Redigerer Hilmar Reksten (avsnitt)

== Gullalder (1967–1971) ==
Da [[Seksdagerskrigen]] mellom Israel og araberstatene i juni [[1967]] førte til israelernes erobring av Sinaihalvøyen og stengingen av [[Suezkanalen]], fikk Reksten sin gylne sjanse. Etterspørselen etter tanktonnasje steg dramatisk, fraktratene ble nesten femdoblet, og hele Rekstens tankflåte på totalt {{formatnum:800000}} dødvekttonn befant seg ubeskjeftiget i [[Persiabukten]], klar til å seile for nye oppdragsgivere. For å kompensere for den ekstra reisetiden rundt [[Kapp det gode håp]], begynte rederne å bygge [[supertanker]]e, også kjent som Very Large Crude Carriers (VLCC), i store antall. Reksten ville også være blant dem som bygget stort. Dette året bestilte han fem tankskip på {{formatnum:220000}} dødvekttonn fra Aker Stord.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 116-120
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> I 1968 fulgte Reksten opp med å bestille to tankskip på {{formatnum:280000}} dødvekttonn. [[Fil:Canal de Suez.jpg|thumb|240px|Suezkanalen: Stridens sentrum og nøkkelen til Rekstens opp- og nedturer.]]

Reksten fylte 70 år i 1967, men viste ingen tegn til å ville trappe ned. Arbeidsinnsatsen hans ble tvert imot trappet opp. Hans nevø Johny Danielsen (1919–2002), rederiets befraktningssjef som fungerte som dets daglige leder, og som derfor også hadde tittelen skipsreder, ble tvunget til å slutte i 1967, etter over 27 års fartstid i rederiet.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 166
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> <ref name=":0">{{Kilde bok|url=|tittel=Slik var det|forfatter=Audun Reksten|fornavn=|forlag=Gyldendal|år=|isbn=|redaktør=|utgave=|bind=|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=67-68|artikkel=|sitat=|kommentar=|utgivelsesår=1983}} Om Johny Danielsens tid i rederiet, se også Gunnar D. Hatlehol: ''I vente på skipsrederen: Hjemmevirksomheten til Hilmar Rekstens rederi 1940-1945'' (Bergen, 2011)</ref> Reksten valgte da å involvere seg enda mer i det daglige arbeidet på rederikontorene. I praksis var han fra nå av både styreformann, administrerende direktør og befraktningssjef. Rekstens allmektige stilling ble ytterligere understreket av at rederiet ikke hadde noe styre som han var ansvarlig overfor.

Dette ble også starten på perioden da Reksten for alvor fremstod som en av de internasjonalt store skipsrederne, slik som [[Aristoteles Onassis]], [[Yue Kong Pao]], [[Daniel K. Ludwig]], [[Stavros Niarchos]] og Tung Chao Yung. Eventyrlige inntekter strømmet inn. Rekstens første supertanker, [[TT «Kong Haakon VII»|T/T «Kong Haakon VII»]], ble i august 1969 levert fra skipsverftet på Stord. Han beundret den forrige norske kongen, og hadde fått kongefamiliens samtykke til å kalle skipet sitt opp etter ham. Senere samme år, i desember, inntraff det en kraftig eksplosjon om bord på T/T «Kong Haakon VII» utenfor Sør-Afrika. Store ødeleggelser på skipet ble resultatet, selv om ingen om bord ble drept eller skadet. Etterpå hadde Reksten en del problemer med å finne et verksted som kunne reparere skipet.<ref>Arild Haaland: ''Reksten-eventyret: en økonomisk tragikomedie i syv akter og en epilog'' (Bergen, 1996), s. 17</ref> Denne erfaringen ga ham ideen til å bygge et stort skipsverft utenfor Bergen.

Han kjøpte opp store arealer på [[Hanøy i Askøy|Hanøytangen]] i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene. Her tenkte Reksten at det med tiden skulle skapes 2600 arbeidsplasser og bygges tankskip på oppimot {{formatnum:800000}} dødvekttonn. Selv begynte Reksten å drømme om å bygge tankskip på en halv million tonn til sin egen flåte. Dette var nesten dobbelt så stort som det andre norske skipsverft ville være i stand til å bygge. Ved japanske skipsverft kunne Reksten ha bygget mye større og billigere enn det Aker tilbød, men disse skipsverftene foretrakk å levere skip til redere som opererte med langsiktige fraktkontrakter. Slik krav var ikke Reksten beredt til å møte. Han var desto mer iherdig opptatt av å rettferdiggjøre sin befraktningspolitikk i offentligheten og overfor andre skipsredere.<ref>Stig Tenold: ''The Harder They Come ... Hilmar Reksten from Boom to Bankruptcy'' (Ontario, 2002), s. 47</ref> Reksten satte i stedet sin lit til at det forespeilede skipsverftet på Hanøytangen skulle levere supertankerne han ønsket. I mellomtiden fikk Reksten i rask rekkefølge levert de neste supertankerne: T/T «Aurelian», T/T «Nerva», T/T «Octavian» og T/T «Hadrian».

Enda bedre tider for forretningsvirksomheten var i vente. For da Syria i [[1970]] sprengte den transarabiske oljeledningen til Libanon, og Libya reduserte sin oljeeksport, nådde fraktratene sitt høyeste nivå siden [[Suezkrisen]]. Tilbudene strømmet inn til Reksten, men han holdt tilbake inntil det best mulige tilbudet kom: En fraktavtale med [[British Petroleum]] som omfattet 12 av Rekstens tankskip, og innbragte en nettofortjeneste på 500 millioner kroner. For å møte etterspørselen etter ledig tonnasje, leide Reksten også inn fire tankskip på management: T/T «Havkong», T/T «Titan», T/T «Falkefjell» og T/T «I D Sinclair».<ref>Dag Bakka jr.: ''Byen mellom de syv hav'' (Bergen, 1998), s. 157</ref> Ytterligere fem tankskip på {{formatnum:285000}} dødvekttonn ble dessuten bestilt fra Aker Stord, tre i 1970 og to året etter. Reksten gjorde dette etter å ha fått forsikringer fra Aker om at de hadde kapasitet til å bygge disse skipene. Med det hadde Reksten fylt nesten halve ordreboken til Aker Stord.<ref>Stig Tenold: ''The Harder They Come ... Hilmar Reksten from Boom to Bankruptcy'' (Ontario, 2002), s. 43</ref> Suksessen, som blant annet medførte at aksjekursen i A/S Hadrian steg fra 250 kroner til {{formatnum:50000}} kroner, styrket Rekstens tro på fremtiden og håp om en gang å bli verdens største skipsreder.[[Fil:Reksten 1971.jpg|thumb|[[TT «Kong Haakon VII»|T/T «Kong Haakon VII»]] repareres ved skipsverftet Lisnave i [[Lisboa]] i 1970 etter eksplosjonsulykken utenfor [[Sør-Afrika]].]]

Men markedet snudde mot slutten av 1971. Fraktbehovet ble redusert grunnet kutt i oljeproduksjonen og politisk uro i Midtøsten. Samtlige av Rekstens fem supertankere gikk da i opplag.<ref>{{Kilde bok|url=|tittel=Slik var det|forfatter=Audun Reksten|fornavn=|forlag=Gyldendal|år=|isbn=|redaktør=|utgave=|bind=|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=109|artikkel=|sitat=|kommentar=|utgivelsesår=1983}}</ref> Disse hadde kostet Reksten 685 millioner kroner, mens han i tillegg hadde syv bestillinger fra Aker til en pris av 1,4 milliarder kroner. For å klare å betale på disse avdragene, måtte Reksten selge to av sine tankskip på {{formatnum:90000}} dødvekttonn: T/T «Valentinian» og T/T «Gratian».<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 122
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Et likviditetslån på 25 millioner [[Amerikansk dollar|amerikanske dollar]] reddet Reksten fra de stigende problemene.

=== På topp som næringslivsmann ===
Som følge av at Reksten fylte 70 år i 1967, måtte han på grunn av oppnådd aldersgrense tre tilbake fra flere av sine styre- og representantskapsverv i norsk næringsliv, deriblant vervet i [[Bergens Privatbank]].<ref name="ReferenceC">{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 139
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Paradoksalt nok var det i tiden som fulgte at Rekstens engasjement i norsk forretningsliv nådde sine høydepunkter. Reksten kjøpte opp 100&nbsp;prosent av aksjene i entreprenørselskapet Høyer-Ellefsen, som med sine 1500 ansatte var og er Norges tredje største, og kontrollerte det dermed direkte. I andre selskaper nøyde Reksten seg derimot med å forsøke å oppnå indirekte makt, eller innflytelse som han kalte det: Han kjøpte opp 37&nbsp;prosent av aksjene i [[Bergen Mekaniske Verksted]]. Som aksjonær engasjerte han seg særlig aktivt i [[Norsk Hydro]], men kjøpte også aksjeposter i [[Saga Petroleum]], [[Elkem]] og [[Sør-Norge Aluminium]]. Hans aksjeandel i Store Norske Spitsbergen Kullkompani utgjorde 25&nbsp;prosent. [[Orkla (selskap)]] eide han 10&nbsp;prosent av.

Reksten kjøpte seg også inn i rederier som [[A/S Kosmos]], tilhørende [[Anders Jahre]], foruten Waages Tankrederi A/S og [[Biørn Biørnstad & Co]]. Men hans engasjementer her kunne imidlertid til tider skape interne friksjoner, noe som nok var medvirkende til at Reksten ikke fikk oppfylt sine ønskemål om å få styreverv i A/S Kosmos og Norsk Hydro.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 138
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Han hadde for eksempel blitt nødt til å trekke seg fra styreledervervet i Store Norske Spitsbergen Kullkompani i 1962, som følge av konflikter som oppstod etter hans kamp mot statens økende makt i selskapet og hans kritikk av andre tillitsvalgte for å ha sammenblandet egne økonomiske interesser med selskapets.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 197-198
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref>

Etter brannen på [[Bryggen]] i Bergen, der flere av husene brant ned, kjøpte han deler av branntomten og begynte tidlig i 1970-årene forberedelsene til byggingen av et hotell og konferansesenter der.<ref name="ReferenceC" /> Men senere hendelser skulle torpedere Rekstens planer for området, og han måtte overlate hotellprosjektet til andre.