble utvidet til «kvartjøder»,<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 376.</ref> noe som var mer omfattende enn tyskernes egne bestemmelser.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 161</ref> Ifølge Wagner ble det holdt møte hos Fehlis om deportasjonen, der det ble sagt at jødene skulle sendes til Stettin, og videre at Hellmuth Reinhard sendte ham (Wagner) til «marinekommandoplass» i Oslo for å ordne transport for jødene.<ref>[[#refBergfald1967|Bergfald (1967)]] s. 59-61.</ref> Historiker Frode Sæland skriver i boken ''Herman Beckers krig'' at Wagner ga Marthinsen ordre 24. november: Alle jøder med «J» i passet skulle ut av landet, og det var stillet skipsleilighet til disposisjon med avgang fra Oslo torsdag 26. november kl. 15.00.<ref>Sæland, Frode: ''Herman Beckers krig''. Oslo: Aschehoug, 2009, s. 175. ISBN 9788203291517</ref> Det er ifølge Mendelsohn uklart om den konkrete ordren om å sette i gang deportasjonene 26. november kom fra Berlin, for eksempel finnes det ikke noe skriftlig dokumentasjon på noen ordre fra RSHA. [[Adolf Eichmann]] hevdet i forhør at han ikke kjente til at det var satt i gang uttransportering fra Norge. Samme kveld (24. november) Marthinsen fikk beskjed om at uttransporteringen skulle skje 26. november, holdt han møte med sine medarbeidere (blant annet [[Ragnvald Kranz]] og [[Sverre Johan Dürbeck]]<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 35.</ref>) samt Wilhelm Wagner for å planlegge aksjonen.<ref name="ReferenceI">[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.111.</ref> Ottosen mente det ikke var tvil om at det kom overraskende på Eichmann at en transport norske jøder var på vei, og at initiativ og planlegging skjedde i Oslo.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995]] s. 305</ref> På tysk side var Wagner og Reinhard sentrale i ledelsen av deportasjonen 26. november. Teleksen fra Berlin om deportasjonen med «Gotenland» i februar 1943 var signert Eichmann.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.215.</ref>

Etter den første store deportasjonen 26. november 1942 uttalte noen vitner etter krigen at [[Norges Røde Kors]] ved [[Fridtjof Heyerdahl]] sendte en appell til [[Nikolaus von Falkenhorst|general Falkenhorst]], sjef for ''Wehrmacht'' i Norge, om å stanse utsendingene og slippe jødene fri.<ref name="Bergfald 1967">[[#refBergfald1967|Bergfald (1967)]] s. 91.</ref> Heyerdahl kunne ikke bekrefte vitneutsagnene, men Heyerdahl hadde kontakt med ''Reichskommisariat'' om saken og formidlet et tilbud fra svensk Røde Kors om å ta hånd om fangene.<ref name="ReferenceI"/>

==== 26. oktober ====
[[Fil:Quisling for Norge.jpg|mini|upright|Forestillinger om en jødisk konspirasjon var sentralt i NS-lederen [[Vidkun Quisling]]s tankemønster. Like før massearrestasjonene i oktober 1942, innførte han som «ministerpresident» lover som gav myndighetene hjemmel til å arrestere jøder og inndra formuene deres.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 368, 371.</ref>]]

24. oktober innførte [[Vidkun Quislings andre regjering|Quisling-regjeringen]] lov om sikkerhetstiltak mot personer som «mistenkes for visse overtredelser» eller «å fremme folke- eller statsfiendtlige bestrebelser». Dette var det formelle grunnlaget for arrestasjonene og interneringene som fulgte.<ref name=":3" /> Samme dag fikk det norske [[Statspolitiet]] ordre fra [[Sicherheitspolizei|SIPO]] om å arrestere alle mannlige jøder over 15 år. Statspolitiet, politimestre og lensmenn fikk telegrammet søndag 25. oktober kl 10.30,<ref name="Søbye 2003"/> og arrestasjonene ble iverksatt natten til 26. oktober. Aksjonen ble ledet av Statspolitiet og gjennomført av norsk politi, forsterket med enheter fra [[Germanske-SS Norge]]. I Oslo, Bergen og Trondheim deltok kriminalpolitiet i aksjonen, på mindre steder ble arrestasjonene utført av lensmenn.<ref name=Skarpnes/>

Hirden stilte også vaktmannskaper til interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. Jødiske kvinner fikk samtidig meldeplikt på politikontoret og eiendom ble beslaglagt.<ref name=Skarpnes/> Aksjonen 26. oktober ble kjent tolv timer for tidlig, fordi politimesteren i Oslo (trolig ved en feiltakelse) hadde slått den opp som en alminnelig dagsordre.<ref name="Harper2015" /> De mannlige jødene, flesteparten fra Sør-Norge, ble internert på [[Berg fengsel|Berg leir]] utenfor Tønsberg. Berg konsentrasjonsleir var den eneste rene norske leiren i Norge. Den var opprettet og administrert av NS-regimet og underlagt Politidepartementet, og vaktmannskapene var norske.<ref name="ReferenceF"/> Per 11. november 1942 var det 338 jødiske fanger i Berg leir.<ref>''Du skal fortelle det til dine barn. Det mosaiske trossamfund i Oslo 1892-1992''. Oslo: Det mosaiske trossamfund i Oslo, 1992</ref> De aller fleste som ifølge listene skulle hentes denne dagen, ble internert. Aksjonen var «forbausende effektiv», ifølge Ringdal.<ref>[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 240</ref>

De arrestertes boliger ble forseglet, og alle deres verdier og eiendeler ble beslaglagt av de norske NS-myndighetene i henhold til Quisling-regjeringens lov av 26. oktober. Verdigjenstander av [[gull]] og [[sølv]] samt smykker og ur ble overtatt av de tyske okkupasjonsmyndighetene.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 92.</ref>

{{quote box|title=Instruks for mottakelsen av jøder som blir innbragt fra Oslo og Aker<br />
|quote=# Mottakelsen skjer i Kirkeveien 23
# To mann er avgitt til å ta seg av disse innbringelser. Disse utfyller det vanlige skjema med to gjennomslag. Påse at arrestanten medunderskriver skjemaet. Samtlige tre eksemplarer skal underskrives av tjenestemann og arrestanten.
# Arrestanten fratas alle verdisaker som de har på seg, så som penger, ur, ringer (unntatt vieslesringer) m.v. Påse at det som blir mottatt stemmer med det som er oppført på skjemaet. Nøkler må merkes med merkelapp så det fremgår om det tilhører forretning, leilighet, o.s.v. Beslaget legges i konvolutt som merkes med arrestantens navn, tiden for innbringelsen, vedk. som innbragte, innhold og underskrift av den tjenestemann som mottar det.
# Det føres samtidig liste over de innbragte arrestanter.
# Beslaget leveres til vakthavende som hver morgen leverer til intendanten.
# Vakthavende sørger for at arrestantene blir transportert til Bredtvet.
{{align|center|STATSPOLITIET<br />
etter ordre<br />
28. oktober 1942
}}|source=<small>[[#refSavosnick1986|Savosnick og Melien (1986)]] s.179.</small>
|align=right
|width=35%
|qalign=left}}

Den illegale pressen skrev om arrestasjonene i oktober, blant annet ''Håndslag'' og ''[[Friheten]]'', der det til dels ble antatt at mennene skulle sendes på tvangsarbeid i Nord-Norge eller Polen.<ref name="ReferenceC"/> Quisling ga 7. november ordre om at eldre menn over 65 år skulle slippes fri.<ref>Dahl (1992) s. 375.</ref>

====25.–26. november====
Utenfor Oslo begynte arrestasjonene 25. november. Da ble også eldre menn og innlagte på sykehus arrestert.<ref name="Søbye 2003"/> Eldre menn i Berg leir hadde tidlig i november blitt løslatt etter ordre fra Quisling og de ble arrestert på nytt. [[Knut Rød]] fikk beskjed av Karl Marthinsen om å organisere arrestasjon av jøder i Oslo. Røds avdeling brukte 25. november til å sette opp lister over de som skulle arresteres, og torsdag 26. november ble alle jødiske kvinner og barn arrestert i Oslo.<ref name=Kathe/> Unntatt arrestasjon var jøder med statsborgerskap i USA, Storbritannia, nøytrale land eller land allierte med Tyskland.<ref>[[#refBergfald1978|Bergfald (1978)]] s .82</ref>

Rød organiserte arbeidet med 100 patruljer bestående av to politimenn og to hjelpere, og med én drosje til disposisjon for hver patrulje.<ref name=Kathe/> I Oslo var 100 drosjer rekvirert av Statspolitiet og skulle være klare fra klokken 4.30 om morgenen 26. november. I Hausmannskvartalet ble det også brukt lastebiler. Karl Marthinsen møtte ikke opp denne morgenen, og derfor ga Knut Rød ordren til de flere hundre politifolkene som sto oppstilt. Norsk statspoliti, kriminalpolitiet, [[Hirden]] (som var misfornøyde med at de ikke fikk være med på aksjonen mot mennene en måned før), [[Germanske-SS Norge]] og politiets beredskapsavdeling deltok i aksjonen.<ref name="ReferenceF"/>

Patruljer på tre mann fikk en liste med navn og adresse for personer som skulle bringes til «Donau». På kaia i Oslo overtok tysk politi kontrollen. Den største kostnaden, 5000 kroner, var betaling for drosjene, dessuten fikk hver hirdmann 20 kroner. I tillegg ble en del av mennene som var internert i Berg leir, hentet ut.<ref name=Bruland2002/><ref name="ReferenceF"/> [[Ragnvald Kranz]] reiste til Berg i Vestfold for å unngå den ubehagelige oppgaven med å innbringe gamle og syke.<ref name="Søbye 2003"/>

Aksjonen 26. november ble igangsatt på kort varsel, trolig fordi «Donau» var på vei til Oslo med rekonvalesenter fra Østfronten og hadde ikke returlast fra Oslo til Stettin 26. november.<ref name=Kathe/> Et telegram (eller telex) fra RSHA ettermiddagen 25. november opplyser om at krigsmarinen «plutselig» tilbød mulighet for borttransportering av jødene» («Die plötzlich von Seiten der [[Kriegsmarine]] angebotene Möglichkeit zum Abtransport der Juden»). Meldingen fra RSHA angir hvilke kategorier av jøder som skal deporteres, og hvilke som skal bli i Norge.<ref>[[Øystein Sørensen]]: «NS-regimet og jødene», ''Historie og moral'' (s. 79), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-533-0</ref> Det var Hellmuth Reinhard som organiserte transporten med «Donau».<ref>[[#refBergfald1967|Bergfald (1967)]] s. 60-61.</ref>
{{sitat|I første omgang arresteres alle jøder over 15 år. Disse får ikke ta med seg verdisaker eller verdipapirer. De skal ransakes for efter skytevåpen og sprengstoff. De skal miste sitt norske statsborgerskap. De kommer aldri mer tilbake til Norge.|Telegram fra [[Rolf Günther (SS-offiser)|SS-offiser Rolf Günter]], [[Adolf Eichmann|Eichmanns]] stedfortreder, sendt til [[Gestapo]] i Oslo før aksjonen 25-26. november<ref>som gjengitt av [[#refBergfald1967|Bergfald (1967)]] s. 46</ref><ref>«''Eine Rückkehr abbeförderter Juden nach Norwegen kommt in keinem einzigen Fall mehr in Frage.''» gjengitt av [[Øystein Sørensen]] i «NS-regimet og jødene», ''Historie og moral'' (s. 79), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-533-0</ref>}}

[[Stian Bech]] var blant statspolitimennene som hadde hatt ansvar for å følge opp jøder som ikke overholdt meldeplikten i tiden frem mot arrestasjonene den 26. november, og han gikk systematisk igjennom leilighetene til jødiske personer som NS-myndighetene savnet. Bech var også ansvarlig for å gjennomsøke sykehus og andre institusjoner etter skjulte jøder. Han fant raskt ut at de sykehusansatte saboterte jakten hans. For eksempel fant han ingen jødiske navn etter å ha forlangt pasientkartotekene ved Ullevål sykehus utlevert. Bech klarte å få fatt i minst 11 jøder fra sykehusene innen utgangen av november, men 38 jødiske menn hadde til samme tid unnsluppet gjennomsøkingen av sykehusene.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 200-201.</ref>

Politiet i Trondheim fikk 24. november ordre om å samle de gjenværende jødene i byen og sende dem sammen med jødene på Falstad til Oslo. Ordren kom fra tysk politi i byen under ledelse av [[Gerhard Flesch]], som hadde fått ordren fra Fehlis. Røde Kors ble informert om transporten og sørget for mat og medisiner. Toget med 72 jøder fra Trøndelag kom til Oslo østbanestasjon klokken 1 natt til 27. november, altså etter at «Donau» hadde seilt. De ble da overført til Bredtvet. Frem til deportasjonen med «Gotenland» i februar ble i alt 196 jøder internert på Bredtvet.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 138-139.</ref>

Etter arrestasjon av kvinner og barn skrev den illegale pressen at formålet med arrestasjonene kunne være å utrydde nordmenn av jødisk opprinnelse.<ref name="ReferenceC"/> Deportasjonen av de norske jødene ble grundig omtalt blant annet av pressen i Sverige, der deportasjonen vakte stor oppsikt. Fra Sverige kom nyheten også til Danmark.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 378.</ref>

====DS «Donau»====
{{utdypende|DS «Donau»}}
[[Fil:Donau NDL.jpg|miniatyr|Lasteskipet [[DS «Donau»|«Donau»]] fraktet de fleste av de norske jødene som ble sendt til konsentrasjonsleirene.  26. november 1942 ble 532 jødiske fanger brakt om bord på skipet i Oslo. Bare ni menn av disse overlevde krigen. (foto fra 1930)]]
26. november 1942 ble 302 menn, 188 kvinner og 42 barn overlevert til tyskerne på Oslo havn. Totalt 530 norske jøder ble med på denne første transporten med [[DS «Donau»]] til [[Szczecin|Stettin]] i Tyskland (nå Szczecin i [[Polen]]). Christopher Harper ved [[HL-senteret]] oppgir at 532 var med «Donau».<ref name=Harper2015/> Wagners notater oppgir 529 navn, mens [[Karl Marthinsen]] oppgir 524.<ref name=Bruland2002/> [[Kai Feinberg]] oppgir 532<ref>[[#refFeinberg1995|Feinberg og Stefansen (1995)]] s.24.</ref>. Bruland kommer frem til at det var 529 jøder om bord på «Donau».<ref name="Bruland 2017">[[#refBruland2017|Bruland (2017)]] s.668</ref> De jødiske fangene Feinberg og Hans Reichwald assisterte [[Berthold Epstein]] med å føre fullstendige lister over alle om bord i «Donau».<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012) s. 31]]</ref> Kommandanten i Auschwitz kvitterte 1. desember for overtakelsen av 532 jøder fra Norge, Mendelsohn tror at det kan ha vært 533 eller 534.<ref name="Mendelsohn 1990">[[#refMendelsohn1990|Mendelsohn (1990)]] s.21</ref>

Menn som hadde vært internert i Berg leir siden 26. oktober, ble sendt til Oslo for å bli med «Donau». I Oslo havn overtok tysk sikkerhetspoliti. Gestapo-mannen [[Klaus Grossmann]] var «transportfører» og sjef for vaktstyrken om bord.<ref name="Bergfald 1967"/> [[Wilhelm Wagner]] var selv på kaien under ombordstigningen, og godkjente personlig at såkalte halvjøder og jøder gift med ariere fikk gå i land igjen.<ref name="Ulstein 1995">[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]], s. 149.</ref>

En stor folkemengde hadde samlet seg på kaia da «Donau» ble lastet og gikk fra kai, blant annet forfatteren [[Gunvor Hofmo]], som så venninnen [[Ruth Maier]] for siste gang.<ref>{{Kilde avis|tittel=Det er ingen hverdag mer|avis=Klassekampen|url=http://www.klassekampen.no/60915/article/item/null/det-er-ingen-hverdag-mer|besøksdato=2016-10-07|etternavn=|fornavn=|dato=26. november 2012|side=|sitat=}}</ref>

Adolf Eichmanns kontor var ikke informert om transporten før Hellmuth Reinhard sendte telegram til Gestapo i Stettin etter at skipet var lagt fra kai. Eichmann fikk raskt satt opp godsvogner. «Donau» ble på grunn av dårlig vær liggende utenfor den mørklagte København mens lysene på svensk side var godt synlig. Flere skal ha vurdert å hoppe i vannet og legge på svøm, enkelte ble holdt tilbake med makt. Skipet kom til Stettin kvelden 30. november. Fra Stettin ble de deporterte fraktet til tilintetgjørelsesleiren [[Auschwitz]] med tog, der de ankom 1. desember. De fikk ikke mat eller vann underveis.<ref name="Mendelsohn 1990"/> 186 arbeidsføre menn ble skilt ut, kun ni av disse overlevde. 116 arbeidsuføre menn, 188 kvinner og 42 barn ble drept.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s. 372</ref> Vitnemålene etterlater ikke tvil om at alle kvinner fra «Donau» ble drept i gasskammeret rett etter ankomst Auschwitz.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s. 122.</ref> Ifølge Feinberg ble kvinner og barn gasset få minutter etter ankomst.<ref name=Kathe/>

====MS «Monte Rosa»====
{{utdypende|MS «Monte Rosa»}}
[[Fil:Auschwitz outerwear distinguish yellow Star of David.jpg|mini|Fangedrakt fra Auschwitz, dit jødene som ble deportert med [[DS «Donau»|«Donau»]], [[MS «Monte Rosa»|«Monte Rosa»]] og [[MS «Gotenland»|«Gotenland»]], ble sendt. Arbeidsføre menn ble satt i tvangsarbeid, mens kvinner og barn ble drept umiddelbart etter ankomst.]]
[[MS «Monte Rosa»]] gikk 19. november med 20 jøder (19 ifølge Bruland) fra [[Grini fangeleir|Grini]] til Tyskland. De fleste i denne transporten hadde blitt arrestert i august og september blant annet rabbiner Julius Samuel og andre menn som ble arresterte på [[Nærsnes]] ferieleir. Det var også noen fanger fra Trondheim og andre deler av landet. Noen hadde vært internert siden 1941.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 124.</ref><ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 45</ref> [[Nathan Fein]] var også med i denne transporten. Ingen av disse overlevde. På denne turen var det i alt 223 fanger fra Norge<ref name="Borøchstein 2000">[[#refBorochstein|Borøchstein (2000)]] s. 171.</ref> sammen med 700 tyske soldater.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 569.</ref>

Skipet kom tilbake til Oslo og hentet 26 nye jøder 26. november. Denne gruppen endte i Auschwitz 1. desember (9. desember ifølge Ottosen). To av disse overlevde: [[Leif Wolfberg]] og [[Josef Berg]]. «Monte Rosa» gikk til [[Århus]], hvorfra fangene ble sendt videre med tog via Hamburg (der de jødene ble skilt fra de politiske fangene) til Auschwitz.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s. 200</ref><ref name="arkivverket.no">{{Kilde www|tittel = Jødar i tyske avlivingsleirar - Arkivverket|url =https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/andre-verdenskrig/nordmenn-i-fangenskap/jodar-i-tyske-avlivingsleirar|verk = www.arkivverket.no|besøksdato = 2015-12-06}}</ref> På denne turen var det også med 686 tyske soldater.<ref name="Borøchstein 2000"/>

«Monte Rosa» gikk rutinemessig mellom Oslo og [[Århus]] med tyske soldater og hadde en passasjerkapasitet på omkring 1500. På disse turene var ofte et mindre antall norske fanger på vei til konsentrasjonsleirer på kontinentet.<ref>{{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter= Ottosen, Kristian
  | utgivelsesår= 1995
  | tittel= Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45 : Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene
  | utgivelsessted=Oslo
  | forlag=Aschehoug
  | side=66f
  | isbn=8203260780 
  | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008031004013
 }}</ref>

==== MS «Gotenland» ====
{{utdypende|MS «Gotenland»}}
Den siste store transporten var 158 jøder ([[Julius Paltiel]] og Leo Eitinger anslo at det var 168 personer<ref name=Bruland/>), av dem en stor andel kvinner, barn og syke, som ble sendt fra [[Oslo]] med skipet [[MS «Gotenland»|«Gotenland»]] 24. februar [[1943]]. «Gotenland» ankom Stettin omkring 26. februar, og etter et opphold i Berlin ankom gruppen Auschwitz natt til 3. mars. Bare de 28 friskeste mennene ble innregistrert i Auschwitz. De resterende, 130 kvinner, barn og arbeidsuføre menn, ble sendt rett i gasskamrene. Seks eller syv i «Gotenland»-gruppen overlevde.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s. 364-365, 372</ref> Gruppen bestod særlig av jøder fra Trondheim og andre byer (Kristiansund, Bergen, Narvik og Stavanger) som ikke hadde kommet til «Donau» i tide.<ref name=Bruland2002/> Blant andre var Paltiel, Eitinger, brødrene Hirsch og brødrene [[Hans Levold|Lustig]] med «Gotenland».<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 576.</ref>

==== De som ikke flyktet ====

Jøder med norsk statsborgerskap drøyde lenger enn jøder uten statsborgerskap med å flykte, trolig fordi utenlandske jøder hadde mer konkrete erfaringer med jødeforfølgelse og fordi de norske hadde flere bindinger i form av blant annet eiendom. Svenske myndigheter var lenge lite villige til å ta imot jødiske flyktninger som ikke ble definerte som politiske flyktninger.<ref>[[#refRingdal1987|Ringdal (1987)]] s. 242.</ref>

Mange jøder så i begynnelsen optimistisk på situasjonen og antok at landet ville bli frigjort i løpet av noen måneder og de trodde at noen måneder opphold i interneringsleir ikke ville være så ille. Til og med 1941 var det også en viss frykt for at Sverige ville bli trukket inn i krigen og okkupert, slik at det ikke var noe tryggere sted. Frykten for hva som ville skje med gjenværende familiemedlemmer hindret mange fra å flykte.<ref name="ReferenceJ">[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 223-224.</ref> Før massearrestasjonene i oktober 1942 var ifølge Marcus Levin den alminnelige oppfatning blant jødene at de skulle likvideres ved å bli beskyldt for forseelser. Mange jøder mente derfor at de måtte være særlig forsiktige og lojale for å unngå problemer. De kunne vanskelig forestille seg en systematisk aksjon.<ref name="ReferenceK">[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 24</ref>

Etter at mennene var internert 26. oktober var det relativt mange barn og eldre blant de som flyktet. Blant de eldre og syke var noen så svake at de måtte bæres over grensen. Da det høsten 1942 ble klart at en hel befolkningsgruppe var i fare strakk ikke de flyktningerutene og den organiserte hjelpen som var utviklet på norsk side til, og nye redningsorganisasjoner oppsto på kort varsel.<ref name="ReferenceJ"/> [[Irene Levin]] trekker frem meldeplikten som et veldig effektivt tiltak i å få jødiske kvinner til å bli i Norge etter at mannlige familiemedlemmer ble arrestert, og mange kvinner så på det som svik å forlate mennene: «Hvis de hadde flyktet uten å ta hensyn til sine nærmeste, ville det være det samme som å svikte et ansvar – nesten som å sende dem rett i døden.»<ref>[[#refLevin2007|Levin (2007)]] s. 24, gjengitt i [[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 305.</ref> Mendelsohn antok at flere jøder i Trøndelag kunne ha flyktet etter de første arrestasjonene, men tanken på internerte familiemedlemmer og frykt for represalier holdt flere tilbake.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 137.</ref>

Spørsmålene om flukt ble presserende i Oslo etter flere arrestasjoner i området august-september 1942. Konkrete advarsler kom fra [[Arvid Brodersen]]s tyske kontakter, blant annet fra [[Helmuth James von Moltke|grev Moltke]] midt i september 1942, men Moltke kunne ikke gi noen bestemt dato for når det skulle skje. Ifølge Brodersen kom aksjonen 26. oktober overraskende. Grev Moltke skal ha kjent til Wannseekonferansen som ble avholdt i januar 1942. Til [[Ragnar Ulstein]] opplyste Brodersen mange år senere at advarselen fra Moltke kom våren eller sommeren 1942, mens Moltke faktisk besøkte Oslo i september 1942 (Oskar Mendelsohn kom til at advarselen må ha kommet i forbindelse med dette besøket) og Brodersen nevnte i annen sammenheng september. Hjemmefronten skal også ha mottatt advarsler før oktober 1942. Den tyske antinazisten [[Wolfgang Geldmacher]] advarte 25. november motstandsfolk om hva som snart ville skje.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 224-225.</ref><ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s.115.</ref> Motstandsfolk innen politiet bidro også til å advare i forkant av aksjoner mot jøder, for eksempel fikk [[Sigrid Helliesen Lund]] en anonym oppringning fra en politikilde kvelden før arrestasjonene 26. oktober: «Det blir et stort selskap i kveld. Men det er bare de store pakkene vi skal ha».<ref>[[#refJohansen1984|Johansen (1984)]] s. 151-152.</ref> Helliesen Lund og andre fra Nansenhjelpen satte straks i gang en storstilt varslingsaksjon til jøder de var i kontakt med, uten å rekke å nå ut til alle.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 193-194.</ref>

===Oversikt over deporterte etter fylke===
{| class="wikitable sortable" border="1"
|+Deporterte etter fylke
|-
!Fylke 
!Antall
!Prosent
|-
|Akershus||39||5,1
|-
|Aust-Agder||2||0,3
|-
|Buskerud||20||2,6
|-
|Finnmark||2||0,3
|-
|Hedmark||9||1,2
|-
|Hordaland||26||3,4
|-
|Møre og Romsdal||30||3,9
|-
|Nordland||13||1,7
|-
|Nord-Trøndelag||0||0
|-
|Oppland||14||1,8
|-
|Oslo||476||62,0
|-
|Rogaland||12||1,6
|-
|Sogn og Fjordane||4||0,5
|-
|Sør-Trøndelag||62||8,1
|-
|Telemark||2||0,3
|-
|Troms||17||2,2
|-
|Vest-Agder||2||0,3
|-
|Vestfold||29||3,8
|-
|Østfold||9||1,2
|-
|'''Sum'''||'''768'''||'''100'''
|}
Hentet fra fullstendig navneliste hos [[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]]

===Jøder som ikke overlevde deportasjon===
[[Fil:Vegger med navn på drepte (HL-senteret, 2016-10-06).jpg|mini|Fra [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter]]: Minnerom som viser navn, bosted, fødselsdato og dødsdato for de norske holocaust-ofrene.]]
[[Fil:Kalvskinnet skole - Klasse 7 A piker Nov. - Des. 1942.jpg|mini|Klassedagbok fra tyskklassen for jenter ved [[Kalvskinnet skole]] i Trondheim 1942–43. Oppmøtet til norsk-jødiske [[Cissi Klein]], som høsten 1942 ble sendt til [[Auschwitz]] der hun døde 3. mars 1943, er merket med ''S'' for «fravær grunnet sykdom» og ''G'' for «fravær med gyldig grunn». {{byline|type=Kilde|[[Trondheim byarkiv]]}}]]
738 jøder døde etter å ha blitt deportert til leirer på kontinentet. Det var en klar overvekt av familiefedre blant de drepte, 54 % av de deporterte var menn over 18 år.<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 29</ref> [[Espen Søbye]] oppgir at 610 jøder med norsk statsborgerskap ble drept under holocaust utenfor landets grenser ifølge statistikk utarbeidet rett etter krigen, de ble klassifisert under politiske fangenskap.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/krigsdodsfallene-under-2-verdenskrig|tittel=Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig|besøksdato=2021-09-21|forfattere=Espen Søbye|dato=27. mai 1999|språk=no|verk=ssb.no}}</ref>

{| class="wikitable" border="1"
|+Aldersfordeling ved død for de som ikke overlevde<ref>Hentet fra [[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], vedlegg</ref>
|-
! Alder (år) 
!Menn
!Kvinner
!Antall sum 
! Prosent
|-
| 0-5
|12
|5
| 17
| 2,3
|-
| 6-10
|11
|7
| 18
| 2,4
|-
|11-20
|53
|31
|84
|11,4
|-
|21-30
|85
|46
|131
|17,8
|-
|31-40
|70
|55
|125
|17,0
|-
|41-50
|61
|55
|116
|15,7
|-
|51-60
|96
|53
|149
|20,2
|-
|61-70
|36
|31
|67
|9,1
|-
|71-80
|20
|10
|30
|4,1
|-
|Sum
|444
|293
|737
|100
|}

Blant de drepte var:
* [[Benjamin Bild]] (1912–1941)
* [[Harry Braude]] (1919–døde i 1942 eller senere)
* [[Elias Feinberg]] (1894–1943)
* [[Cissi Klein]] (1929–1943)
* [[Ruth Maier]] (1920–1942)
* [[Michael Pintzow]] (1910–1945)
* [[Moritz Rabinowitz]] (1887–1942)
* [[Ida Rothmann]] (1916–1942)
* [[Isidor Rubinstein]] (1909–1945)
* [[Erik Otto Seligmann]] (1916–1942)
* [[Ruben Ullmann]] (1918–1942)
* [[Robert Weinstein]] (1901–1943)
[[File:Snublesteiner i Hertzbergs gate.jpg|thumb|Snublesteiner til minne om familien Lasnik i [[Hertzbergs gate]], [[Fagerborg]] i Oslo.]]
Blant de drepte var {{ikkerød|Kathe Lasnik}} (1927–1942), hvis liv og død er beskrevet i [[Espen Søbye]]s bok ''[[#refKathe2003|Kathe – alltid vært i Norge]]''. Kathe Lasniks eldre søstre var gift og flyktet til Sverige i 1942. Hennes svoger Leopold Bermann krysset grensen til Sverige ett døgn før politiet kom til leiligheten for å hente ham.<ref name="Søbye 2003"/> [[Jo Benkow]], faren og en bror kom seg i sikkerhet i Sverige, mens de andre barna og kvinnene i familien ble deportert og drept.<ref name="Benkow-familie">[[#refBenkow1985|Benkow (1985)]], side 179-181</ref> Av norske jøder som ikke overlevde deportasjonen, var Isidor Rubinstein den eneste hvis grav ble funnet etter krigen.<ref>{{Kilde artikkel | forfatter = Torbjørn Guldseth | tittel = Norges krigsgravtjeneste - Den norske tannlegeforenings Tidende | url = http://www.tannlegetidende.no/i/2008/8/dntt-296061 | publikasjon = Den norske tannlegeforenings tidende | år = 2008 | nummer = 8 | besøksdato = 2015-10-09 | arkiv-dato = 2015-10-06 | arkiv-url = https://web.archive.org/web/20151006090632/http://www.tannlegetidende.no/i/2008/8/dntt-296061 | url-status=død }}</ref> Rubinstein ble internert i Tyskland fordi han forsøkte å rømme til England.

===Auschwitz===
Minst 475 norske jøder ble drept i gasskammer straks etter ankomst til Auschwitz. De kledde av seg, fikk håret klippet (noen etter at de var døde) og de som hadde gull i tennene ble merket for at det skulle være lettere å finne blant likene. Smykker, briller, høreapparater og protesere ble også tatt vare på. Etter at gassen var sluppet inn tok det omkring 5 minutter før alle var døde. Det var trolig [[Josef Mengele]] personlig som sorterte de norske fangene fra Donau.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 169.</ref> Eitinger anslo at 85-90 % av de som ankom Auschwitz ble drept umiddelbart, mens 10-15 % ble beholdt som slavearbeidere.<ref name="ReferenceL">[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s. 92-93</ref>

Arbeidsføre menn ble ikke drept umiddelbart, men innregistrert som fanger og holdt som slavearbeidere i Auschwitz og nettverket av omkringliggende leirer. De norske jødene arbeidet blant annet i Buna-verkene (tilhørende [[I.G. Farben]]) ved [[Monowitz]]-leiren, satellittleiren [[Fürstengrube]], og sementfabrikken i [[Golleschau]]. I 1943 var behandlingen og arbeidet så hardt at de fleste døde innen et par måneder. I løpet av den første måneden døde 1/4 av slavearbeiderne i Monotwitz. Av de omkring 30 som ble sendt til Golleschau var tre-fire i live i februar 1943. Hovedspråkene i leirene var tysk og polske, noe som ofte var en ulempe for de norsk. Jødene fra Norge ble fratatt de solide klærne og lærskoene de hadde med seg og måtte i stedet bruke tynne fangedrakter og tunge tresko. Kostholdet var usselt og forfrysninger og sykdommer som tyfus var vanlig. De svakeste fangene ble på rutinemessige oppstillinger plukket til gasskammeret. Foruten gasskammer og skyting døde fangene av mishandling, sykdom, sult og overanstrengelse. Norske fanger, blant andre Kai Feinberg, ble brukt i medisinske eksperimenter.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 171-176.</ref> [[Georg Rechenberg]] beskrev forholdene i leiren i Haugesund forhørsrett: På slutten av 1944 var det fem krematorier i full drift og der ble det «drept og brendt» «dag og natt». En tid hadde krematoriene for liten kapasitet og Rechenberg var med å grave 30 meter brede groper der likene ble bredt. Asken og knokkelrester ble brukt som gjødsel på åkrene.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s. 83-85</ref> Josef Berg var den eneste fra Norge som overlevde oppholdet i Golleschau..<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s. 22</ref>

Leo Eitinger arbeidet en tid på sykehuset i Auschwitz og var viten til at blant andre [[Friedrich Entress]] sorterte pasientene. Noen ble avlivet umiddelbart med en 10&nbsp;cm<sup>3</sup> [[karbolsyre]] sprøytet rett i hjertet, andre måtte vente til en lastebil fraktet dem til gasskammeret i Birkenau.<ref>Bruland (2012) s. 90</ref> Slavearbeiderne i leiren ble slått i hjel, drept ved injeksjon, frøs i hjel eller døde av sykdom. Eitingers oppgave var da å dikte opp en passende dødsårsak som lungebetennelse eller hjerteinfarkt, og dertil skrive en sykehistorie som passet med dødsårsaken. I noen tilfeller måtte Eitinger notere dødstidspunkt og -årsak mens pasienten fortsatt var i live og ventet på å bli avlivet. Minst en norsk fange ble drept på denne måten.<ref name="ReferenceL"/> Ingen norske jøder ble tvunget til å arbeide med forberedelse til og opprydning etter gassing i en «[[Sonderkommando]]». Conrad (Konrad) Caplan (født 1922) arbeidet i en såkalt «bagasjekommando» som ryddet bagasje på perrongen. Han havnet i en straffekommando fordi han advarte en kvinne om skjebnen som ventet.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012) s. 21 og 126]]</ref>

Forholdene i Auschwitz ble bedre da [[Rudolf Höß]] i 1943 ble avløst av [[Arthur Liebehenschel]]. Liebehenschel forbød vaktene å slå fangene. SS-mennene var misfornøyde med Liebehenschel og Höß kom tilbake.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s. 95</ref> Mot slutten av krigen ble fangene behandlet noe bedre trolig fordi de ble mer verdifulle som arbeidskraft.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 171.</ref>

===Dødsmarsjen===
[[Fil:Slave laborers at Buchenwald.jpg|mini|Utmagrede fanger i [[Buchenwald]], dit flere av de norske jødene ble ført i krigens sluttfase. De norsk-jødiske fangene var døden nær av sult da de ankom, men med hjelp av Røde Kors-pakker de fikk av norske medfanger, klarte de å bygge opp helsen igjen innen leiren ble frigjort av amerikanerne.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s. 180</ref>]]
I slutten av januar 1945 ble de fleste gjenlevende i Auschwitz drevet vestover blant annet til [[Mittelbau Dora]] og [[Buchenwald]]. Blant de norske var Josef Berg, [[Leo Eitinger]], [[Samuel Steinmann]], Isidor Rubinstein, Benno Asberg, brødrene Hirsch, Julius Paltiel, [[Michael Pintzow]], Bernhard Bodd, [[Herman Sachnowitz]], Moritz Kahan og [[Nathan Fein]].<ref>[[#refFeinberg1995|Feinberg og Stefansen (1995)]] s.123</ref> Pintzow ble skutt og drept under en av disse forflytningene i 1945. Conrad Caplan fra Tromsø overlevde Auschwitz og ble sendt til Mittelbau-Dora og døde der trolig i februar 1945.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012) s. 127]]</ref> Hans Reichwald var kommet som flyktning til Norge fra Wien. Han overlevde Auschwitz, men døde på dødsmarsjen i januar 1945 eller i en ukjent leir han ble forflyttet til.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.183</ref><ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012) s. 80 og 115.]]</ref>

Sachnowitz begynte på dødsmarsjen fra Buna-leiren 18. januar 1945, og de gikk 80&nbsp;km den første dagen. Han anslo at kolonnen han gikk i, kom opp i 100&nbsp;000 fanger. De fleste døde under marsjen. Marsjen og transporten videre foregikk i sterk kulde og tildels i snøvær. På jernbanestasjonene lå det stabler av stivfrosne lik. Fra [[Gliwice]] ble de sendt med tog som gikk på kryss og tvers gjennom Tsjekkoslovakia og Østerrike, og de overlevende kom etter omkring 10 dager til leiren Dora ved [[Nordhausen]]. Fangene i Dora og Buchenwald arbeidet i underjordiske fabrikker med fremstilling av [[V1]] og [[V2]].<ref>[[#refSachnowitz1976|Sachnowitz & Jacoby (1976)]] s.177-183.</ref> Sachnowitz var vitne til at mange lik, som hvert veide bare 35–40&nbsp;kg, ble brent utenfor leiren i store bål eller sendt til krematoriet i Buchenwald.<ref>[[#refSachnowitz1976|Sachnowitz & Jacoby (1976)]] s.203.</ref> Fra Dora ble Sachnowitz og medfangene sendt dels med tog, dels til fots til [[Bergen-Belsen]].<ref>[[#refSachnowitz1976|Sachnowitz & Jacoby (1976)]] s.213.</ref>

Rubinstein og Kahan ble evakuert fra Dora, trolig i mars. Rubinstein ble drept av en SS-vakt, mens Kahan rømte og berget livet. Bernhard Bodd ble også evakuert fra Dora, men det er usikkert hva som deretter skjedde med ham.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.181</ref> Han ble skutt og drept under transport 20. april 1945, ifølge bokverket ''Våre falne.''<ref>[[#refFalne1|''Våre falne'' (bind 1)]] s. 310.</ref>

===Overlevende===
[[Fil:Samuel Steinmann foto Jens Brun Pedersen.jpg|mini|[[Samuel Steinmann]] (1923-2015) mellom [[kronprinsesse Mette Marit]] og statsråd [[Jan Tore Sanner]] under [[den internasjonale holocaustdagen]] 27. januar 2015. Steinmann var den siste overlevende etter de norske jødedeportasjonene under krigen.]]
[[Fil:Moritz Nachtstern.jpg|thumb|Typografen [[Moritz Nachtstern]] ble satt til å lage falske pundsedler i [[Sachsenhausen]] etter han ble deportert. Han overlevde krigen, og beskrev minnene fra tiden i konsentrasjonsleir i boka ''Falskmyntner i blokk 19'' (1949).]]
[[Fil:Øivind Hansen Sachsenhausen.jpg|thumb|upright|Motstandsmannen Øivind Hansen satt i Sachsenhausen, og fikk dette kortet i bursdagsgave av medfangene 11. mars 1945. Dagen etter kom [[de hvite bussene]] til leiren. Jøder fikk i utgangspunktet ikke bli med disse, men de norske fangene fikk skiftet identitet på tre norske jøder slik at de også kunne evakueres.<ref>{{Kilde www
 |url = http://hvitebusser.no/tidsvitne/oivind-hansen/
 |tittel = Øivind Hansen
 |besøksdato = 2022-10-09
 |utgiver = hvitebusser.no
 |dato = 23. juni 2015
 |arkiv-url = https://www.hvitebusser.no/tidsvitne/oivind-hansen/
 }}</ref>]]
Omkring 30 (HL-senteret oppgir 34,<ref name=Bruland/><ref>{{Kilde www|tittel = Forespørsel om dødsattest for Ernst Savosnick|url = http://www.hlsenteret.no/manedens-gjenstand/savosnick.html|verk = www.hlsenteret.no|besøksdato = 2015-12-06|arkiv-dato = 2017-11-04|arkiv-url = https://web.archive.org/web/20171104023041/http://www.hlsenteret.no/manedens-gjenstand/savosnick.html|url-status = yes}}</ref> Ottosen oppgir 28<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s. 364-365</ref>) overlevde deportasjonen og oppholdet i konsentrasjonsleirene. Av disse var to kvinner og ingen barn.

Blant de overlevende var:
{| class="wikitable"
|[[Karl Jacques Ajzenberg]]
|Russisk-polsk bakgrunn, bosatt i Rogaland. Overlevde fangenskapet i Auschwitz.<ref>«Slettet fra historien». ''Psykisk Helse''. 28. juni 2012.</ref>
|----
|[[Benno Asberg]]
| Fikk ikke bli med [[de hvite bussene]] fra Dora-leiren, overført til [[Ravensbrück]], rømte senere fra transport, funnet av sovjetiske soldater 1. mai.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 181.</ref>
|---
|[[Josef Berg]]
| Til Sverige med de hvite bussene april 1945
|---
|[[Ludvig Paul Cohn]]<ref name=Bruland/><ref>{{Kilde www|tittel = Den siste transporten|url = http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Den-siste-transporten-6942723.html|verk = Aftenposten|besøksdato = 2015-12-06}}</ref> 
| Befridd fra Auschwitz 28. januar, han var da 55 år og den eldste overlevende fra Norge<ref name=Bruland/>
|----
|Grete og Fredrich Doller
| Til Norge i 1938 og deres jødiske bakgrunn var ikke kjent før i 1943, arrestert 14. oktober 1943, sendt til [[Stutthof]].<ref>{{Kilde www|tittel = Grete og Friedrich Doller - Arkivverket|url = http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-arkivet/Nettutstillinger/Joedeforfoelgelsen/Doller|verk = www.arkivverket.no|besøksdato = 2015-12-06}}</ref>
|----
|[[Otto Eisler]]
| Frigjort fra Buchenwald 11. april av den amerikanske hæren 
|----
|[[Leo Eitinger]]
| Frigjort fra Buchenwald 11. april av den amerikanske hæren 
|----
|[[Berthold Epstein]] 
| Uklart om han var med i dødsmarsjen fra Auschwitz
|---
|[[Kai Feinberg]]<ref>{{Kilde www|tittel = Kai Feinberg – Norsk biografisk leksikon|url = https://nbl.snl.no/Kai_Feinberg|verk = Store norske leksikon|besøksdato = 2015-12-06}}</ref>
| Befridd fra Auschwitz 27. januar av sovjetiske styrker, til Norge i oktober via Romania og Italia
|---
|[[Pavel Fraenkl]]<ref>{{Kilde www|tittel = Pavel Fraenkl – Store norske leksikon|url = https://snl.no/Pavel_Fraenkl|verk = Store norske leksikon|besøksdato = 2015-12-06}}</ref>
| Kom til Norge i januar 1940, frigjort fra [[Auschwitz]] av sovjetiske styrker, dro tilbake Norge på egen hånd.
|---
|Asriel-Berl (Pelle) Hirsch
| Frigjort fra Buchenwald 11. april 1945
|-----
|Assor Hirsch
| Frigjort fra Buchenwald 11. april 1945<ref name=Bruland/>
|----
|[[Moritz Kahan]]<ref>{{Kilde www|tittel = Tekst nr. 11 - POL1121 - Vår 2006 - Universitetet i Oslo|url = http://www.uio.no/studier/emner/hf/ilos/POL1121/v06/undervisningsmateriale/tekst11.html|verk = www.uio.no|besøksdato = 2015-12-06}}</ref>
| Unnslapp under transport fra Dora i mars 1945
|----
|[[Eugen Keil]] (Steinwall)
| Deportert mai 1943, i [[Sachsenhausen]] til slutten av april 1945 (hentet med [[de hvite bussene]])<ref>Rønniksen, Nils Johan: Jødene som passerte byen. ''Drammens Tidende'', 11. mars 2015, s.10.</ref><ref>Mendelsohn skriver 28. mai, alle andre kilder skriver april ([[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 153.</ref>
|----
|[[Hans Levold]] (Lustig) og Fritz Lustig (Fredrik Levold)
| Rømte fra [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]] da vaktholdet gikk i oppløsning mai 1945
|------
|Harry Meyer 
| Flyktet til Sverige og ble med [[Kvarstadbåtene]] som forlot Sverige 31. mars 1942 med kurs for Storbritannia. Meyer ble tatt til fange og satt i krigsfangeleir og fengsel før han endte i Sachsenhausen. Han ble med de andre nordmennene i de hvite bussene til [[Neuengamme]].<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 153</ref>
|----
|[[Moritz Nachtstern]]<ref>{{Kilde www|url=http://www.arbark.no/Diverse/Nachtstern.htm|tittel=Nachtstern|besøksdato=2016-09-03|forfattere=|dato=|verk=Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.|forlag=|sitat=|arkiv-dato=2016-03-05|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160305092543/http://www.arbark.no/Diverse/Nachtstern.htm|url-status=død}}</ref>
| Overlevde som seddeltrykker (falskmynter), frigjort fra Ebensee 6. mai
|----
|[[Julius Paltiel]]
| Frigjort fra Buchenwald 11. april 1945
|---
|[[Georg Rechenberg]]<ref>[[#refSavosnick1986|Savosnick og Melien (1986)]] s.68</ref>
| Tysk flyktning i Norge, deportert med «Donau», evakuert fra Auschwitz til Sachsenhausen og senere Dachau, befridd 1. mai 1945.<ref name=Dybvig/>
|----
|[[Fritz Ruzicka]]<ref>{{Kilde www|url=http://www.imdb.com/name/nm0752311/|tittel=Fritz Ruzicka|besøksdato=2016-09-03|verk=IMDb}}</ref>
| Østerriker i Norge, deportert juni 1944
|----
|[[Robert Savosnick]]<ref>{{Kilde www|url=http://www.hlsenteret.no/manedens-gjenstand/savosnick.html|tittel=Forespørsel om dødsattest for Ernst Savosnick        - HL-senteret|besøksdato=2016-09-03|verk=www.hlsenteret.no|arkiv-dato=2017-11-04|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171104023041/http://www.hlsenteret.no/manedens-gjenstand/savosnick.html|url-status=yes}}</ref>
| Deportert 26. november 1942, befridd fra Dachau i april 1945
|---
|[[Herman Sachnowitz]]
| Befridd fra [[Bergen-Belsen]] 15. april, han var den siste gjenlevende nordmann der,<ref>[[#refSachnowitz1976|Sachnowitz & Jacoby (1976)]] s.220.</ref> ble 28. april evakuert sammen med andre fanger til sykehus i [[Eindhoven]] og København.<ref name="Sachnowitz 1976">[[#refSachnowitz1976|Sachnowitz & Jacoby (1976)]] s.226.</ref>
|---
|Leopold Segal (1922-1992)<ref>Aftenposten 27.2.1992. Dødsfall: "Segal, Leopold f. 31/3/1922"</ref>
| Ble internert i oktober 1942 men ikke deportert med «Donau» fordi han var britisk statsborger, han ble deportert i 1943 og befridd fra en leir i Østerrike våren 1945. Med unntak av søsteren [[Lisa Segal]] døde resten av familien under krigen..<ref name="ReferenceM">[[#refBruland2012|Bruland 2012 s. 147-148]]</ref>
|---
|[[Lisa Segal]] 
| Britisk statsborger, frigitt til Storbritannia august 1944.<ref name="ReferenceM"/>
|----
|[[Samuel Steinmann]]
| Frigjort fra Buchenwald 11. april 1945
|---
|[[Leif Wolfberg]]
| Reddet ut med [[de hvite bussene]], til Sverige 28. april 1945<ref name="Ottosen 1995">[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s. 223</ref>
|}
Berg, Eisler, Epstein, Fraenkl og Rechenberg var flyktninger i Norge da landet ble okkupert. Ruzicka var østerriker og befant seg i Norge ved invasjonen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.danskefilm.dk/index2.html|tittel=Den danske film database|besøksdato=2016-09-03|verk=www.danskefilm.dk}}</ref> Eisler kom til Norge 21. februar 1940. Rechenberg forlot Østerrike etter [[Anschluss]] i 1938 og kom til Norge i juni 1938.<ref name="Dybvig"/> Epstein kom til Norge 15. mars 1940.

Fraenkl og Feinberg var blant de som ble etterlatt i Auschwitz da tyske styrker flyktet fra den fremrykkende sovjetiske hæren i januar 1945. Berg, Keil og Wolfberg var blant de få jødene som ble reddet ut med de [[De hvite bussene]].<ref name="Ottosen 1995"/> Eitinger, Steinmann, Paltiel, Assor Hirsch og Pelle Hirsch kom til Buchenwald og fikk mat sendt av Danske Røde Kors til de norske studentene der. De hvite bussene hentet ut de norske studentene i Buchenwald, mens de fem jødene ikke fikk være med, og de kom seg til Danmark på egen hånd.<ref>Hvite bussene: Da jødene ikke var norske nok. ''Aftenposten'', 9. november 2005, s.5.</ref> Sachnowitz var den eneste gjenlevende nordmann i Bergen-Belsen.<ref name="Sachnowitz 1976"/>

=== Jøders eiendeler og eiendom ===
[[Fil:Håndkle, Bjørn Østring, monogram (HL-senteret, 2016-10-06).jpg|mini|upright|Da Amalie Laksov kom tilbake til leiligheten sin i [[Dunkers gate (Oslo)|Dunkers gate]] 4 i Oslo etter krigen var den overtatt av frontkjemperen [[Bjørn Østring]]. Østring hadde overtatt alle Laksov-familiens eiendeler, og til og med brodert monogrammet sitt på håndklærne deres.]]
{{quote box|title=Lov om inndraging av formuer som tilhører jøder
|quote=I samsvar med § 3, annet ledd, i Ministerpresidentense kunngjøring av 5. februar 1942 fastsettes følgende som gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser:

§ 1. Formue av enhver art som tilhører jøde som er norsk statsborger, eller jøde uten statsborgerrett som oppholder seg i landet, inndras til fordel for statskassen. Det samme gjelder formue tilhørende jødens ektefelle og barn.

§ 2. Innen 1. januar 1943 treffer Innenriksdepartementet beslutning om hvilke personers formue skal inndras etter § 1. Beslutningen kunngjøres i «Offentlige kunngjøringer» og meddeles så vidt mulig formuesinnehaveren i anbefalt brev.<br />
Rettsvirkningen av beslutninger i henhold til denne paragraf regnes fra kunngjøringen, dog kan Finansdepartementet erklære ugyldig enhver forføyning over formue som nevnt i § 1 truffet i tiden 22.-25. oktober 1942.<br />
Avgjørelser i henhold til denne paragraf kan ikke prøves av domstolene.
|source= ''Norsk Lovtidend'', 26. oktober 1942<ref>[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]], s. 115.</ref>
|align=right
|width=35%
|qalign=left}}
Jødenes eiendommer, eiendeler og formuer i Norge ble beslaglagt og administrert av [[Likvidasjonsstyret]]. Leilighetene som tilhørte jødiske familier ble annonsert til salgs i NS-pressen i november, og [[frontkjemper]]e skulle få førsteretten til å kjøpe dem for en rimelig penge.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 201.</ref> NS-mannen [[Egil Reichborn-Kjennerud]] var formann for Likvidasjonsstyret. I Trøndelag begynte den økonomiske likvideringen tidligere og da statspolitiet i oktober skulle arrestere flere jøder hadde nazister allerede flyttet inn, for eksempel i Abel Bernsteins leilighet i Trondheim.<ref>{{Kilde avis|tittel=Svart høst i Trondheim|avis=Adresseavisen|url=|etternavn=|fornavn=|dato=24. november 2012|side=8|sitat=}}</ref> Bernstein ble henrettet sammen med [[David Wolfsohn]] og brødrene Isaksen 7. mars, også deres leiligheter ble beslaglagt.<ref name="ReferenceG"/> Aaron Mendelsohns leilighet i Trondheim ble brukt av menigheten etter at synagogen var beslaglagt, før den ble overtatt av NS som kontor for Hirden.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 34.</ref> Eiendeler og varlagre tilhørende jødiske kjøpmenn i Kristiansund og Ålesund ble også beslaglagt etter at de var internert våren 1942.<ref>[[#refBorochstein|Borøchstein (2000)]] s.137.</ref> Alt i alt ble 1053 jødiske husstander, bedrifter og institusjoner beslaglagt og inndratt av NS-myndighetene i løpet av krigsårene.<ref>[[#refWestlie2012|Westlie (2012)]] s. 53.</ref>

Det foregikk også regelrett plyndring og underslag av arresterte jøders verdier. Da NS-mannen og frontkjemperen [[Stian Bech]] deltok under jødearrestasjonene den 26. oktober truet han de arrestertes familiemedlemmer til å legge frem alt de hadde av verdisaker, og han og en politikollega stappet smykker, armbåndsur og kontanter for minst 1500 kroner (en halv årslønn på den tiden) i lommene.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 196.</ref> Senere skaffet Bech mer penger ved å regelrett rane jødiskeide forretninger; i slutten av november gikk han inn i klesforretningen Karl Johans Trikotasjehus A/S i Oslo med pistol i hånden og «beslagla» butikkens kassabeholdning. Denne gikk rett i egen lomme.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 204.</ref> Bech brukte pengene på å overta en beslaglagt leilighet i [[Fagerborggata (Oslo)|Fagerborggata]] 27 i Oslo, denne hadde tilhørt familien Bernstein. Bech og kona betalte spottpris for å overta leiligheten etter avtale med [[Haakon Høst]] i Likvidasjonsstyret, og fikk også med seg alle Bernstein-familiens klær, leker, inventar og øvrige eiendeler.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 202-203.</ref>

Eiendom tilhørende jøder som etter å ha flyktet til Sverige var blitt svenske statsborgere skapte diplomatiske problemer for NS-regimet. Sommeren 1943 var seks slike beslaglagte bo blitt frigitt, men senere ble ett av dem beslaglagt igjen for en periode. Det svenske konsulatet i Oslo forhandlet på vegne av statsborgerne sine, og så sent som i desember 1944 pågikk fortsatt samtalene. Forhandlingene skjedde på høyeste hold, og den svenske generalkonsulen [[Claes Westring]] kommuniserte direkte med innenriksminister Hagelin, som igjen konfererte med Quisling.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 203.</ref>

[[Synagogen i Oslo|Synagogen i Bergstien]] var uskadd etter krigen, men brukt som lager for eiendeler fra deporterte jøders boliger. Vaktmester Anton Sleipnes passet på de religiøse gjenstandene i Bergstien slik at de kom uskadd gjennom krigen.<ref name="ReferenceN">[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 209.</ref> [[Synagogen i Calmeyers gate]] ble ramponert og ikke lenger brukt som synagoge etter krigen.<ref name="calmeyers" /> Gjenstander fra synagogen i Trondheim ble spredt, men det meste kom til rette etter krigen blant annet fordi metodistmenigheten tok vare på gjenstander. En [[torarull]] forsvant i Trondheim samt en del private religiøse gjenstander som åttearmede lysestaker ([[hanukka]]-staker).<ref name="ReferenceN"/> En privatperson hadde tatt vare på 5000 kr fra synagogens kasse i Trondheim. Også i Tromsø gikk en torarull tapt.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 261.</ref> Menigheten i Trondheim lånte en periode lokaler av Metodistkirken som tok vare på gjenstander til krigen var over.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 34.</ref> En overlege på Ullevål tok vare på penger og verdigjenstander for jødiske pasienter.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 231.</ref>