Redigerer Georges Clemenceau (avsnitt)

=== Første verdenskrig ===
Under [[første verdenskrig]] kom Clemenceaus politiske storhetstid. Ved krigsutbruddet i 1914 nektet Clemenceau å virke som justisminister. Han var en sterk kritiker av regjeringen, som han mente ikke gjorde nok for å vinne krigen. Han motsatte seg enhver tale om en kompromissfred; fienden måtte svi. Hans høye profil i opposisjon gjorde ham til den mest fremstående kritiker, og den mann som ble stående mens så mange andre vek og sviktet.<ref>Watson (1974), s 249-72</ref>
[[Fil:Georges Clemenceau.jpg|mini|Georges Clemenceau (1917)]]
I begynnelsen deltok han utelukkende i opposisjonen mot de skiftende regjeringer.

==== 1917: Statsminister ====
I november 1917 ble til slutt Clemenceau utnevnt til statsminister. I motsetning til sine forgjengere motsatte han seg sterkt indre uenighet og formante veteranene blant politikerne om å holde fred med hverandre.{{tr}}

Da han ble statsminister syntes seieren fjern. Det var liten aktivitet ved fronten, fordi man mente det var best å la det være med kun mindre angrep før støtten fra amerikanerne var kommet.{{tr}} På denne tiden var Italia på defensiven, og Russland hadde så godt som sluttet å kjempe, og det ble spådd (med rette) at landet snart ville slutte separatfred med fienden. Hjemme måtte regjeringen forholde seg til bitterhet og stor krigstretthet. Den måtte håndtere stadig flere demonstrasjoner mot krigen, ressursknapphet og flyangrep - angrep som både gjorde sto skade i Paris og som undergravde kampmoralen. Det ble også antatt at politikerne i hemmelighet søkte en fredsløsning.

Dette var en utfordrende situasjon for Clemenceau, som nå måtte vise at han kunne bedre enn alle de politikere han i mange år hadde utsatt for heftig kritikk. Han var også politisk isolert. Han hadde ikke noen tette bånd med noen parlamentariske ledere (alle sammen folk han lenge hadde kritisert) og måte stole på egne krefter og på en engere vennekrets.{{tr}}

Clemenceaus regjeringsovertakelse betød til å begynne med lite for soldatene i skyttergravene. De fleste så på ham som «bare nok en politiker», og den månedlige vurdering av soldatenes moral viste at bare en liten andel så noe forhåpningsfullt i hans regjering.{{tr}}

Langsomt, men sikkert begynte den selvsikkerhet han utstrålte å smitte over på soldatene.{{tr}} De ble oppmuntret av hans mange besøk til skyttergravene, og optimismen bredte seg også innen den alminnelige befolkning.{{tr}}

Etter mange års kritikk av den franske hær for dens konservatisme og katolisisme trengte Clemenceau å vinne offiserskorpsets tillit og medarbeid for å kunne utarbeide en fornuftig strategisk plan. Han utnevnte general [[Jean Jules Henri Mordacq|Henri Mordacq]] til sin militære stabssjef. Mordacq bidro til å inspirere tillit og gjensidig respekt i hæren for regjeringen, og dette skulle bli av vesentlig betydning.{{tr}}

Clemenceau ble også godt mottatt i pressen, som mente at Frankrike sårt trengte et sterkt lederskap.{{tr}} Det ble allment anerkjent at han aldri hadde sluttet å tro på Frankrikes totale seier.{{tr}} Men det var også dem som antok at også hans regjering ville bli av kort varighet.{{tr}}

==== 1918: Den tyske våroffensiven ====

Den 21. mars innledet tyskerne sin store våroffensiv. Den kom overraskende på de allierte, som fortsatt ventet på at brorparten av de amerikanske styrker skulle ankomme. Da tyskerne rykket frem den 24. mars trakk den britiske femte arme seg tilbake på en slik måte at det oppstod en luke i de britisk-franske linjene, slik at en tysk fremrykning mot Paris kunne la seg gjennomføre. Dette overbeviste Clemenceau og de andre allierte at en enhetlig overordnet kommando over deres styrker var den beste løsning. Det ble general [[Ferdinand Foch|Foch]] som fikk denne kommandoen.

Tyskerne fortsatte sin framrykking og Clemenceau fryktet at Paris kunne falle. Mange mente at hvis Clemenceau, Foch og [[Philippe Pétain|Pétain]] ikke ble fjernet snarest, ville Frankrike være tapt.{{tr}} Det var dem som mente at en ny regjering under Briand ville være det beste; at den ville kunne slutte fred på Tyskerne på gunstige vilkår.{{tr}} Clemenceau gikk heftig ut mot disse oppfatningene og fikk ved en bevinget tale i nasjonalforsamlingen et personlig tillitsvotum på 377 mot 110 stemmer.

==== 1918: Alliert motoffensiv, våpenhvile ====
Da den allierte motoffensiv, med friske amerikanske forsterkninger, begynte å trenge tyskernes front tilbake, ble det klart gor tyskerne at de ikke lenger kunne vinne.{{tr}} Selv om de fremdeles okkuperte meget alliert territorium, hadde de ikke tilstrekkelig med ressurser til å foreta noe angrep. Da land alliert med Tyskland begynte å be om våpenhvile, ble det opplagt av snart ville tyskerne gjøre det samme. Den 11. november ble [[våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenhvileavtalen med Tyskland undertegnet]]. Clemenceau betraktet dette som en tysk innrømmelse av nederlag, men dette var ikke det tyske synet. Clemenceau ble omfavnet på gatene og tiltrakk seg beundrende folkemengder. Betingelsene tyskerne hadde gått mned på, inneholdt flere ting som [[Ferdinand Foch]] hadde fremlagt for de tyske delagatene, men som Clemenceau ikke hadde hatt tanker om å forlange, da især okkupasjonen av den venstre bredden av Rhinen.{{tr}} 

Han ble betraktet som en sterk, energisk og positiv leder som var nøkkelen til den allierte seier i 1918.{{tr}}